Øya 2017 – Daniel Kvammen
Foto: Helge Brekke
Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe
Jeg husker veldig godt da Daniel Kvammen spilte på By:Larm på Crossroad for en god del år siden. Settingen var intim og trang, og da hadde vi å gjøre med en ganske usikker og nervøs artist. En artist som nesten ikke kunne fatte at han i det hele tatt sto på en scene. Daniel Kvammen uttrykker ikke lenger denne typen usikkerhet, plutselig har han vokst seg inn i rollen som rutinert performer. Men har han mistet noe av sjarmen på veien?
Jeg opplever at Daniel Kvammen har famlet lenge etter å finne sin helt egen stil, noe som gjør at uttrykkene, både visuelt og innholdsmessig, varierer veldig. Men jeg tror egentlig ikke at han behøver å lete så voldsomt. Han kan bare være seg selv, og jeg likte egentlig da han sto på scenen og var så glad så glad for bare å kunne spille musikken sin. Kvammen er virkelig entusiastisk i kveld også, og han dundrer løs og roper og skriker euforisk om kjærlighet, musikk og regjeringen til publikum. Det er gøy å se og høre på Kvammen, men så savner jeg nå en gang den noe nedtonede stilen. Borte er også det mer visete preget som kler dialekten hans godt (for ja, han synger selvsagt på norsk), og musikken han spiller nå er mer poppete og kanskje litt mer rotete. Så er det også sju andre musikere som står på scenen sammen med han. Jeg tror faktisk ikke han trenger dette enorme bandet, men jeg skjønner at det er gøy å dra på når en spiller på Øya.
Jeg må i tillegg innrømme at jeg ikke alltid hører hva han synger og kunne ønske han hadde fått litt bedre lyd på mikrofonen sin. Sangen blir av og til utydelig og det er synd når dette er musikk hvor teksten spiller en meget viktig rolle. Låter som «Karmafaen» fra Fremad i alle retninga og «Me dansar ikkje for moro skyld» fra det nyeste albumet Vektlaus sitter likevel som de skal. Da har han dog nettopp erklært balladen for død, og det er jo synd siden Kvammen nettopp er aller best på ballader. Vel vel.
«Fuck deg, helsing 90-talet» er verdt hele konserten. Det er en ordentlig god konsertlåt og den surrer og går innenfor pannebrasken mens jeg sitter her og skriver. De av oss som liker musikerens mer triste sider burde også ha fått behovet sitt dekket, men Kvammen når ikke helt fram med sanger som «Daue fugla». Og akkurat dette er så synd! Det er jo disse låtene som er så sjarmerende og trivelige, og som han egentlig er skikkelig god til å formidle. Kvammen er ikke verdens beste vokalist, men det gjør ikke så mye hvis han velger å ta vare på sjarmen. Denne gangen blir superfine «Daue fugla» til tjukk ertesuppe. Ikke mist deg selv på veien, Daniel! Behold noe av det gamle også!
Konserten avsluttes med «Du fortenar ein som meg», og jeg tror virkelig at han har kost seg i dag. Jeg har så definitivt kost meg jeg også, men jeg er litt redd for at produksjonsselskapet ikke tar godt nok vare på det genuine ved Daniel Kvammen. Jeg håper jeg tar feil.
Foto: Helge Brekke
Foto: Helge Brekke
Her kan du søke etter og låne utgivelser og bøker i Deichmans katalog.
