Øya 2017 – Emile the Duke pres: Aasen tar Helg
Tekst: Aslaug Olette Klausen Foto: Tor Orset
Han entret scenen til åpningssporet fra andreskiva Aasen tar helg, og han var fin, og alle i publikum var fine. Sjelden har jeg sett så mange smilende fjes, så tidlig i en konsert.
En årsak var tonen i den karakteristiske, passiv-aggressive snakkesyngingens avæpnende sjarme. En annen var den liksom-amatørmessige bildebruken bak. Men vel så viktig var det at mange allerede kjente figuren, og ikke minst; kjente seg mer eller mindre beskjemmet igjen i mannen i trettiårene, med frakk, og kommunejobb. Også om man hverken er mann, 34 eller kommuneansatt.
Det vanlige voksenlivet likner en vanlig voksen. Og Aasen er en uironisk karikering.
Slektskapet til 80-tallet er musikalsk tydelig i synthene, samplingene, dataspillreferansene og det samlede format. Også humoren som ligger til grunn har røtter i den som var på tv i gamle dager, før alt fikk ironisk distanse. Gjentagelser, f.eks. i insisteringen på «det vanlige», har samtidig samme effekt som lydbildet som foregir seg å være enkelt på grensen til det simple. Det er så normalt, så tilforlatelig, karikert, at brodden er at det selvsagt aller mest av alt er sofistikert.
Man kan likevel ikke ta dette for alvorlig, og det er samtidig i all sin strøkne ordlek alvorlig tidsriktig godt.
Etter hvert blir det imidlertid litt mye både arbeid og hverdagsliv, kanskje mest på grunn av den tidvis musikalske stagnasjonen. Samtidig kan overforbruket av nær identiske lyder, og lydlooper, leses som en forlengelse av karakterens gjentagende, monotone liv.
I hvert fall på overflaten.
For det kan tidvis anes at i alle de elektroniske retrodataspillreferansene er det også nettopp en feiring, av kjedsomhet, kanskje også normaliteten, med den vissheten om at det vil komme en fredag igjen, på godt, og kanskje under forventning. Kanskje kan man kalle det musikalsk normcore.
Avslutningen ble imidlertid – dessverre – for langdryg, for påtatt, og som det siste av mange stedsriktige nikk til at Aasen var på Øyafestivalen, ble det også hva man gjerne kaller for mye av det gode, for mye tressis, for mye røyk, eller feiringen av det ene minuttets opprør i måneden, hvor overdrivelsen i seg selv, ironisk nok, virket avnormaliserende.
God helg 🙂
Her kan du søke etter og låne musikk, noter og bøker i Deichmans katalog
Sjekk også: Funk og avsky i Oslo Kommune – Emile The Duke
