Oslo Jazzfestival 2017: Åpningskonsert – Manu Katché & friends
Tekst & foto: Lars Junge
Halvannen kilometer på sykkel bringer meg fra gjørme og plastglass med øl på Øya – til hvit marmor og stettglass med champagne på Den Norske Opera & Ballett. Pressepasset gir meg plass i orkestergraven sammen med et par andre journalister og fotografer. Venstres Trine Skei Grande er på plass. Bak henne sitter et velkjent nyhetsanker fra NRK. Mitt lille Sony RX100m3 kamera ser veldig uprofesjonelt ut sammenlignet med proffkameraet til min sidemann. Samme kan det være, men beklager oppløsningen.
Festivalsjef Edvard Askeland spaserer ut på scenen og er profesjonelt kortfattet. Han avløses av skuespiller og tidligere kulturminister Ellen Horn (som også er gift med jazztrommis Jon Christensen). Horn er styreleder i Oslo Jazzfestival og kommer ut for å dele ut årets Ella-pris, som hun overrekker arkitekt og jazzforsker Bjørn Stendahl. «Dette var svært overraskende, men jeg skal ikke si det er ufortjent», sier han og høster latter.
Så kommer dronningen ut. Bokstavelig talt. Ikke jazzdronningen Karin Krog, men HKM Dronning Sonja.
Det er ikke tilfeldig at Dronning Sonja åpner Oslo Jazzfestival. Hun har hørt på jazz siden hun var fem år gammel og er en entusiast. Hun tok pianotimer, men er ganske sikker på at kveldens publikum er tjent med at hun ikke tok jazzen lenger. Dronningene er kortfattet, saklig og morsom. Jeg må si jeg liker tanken på at de kanskje nipper til et glass portvin og lytter til Bill Evans oppe på slottet fra tid til annen.
Så er det klart for stjerna sjøl, Manu Katché. Han kommer ut og forteller litt om kveldens konsert. Katché har spilt med alle kveldens musikere i en eller flere sammenhenger. Og vi skal bare høre komposisjoner fra de norske musikerne. Ydmyke Katché mente det var bedre i denne sammenhengen, enn hans egne låter.
Først kom blåserekken ut, bestående av Tore Brunborg, Trygve Seim, Petter Wettre og Mathias Eick. Gitaristen med det noe unorske navnet Jacob Young kommer slentrende inn og finner sin plass før pianist Bugge Wesseltoft og bassist Ellen Andrea Wang kommer ut og kompletterer kveldens besetning.
Etter tur introduserer de sine låter. Brunborgs låt var egentlig komponert for to instrumenter, men var arrangert for anledningen. Trygve Seims komposisjon gjorde meg umiddelbart blank i øynene. Seim har en evne til å virkelig synge med instrumentet sitt. Sårt og vakkert. Ved et par anledninger spilte Seim på en sopranino saxofon, om jeg ikke tar helt feil. Denne knøttlille saksofonen fikk Seim til å se gigantisk ut der han sto med sitt lang hår og skjegg. Det var noe med størrelsesforholdene som ble veldig morsomt.
Så var det Mathias Eick sin tur. «Min låt heter «At Sea». Da jeg vokste opp var vi mye på sjøen i min familie. Ikke i seilbåt på Oslofjorden, men på danskeferja».
Midt blant alle disse bidragene satt sjefen sjøl og smilte fra øre til øre mens han disket ut slag. Denne franske legenden som la trommesporene på (bl.a.) Stings «An englishman in New York» og Peter Gabriels «Sledgehammer». På egenhånd er han mest kjent for sitt virke i jazzen. Merittlisten hans er lang som et vondt år. For mange til å nevne i denne sammenhengen.
Jeg skal være såpass ærlig og si at tidvis låt det litt småcheesy denne kvelden, i alle fall i mine ører. Jeg vet ikke helt hva det var. Kanskje var det de underliggende funk-elementene?
Kveldens to siste låter var imidlertid kveldens sterkeste – ved siden av Trygve Seims storslått vakre komposisjon. På disse tre låtene spilte Katché mer jazzet og mindre popet. Kanskje var det bare dét som skulle til?
Rammen rundt og selve lyden var dog uovertruffen.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
