Øya 2017 – Feist
Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe /Foto: Helge Brekke
– Jeg elsker Feist! Dette uttrykte min konsertvenninne halvveis ute i konserten og jeg må si meg enig. Vi elsker Feist. Senere på kvelden uttrykte en mannlig kollega sin nyvunne forelskelse i den canadiske artisten og jeg tror ikke det er en overdrivelse når jeg sier at Feist gjør noe med en. For en kul og dyktig musiker vi var vitne til denne torsdagen!
Jeg har et litt traumatisk forhold til min forrige Feist-konsert. Det var Øya det også, men Middelalderparken-varianten. Jeg hadde stått kontinuerlig i fem timer, men hadde holdt ut for å få med meg Feist. Da det endelig ble hennes tur sto jeg så langt bak at jeg ikke så noe, lyden var grøt og jeg var generelt sur på grunn av sånn cirka alt. Men i går, i går leverte livet! Og musikken.
Min forkjærlighet for alt som er canadisk er sterkt til stede denne torsdagen. Oh Canada! Feist vant både canadiske og norske hjerter med plata Let It Die. Det var i hvert fall da hun vant mitt. Feist har en helt særegen stemme og kan gjøre alt fra skikkelig såre stille ballader til ordentlig up beat låter med futt i. Denne gangen fikk vi se en ordentlig livat Feist som hoppet rundt med gitar, vitset opp til flere ganger til publikums store jubel og hun fikk til og med folk til å synge med! Her var det oppfordringer til å finne en å gå hjem med, men en håndsopprekning over hvem som var single var muligens for ekstrovert for det norske folkeslaget. Eller så var det bare litt for tidlig på kvelden.
Konserten er ganske mye mer rocka enn hva jeg er vant til å høre på platene hennes, men jeg synes det er kult å bli servert noe annerledes versjoner av låtene hennes. Det åpnet med tittelsporet på den nyeste plata, Pleasure, som er hardere enn de fleste andre låtene hennes. Jeg synes hun spiller en god miks fra flere album og det er ufattelig mye energi på scenen, men igjen så liker jeg det tidligere materialet fra denne musikeren aller best. Det er langt fra Let It Die til Pleasure, og det er ikke i seg selv en dårlig ting, men mye av sårheten jeg liker er blitt borte på veien. Jeg tror likevel det var et lurt trekk å satse på den mer rocka stilen, Øya er ikke helt stedet for kald sart indiepop etter min mening. Øya skal være litt skitten. Avslutningen med «I Feel It All» fra The Reminder (et album med mye intensitet og morsomme låter) var perfekt. Dette er en skikkelig go’-låt som fikk meg i strålende humør og jeg kunne danse videre ut i Øya-kvelden.
Med unntak av The XX som spilte senere på kvelden kårer jeg Feist til Øyas kuleste. Kan jeg forresten få den rosa vifta som foldet seg ut på scenen bak bandet? Please?
Foto: Helge Brekke
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
