Øya 2017 – Hilma Nikolaisen
Med sin bakgrunn fra Serena Maneesh, The Loch Ness Mouse og Umbrella har Hilma Nikolaisen noen vinklinger på sin popmusikk som er både spennende og utfordrende. Gitarbasert musikk som viser seg å passe perfekt på en stor festivalscene. Hilma Nikolaisen leverte en av de absolutt beste konsertene på fredagen, uten tvil.
Tekst: Asle Tangen Foto: Erik Moholdt
Som en del av søskenflokken Emil, Ivar og Elvira Nikolaisen, er Hilma Nikolaisen absolutt ingen fremmed for musikkbransjen. Hun har vært bidragsyter på søsknenes prosjekter i mange år og i 2016 var det endelig Hilmas tur til og tre inn i rampelyset. I fjor kom debutskiva «Puzzler» som ble godt mottatt og døpt «en instant classic i norsk sammenheng» av vår egen anmelder.
Når hun i år inntar Øya er det med en viss forventning fra undertegnede. Som min gode kollega Lars så fint sier det i plateanmeldelsen «det er noe festivalaktig over soundet» «Man drømmer om Øya eller en annen sommerfestival». Dette er altså musikk for de store scenene. Så endelig var øyeblikket her, festivalsoundet og festivalen skulle møtes i Tøyenparken.
Etter at undertegnede hadde hatt en forholdsvis dårlig start på fredagen, feil trikk, kom for sent til første bandet jeg skulle se, viste seg at dette bandet var av det uinspirerte slaget, var jeg klar for en musikalsk boost. Det fikk jeg så til de grader.
Det begynner i det små. En etter en kommer musikerne på scenen. Lag for lag bygges musikken opp og sakte men sikkert kommer sangen til liv. Fantastisk effektiv måte og starte konserten på. Jeg merker at det bygger seg opp en spenning. Så entrer Hilma Nikolaisen scenen. Publikum forventer at forløsningen kommer, men hun holder på spenningen litt til. Litt sang, litt gitar, bassen lar vente på seg. Når gitarakkordene blir store og bassen endelig smeller inn er det deilig forløsende. Fantastisk!
Fra det øyeblikket har hun publikum i sin hule hånd. Tid eksisterer ikke lenger. Den snaue timen hun har til rådighet flyr. Hun har med seg et stort band. Trommeslager, gitarist, bassist, to på perkusjon, fiolinist i tillegg til tre kordamer. Det er folksomt på scenen men alt flyter og det låter helt fantastisk. Man får en følelse av at den gitarbaserte popmusikken hennes svinger innom alle hennes tidligere prosjekter. Et univers av punk, psykedelisk rock og pop. Øyapublikummet fikk en fornøyelig reise i Hilma Nikolaisens musikalske verden. Det var rett og slett imponerende bra.
For undertegnede som fikk en dårlig start på dagen ble Hilma Nikolaisen høydepunktet som gjorde resten av den solfylte fredagen til en fornøyelse.
Her kan du søke etter musikk eller litteratur i vår database
