Øya 2017 – The Hellacopters
Rocken var så til de grader levende på lørdag kveld. Scandirock-legendene Hellacopters fikk æren av å avslutte årets Øyafestival i Sirkus-teltet. Det ble et rock’n roll-slag av de sjeldne. En verdig avslutning på Øya 2017.
Tekst: Asle Tangen Foto: Erik Moholdt
For undertegnede har Øya 2017 har vært en festival preget av musikalske overraskelser og skuffelser. Det er musikalsk variasjon som gjelder, og valget av hvilke artister man skal se i løpet av uka blir ikke alltid en innertier. Jeg har stått i sprutregn i ren eufori og i sol og varme i ren depresjon. Uansett er det slik Øyafestivalen skal være. Lørdag kveld pumpet Lars Vaular sin bergenske hiphop ut over Amfiet, mens det var høy gitarføring og ølkrus i ballistiske baner som regjerte i Sirkus-teltet. Beklager Vaular, denne gangen valgte jeg rett .
The Hellacopters ble dannet i 1994 av Entombed-trommeslager Nicke Andersson, Dregen, Kenny Håkansson og Robert Eriksson. Dregen og Eriksson var tidligere roadier for Entombed og Håkansson var en barndomsvenn av Andersson. The Hellacopters slapp sitt debutalbum «Supershitty To The Max!» i 1996. Året etter havnet de på turné med Kiss. Et år senere igjen, reiste de verden rundt med våre egne scandirock-legender Gluecifer. Under denne turneen valgte Dregen å slutte for å satse for fullt på Backyard Babies. Han ble erstattet av Robert Dahlquist. Den besetningen slapp 5 album. «High Visibility» (2000) og «By the Grace of God» (2002), er de mest kjente. I 2008 valgte de å legge Hellacopters på hylla for å satse på andre prosjekter. I 2016 annonserte de reunion med originalbesetningen. I 2016 og 2017 har de gjort en knippe festivalkonserter med fokus på hele låtkatalogen. 12. august var det Øya sin tur.
Allerede før bandet kom på scenen lå det en spenning i luften. Sirkus-teltet var smekkfullt, og mens man hørte hiphop-rytmene i det fjerne (konserten startet et kvarter etter Vaular) entret bandet scenen og smalt inn i første låt «You Are Nothin'». Herfra var det full fres. Det første som slo meg var hvor sinnssykt bra det låt. Hvor behagelig lydnivået var og hvor velbalansert miksen var. Bandet låt tvers igjennom dritbra.
Visuelt er bandet av den gamle skolen. Drit i «fancy» videofilmer med blinkende bandlogoer i bakgrunnen. Smell opp backdroppen! Både Nicke Andersson og Dregen er «Larger Than Life»-karakterer. Rockestjerner i sitt rette element. Dette er gutta som lever og puster rock’n roll. Ikke noe spill, bare ekte vare. Kapteinslua som aldri faller av hodet uansett hvor mye han rister på den. Hoodien som gjør at Dregen fremstår som skolegårdens bølle. Klassiske rockevirkemidler som smitter over på publikum. Det er som om Sirkus begynner å leve sitt eget liv. Regler blir satt til side. Nicke Andersson er kaptein for et lite rockeopprør. Ølkrusene flyr og en gammel klassiker fra 80 og 90-tallets konsertscener tas i bruk, crowdsurfinga. Det begynner å bli noen år siden jeg måtte dytte en svett rocker i bar overkropp fremover mot scenen. Men for all del, en «Oldie but Goldies» . Dette var ikke kvelden å være pertentlig.
Det er tydelig at Hellacopters ville spille igjennom alt de hadde av godlåter «Toys and Flavors», «Im in the Band», «Random Riot», «Ferrytale», lista er lang. Allsangfaktoren var høy, og når de avsluttet med «By the Grace of God» og «(Gotta Get Some Action) Now!» var stemningen elektrisk. En time og et kvarter gikk alt for fort. Man var nesten noe tom når bandet gikk av scenen. Øya kunne godt ha fortsatt et par timer til. Det er godt det bare er et år til neste gang. Takk for i år og ses på øya 2018.
Her kan du søke etter musikk eller litteratur i vår database
