Øya 2017 – Hjerteslag
Foto: Anna Lerheim Ask
Tekst: Katrine Judit Urke
Foto: Anna Lerheim Ask/Øyafestivalen
Hjerteslag har en funksjon utover det rent musikalske: Vorspielrock som knytter mennesker sammen.
For å ha alt på det rene fra start: Jeg måtte dessverre gå noe sånt som sju minutter før Hjerteslag-konserten var ferdig for å rekke Selmer i Biblioteket. Så hvis det skjedde noe oppsiktsvekkende under eller etter «Sang til Sonja» er det altså derfor jeg ikke har fått det med her.
Jeg har tatt en liten etter voksen-konserten til Bel Canto og står nå foran Vindfruen sammen med unge, energiske mennesker. Unge og energiske er også bandet som idet de kommer på scenen kaster en badeball ut til publikum. Vi kan se for oss at da bandet fikk tildelt denne drømmespoten på Øya så de for seg sol og avklipte Levi’s, Converse og sol, akkurat slik som det skal og pleier å være. Men regnet har i det minste tatt en pause, noe frontmann Robert Eidvik selvfølgelig jovialt kommenterer at er synd. Og jeg er nesten litt enig, med litt regn hadde det vært ekstra gøy med den badeballen.
Badeballen spretter fram og tilbake og allerede fra første låt, «Sammen alene», er det tydelig at musikken har en funksjon for brorparten av publikum utover det rent musikalske. Mange rope-synger med på tekstene og i fremre midtre hoppes det til det etter hvert dannes en slags kose-moshpit. Alle er så fulle av energi, både på scena og i publikum, men ikke på en aggressiv måte.
Jeg tar meg selv flere ganger i å tenke på Jokke & Valentinerne, det oppleves litt som å være på Valentourettes-konsert, men med et yngre, lysere stemt og sunnere band og publikum. Råe Nikolas Aarland framstår dessuten nesten som en friskusutgave av Petter Baarli; gitaristen viser fram spreke moves og høye spark og under «Hellig krig» marsjerer han («eg e en ørkenvandrar eg»), faktisk, og noen hvisker meg i øret at Knut Schreiner også er en som har hang til slik showing.
For dette er et gitarband, det er rett og slett rock, og kanskje ikke så veldig interessant reint musikalsk. Men det er nok heller ikke hensikten. Det er godt å stå her blant folk som koser seg så innmari og jeg når jeg hører linjer som «i nedoverbakken / høy som et barn / til vi faller i bakken / med grus i hendene» skjønner jeg greia med tekstene. Og idet jeg må danse av gårde til neste konsert er «Sang til Sonja» det perfekte soundtracket.
Foto: Anna Lerheim Ask
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog.
Sjekk også:
