Av: Victor Josefsen Anbefalinger 12. august 2017

Øya 2017 – Pixies

Photo: Helge Brekke

 Tekst: Victor Josefsen
Foto: Helge Brekke

Jeg så Pixies på Rockefeller 1989, samme år som superb «Doolittle» ble utgitt, en av de beste konsertene jeg har vært på. Euforisk opplevelse. Det var som å oppleve like superb «Surfer Rosa» og nevnte «Doolitle» i widescreen-utgave. Det slo enkelt og greit gnister av trekløveret Frank Black, Kim Deal og Joe Santiago. Gitarist Joey Santiagos gitarsjongleringer styrte unna de verst tenkelige klisjeene. Det samme kan trygt sies om de surrealistiske tekstene, Frank Blacks intense primatvokal og Kim Deals bass-spill. Uttrykket var en perfekt miks av hektende støy, strålende melodier og krystallklare drømmesekvenser, med innslag av metal og latininfluenser. Eksplosiv dynamikk med elektrisk spenningsnivå, spastiske brudd og vridde vendinger, sprut og spontanitet. Slik kan jeg fortsette å beskrive Pixies ´89-konsert på Rockefeller i det uendelige.

Jeg hopper fram 28 år, til 2017. Da møtes Black Francis og jeg på ny, denne gang i Tøyenparken, på Øya. Pixies spiller igjen gromlåter som «Bone Machine», «Debaser», «Gouge Away», «Hey», «Monkey Gone to Heaven», «Wave of Mutilation», «Where Is My Mind?», «Into the White», med ny bassist. De veksler igjen mellom å pensle ut kaskader med rå lyd, for deretter å nærme seg det svevende, særlig på «Where Is My Mind?», for så igjen å slå over til frenetisk, i positiv forstand, rytmikk. I Tøyenparken lyder de til tider råere (les: mer komprimert) enn før, samtidig som de beveger seg betraktelig mindre på scenen. Akkurat det siste har selvsagt med alderen å gjøre.

Black Francis entret scene ulastelig kledd i sort dress. Så satte de gang «bone-maskineriet», og kjørte på, uten unødvendig snikksnakk mellom låtene, fra åpningen «Gouge Away» til avslutningen «Into the White», der både scenen og Amfiområdet ble fylt av røyk. De spilte bortimot 30 låter og det er umulig å ikke bli imponert over kommunikasjonen dem i mellom. Øya-publikummet ble for alvor med da tonene av «Where Is My Mind» sivet utover Amfiet, og klappet med hendene høyt hevet over hodet, og det ble allsang på refrenget. Et lite øyeblikk kunne man til og med spotte antydning til et lite smil i fjeset til Black Francis, eller var det en grimase? Bassisten Paz Lenchantin på sin side så veldig fornøyd ut. Publikum var ihvertfall strålende fornøyd, «Where Is My Mind» er jo Pixies-låta alle kjenner fra før av.

Det tok en liten stund før Pixies ble skikkelig varm i trøya, derfor fikk vi dessverre ikke oppleve den optimale versjonen av «Hey», en av mine mange Pixies-favoritter, siden den kom tidlig i settet, dog «Velouria» traff nerven bra. Den ekstra spruten som manglet i åpningslåtene var til stede fra «Bone Machine» og videre, illustrert av Francis’ svetteperler på pannen. For selv om Black Francis og de andre medlemmene fortsatt ikke beveget seg nevneverdig mer på Amfiscenen, kanaliserte Pixies energien gjennom det musikalske uttrykket, og ikke minst gjennom vokalen til Black Francis, han sang og skrek med munnen full av innlevelse. Av de nyere låtene gjorde de en røff og oppegående versjon av «Um Chagga Lagga» fra den siste platen, en av flere låter fra den skiva som jeg aldri har fått tak på, før på Øyafestivalen i live-tapning.

Pixies på Øya 2017 ble ikke en innertier av en konsert, det skortet en del på dynamikken til tider, noe låtene til Pixies er helt avhengig av for å gi den ultimate konsertopplevelsen, men de oppviste etter hvert sånn glød at konserten ble et overbevisende argument for at de forsatt holder Pixies-fanen høyt.