Øya 2017 – The xx

Tekst: Katrine Judit Urke
Foto: Helge Brekke/Øyafestivalen

Inderligheten lenge leve! The xx balanserer uironisk kjærlighet og kulhet helt perfekt. Selv er jeg nok litt ute av balanse. 

Det finnes ikke noe mer irriterende enn anmeldere som på forhånd har bestemt seg for å hate det de skal skrive om. Kanskje særlig irriterende er det med anmeldere som uttaler seg om noe ikke har greie på eller som de rett og slett ikke skjønner, for eksempel når voksne musikkvitere triller terningkast 1 til Kygo – hva er egentlig poenget?

Men så er spørsmålet om det egentlig er noe bedre andre veien. Jeg er nyforelska i The xx, britene har jo holdt på i godt og vel ti år, men det var først i fjor jeg oppdaga dem etter at jeg fikk dem anbefalt av min yngste venninne (22). Jeg var helt sugd inn i andrealbumet Coexist (2012) en lengre periode. Så The xx er min store Øya-favoritt i år. Jeg digger årets skive, I see you, også, mens debutalbumet har jeg, heldigvis, fortsatt til gode å sjekke ut ordentlig.

Jeg er av typen som sjelden vet hvem bandene jeg digger består av, ofte vet jeg ikke en gang hvor mange de er. Om The xx visste jeg vel at de har to unge frontfigurer, en kvinne og en mann, og jeg vet Jamie xx har et soloprosjekt. Men jeg aner ingenting før konserten om hvordan de er live, hvem som spiller hvilke instrumenter, hvordan de ser ut på scena.

Jamie Smith står bak med perkusjon og tangenter mens Romy Madley Croft og Oliver Sim står foran med henholdsvis gitar og bass. Når det gjelder kvinner med elgitar er jeg fryktelig enkel å glede. Det skal ikke mer til enn akkurat det i seg selv. Og så blir det ekstra kult når frontfigurene ser helt fantastiske ut, det ser ut som om de er født med sine sorte dresser og flotte instrumenter, og så hoppebytter de plass på scena under introen – ahh, for en start!

Mot slutten av «Dangerous» flyter de over til «I dare you» og når jeg nå ser at Croft har teksten «romantic for so long» brodert på begge sidene av jakka vokser gliset mitt. Og så spiller hun «Performance» aleine og jeg blir bare mer og mer betatt.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal plassere The xx verken sjangermessig eller i forhold til annen musikk jeg hører på. Det skiller seg ut samtidig som det er veldig likt mye annet, det er jo en slags elektronika med et veldig kjølig og moderne lydbilde. Men når jeg ser på trioen oppfatter jeg det som minimalistisk eller snarere nakent, det er jo bare disse tre som står der foran oss.

Men det jeg mener er det unike med The xx, er at samtlige, motsi meg gjerne, men jeg er nesten sikker på dette, av låtene handler om parforhold. Og det handler ofte om det vondeste og mest private, nærmest, det vi ikke snakker med om noen. Dette er også en grunn til at jeg oppfatter bandet som nakent, kjærligheten blir behandla så uironisk og det er jo også derfor Coexist greip meg så hardt.

Samtidig som bandet har dette inderlige forholdet til kjærlighet, er de så innmari kule. Oliver Sim introduserer «Fiction» med å fortelle at han tidligere pleide å dedikere denne til par, mens nå, kanskje fordi han selv er singel, dedikerer den til single.

Det er seint på kvelden og rundt meg er det mange unge berusa mennesker, og da kan man som alltid se noen kjærestepar som krangler. Til venstre for meg oppstår det to tilfeller av dårlig stemning og jeg tenker at det siste jeg kunne tenke meg i hele verden er å krangle med kjæresten min på xx-konsert. Til høyre for meg står min konsertvenninne og -kollega som har det samme intense forholdet til bandet som meg, men til forskjell fra meg er det debutalbumet hun har hørt på. Til sammen tror jeg altså at vi har den feteste konserten man kan drømme om.

Oliver Sim forteller at de spilte her for sju år siden og at dette er et gledelig gjensyn med Øya. Det er hyggelig å høre. Og så forteller han at han elsker festivaler og måten de får oss til å legge igjen alt hjemme. Og jeg er så enig. Øyafestivalen kan nytes uten å ha ferie, det oppleves som å være bortreist noen ettermiddager.

The xx virker helt oppriktige når de takker publikum og sier at de elsker oss. De avslutter med «Angels», min store favoritt som jeg trodde jeg hadde litt for meg selv; den er jo «bare» åpningslåta på andreplata. Men her er jeg langt ifra aleine om å bli rørt og lykkelig og litt rar. Og all kjærligheten i  «Angels» rammer inn konserten, både musikken, bandet og publikum: «love, love, love / love, love, love».

Foto: Helge Brekke

Foto: Helge Brekke

Her kan du søke etter og låne utgivelser og bøker i Deichmans katalog.