Av: Victor Josefsen Anmeldelser 6. september 2017

Plateanmeldelse: Brut Boogaloo – «Strike III»

Artist: Brut Boogaloo

Album: «Strike III» (2017)

Plateselskap: Mother Likes It Records

Brut Boogaloo overrumplet meg med brakdebuten, minialbumet, «Do The Booglaoo» i 2001. «Brut Boogaloo seiler fram som en del av neste generasjon skandinaviske rockere. Denne gangen er det snakk om tight, sekstitallsinspirert rock – ikke rufsete rawk. Åpenbar referanse er Hellacopters «High Visibility» (2000), hvis en fjerner sørstatsrocken og noen av voksenrock-tendensene», skrev jeg i anmeldelsen av platen for et annet nettsted.

Men etter «Do The Booglaoo»-utgivelsen forsvant Brut Boogaloo mer eller mindre ned i Oslo-undergrunnen igjen, før de igjen, 5 år senere, kom på platebanen igjen med «When the Dog Takes Over» i 2006 og fulgte opp med «Dirty Living» to år senere. Så skulle det altså ta 9 år før neste album, årets «Strike III».

På nevnte «Do The Booglaoo» er de virkelig på hugget. Riffene er enkle og kontante, vokalen sitter der den skal og refrengene er fengende, som på «Sounds Like Silver». «Septic Diver» viste at de også kunne pese på à la kollegaene på den tiden, Hellride og Gluecifer. OK, fullt så «hårete» er det kanskje ikke, men Brut sparket allikevel fra med autoritet og driv.

På årets «Strike III» er Brut Boogaloo igjen på hugget, som på saftige «Afterglow». Ellers er låtene drivende, vokalen sitter og den melodiøse pop-rock-framtoningen er vel inntakt. Gruppa er innom The Beatles og psykedelia på album-intro-låten «King of Crap». Lou Reed kan skimtes i åpningen til «Miles Away» og The Allman Brothers Band flimrer, ihverfall foran mine ører og øyne, i «Get Your Heart». Soul er basisen i «Top of the Mohill» og en neddempet rockeballade & pop»symfoni» avslutter «Strike III»(«One For All»). Inspirasjonskildene er mange, men det samla uttrykket henger i hop og utfyller hverandre.

På mange måter minner denne platen meg om The Soundtrack of Our Lives’ «Behind the Music» (2001) der ingrediensene er 70-talls rock, psykedelia og en dose uimotståelig pop – til tider injisert oppkvikkende soul/r’n’b-dråper. Jeg tenker ikke først og fremst musikalsk, mer det at alle bestanddelene passer inn i det helhetlige uttrykket.
I likhet med Ebbot Lundberg & Co har Brut Boogaloo gått i studio og laget en tilbakelent, og reflektert, plate, samtidig som den sugende intensiteten er vel ivaretatt. Her finnes, for å si det enkelt, både utsøkt pop og effektiv riffrock, samt flere andre ingredienser, i en og samme låt, ingredienser som spiller hverandre gode, bokstavelig talt. F.eks. skaper kontrastene mellom de smekre (jada, jeg bruker det ordet) koringene og den nakne, nærmest rå/ru sologitaren, ekstra boost og gnist.

Jeg avslutter denne anmeldelsen med noen tekststrofer fra Bob Segers eminente «Old Time Rock and Roll». Er du i samme lune som Seger, er Brut Boogaloos plate «III» din kopp med te:

«Just take those old records off the shelf
I’ll sit and listen to ’em by myself
Today’s music ain’t got the same soul
I like that old time rock ‘n’ roll.»