Av: Bent Inge Hvitstein Anbefalinger 16. september 2017

Musikalske sidespor – uke 37/2017

Et av ukas musikalske sidespor: Ida Jenshus sin uttrykksfulle, betagende stemme kler den nye singelen «Greatest Love» i aller høyeste grad. Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips.

Tekst: Bent Inge Hvitstein & Victor Josefsen / Foto: J.D. Souther

Yasmine Hamdan – Album: Al Jamilat
En av Libanons første indiemusikere med bandet Soapkills. Hun har levd en nomadisk tilværelse i flere land i Midtøsten, men nå har hun base i Paris. Dette er det andre albumet hun gir ut under eget navn. Musikken viser en fin miks av hennes arabiske røtter og vestlig alternativ pop, der både akustiske gitarer, strykerarrangementer og synther er involvert. I den arabiske musikkundergrunnen er hun et stort navn, men i vestlige musikkretser kjenner vi henne kanskje best fra vampyrfilmen til Jim Jarmusch, Only Lovers Left Alive fra 2013. (B.I.H.)

Major Parkinson – Låt: «Blackbox»
De har fått med seg Linn Frøkedal (The Megaphonic Thrift, Misty Coast) på denne dystre, men samtidig musikalsk lekne låten. Hennes parti har rytmen til en barneregle, og kommer inn som en sterk kontrast til det industrielle mørket, som skapes av blant annet tunge synther og trommer, en dyp og nærmest hviskesnakkende vokal, og de grove strykerne som sprer deilig uhygge. Dette er tittelsporet fra albumet som kommer i slutten av oktober. Lørdag 23. september spiller de på Vulkan Arena. (B.I.H.)

Surf Curse – Album: Nothing Yet
Bandnavnet tilsier at dette kan være surfrock, og det stemmer. Dette er album nummer tre på kort tid fra surfduoen. På menyen står enkel surfrock av det raske slaget, der gitarbølgene spinner av sted, med glade toner og ikke alltid like glade tekster, men totalt sett er dette en fin liten humørspreder. (B.I.H.)

Fifi Rong – Låt: «The Same Road»
Hennes nyeste singel er et kraftig nikk til 1980-tallets elektroniske popbevegelse. Hun er født i Beijing, men stuper med denne diskoperlen rett inn i vestlig klubbmusikk. Det er et kjølig digitalt lydbilde som omkranser en tekst som handler om personlig skjørhet. (B.I.H.)

Duvel – Låt: «Birds»
På «Birds» har Oslo-bandet Duvel, med utspring fra Blitz, beholdt den lett paranoia-stemningen som er felles på alle de tre singlene de har gitt ut. I motsetning til forrige singel, «Winter Dreams», sloss ikke vokalen lengre om plassen blant grumsete gitarlyder. Her er det nok rom å boltre seg i for de stemningsskapende, skurrende gitarene, bassen og vokalen. «Birds» er mer saktegående enn de andre Duvel-låtene, og de har igjen funnet den rette balansen mellon intensitet og atmosfære. «Birds» er en forførende og litt mystisk låt med røtter i post-punk, og har et uttrykk som sender assosiasjoner til det norske Accidents Never Happen drev med for 8 år siden. (V.J.)

Ida Jenshus – Låt: «Greatest Love»
Singelen er hentet fra albumet «Two Worlds» som ventes i oktober, produsert av Jenshus selv og skrevet i samarbeid med J.D. Souther (Eagles, Linda Ronstadt). På «Greatest Love» beveger Ida Jenshus seg i et singer/songriter og lett popsymfonisk landskap. Hun framfører låta med stor innlevelse og overbevisning, det nedstrippete uttrykket med Idas betagende stemme i front kler henne i aller høyeste grad (les også: Ida Jenshus på By:Larm 2015). Opptaket gir en følelse av nærhet, det er veldig nakent, uten å bli påtrengende. Lekkert. (V.J.)

Junivers – Låt: «Inkasso»

Dette bergenske bandet kom med debutsingelen «Den gang du var ung» tidligere i år. Vi omtalte singelen slik i denne spalten: «Det er på mange måter veldig bergensk, noe som er positivt når vi snakker om musikk. Vi snakker relativt pen og pyntelig vårlig pop med en fengende melodi.» Nå er Junivers ute med ny singel med tittelen «Inkasso», som er en mer neddempet poplåt i forhold til «Den gang du var ung», ikke så rart, da sangen omhandler inkasso og hva det medfører. Junivers har beholdt den fine melodiføringen, i tillegg er «Inkasso» en rørende fortelling. Fint gitarspill og refreng. (V.J.)

Green Sky Accident – Låt: «Hedge Creeper»
«Hva er egentlig verdien av poprock-låter med røttene dypt plantet i Superchunk-indie? Stilt ovenfor livets store utfordringer har det ingen annen verdi enn at det bare er der. Men ofte er det nok, og akkurat det som skal til.» Dette er en liten omskrivning av strofer fra vår anmeldelse av Superchunks «I Hate Music», og passer bra på norske Green Sky Accidents låt «Hedge Creeper». Øs, pøs og catchy hooks. Mer enn nok. (V.J.)

Panda Panda – Låt: «Slacker»
«Vi snakker nittitalls indierock og gode melodier», skriver Riot Factory i mailen til meg. Trondheims-labelen er ikke helt ute på viddene. «Slacker» er indiebasert rock med Panda Panda-særpreget. I likhet med «Halycon Years» (les anmeldelse) lyder «Slacker» både drømmende og vitalt, med lekre støydetaljer. «Slacker» er seigere enn de andre låtene signert bandet, men har man grunnfundamentet i orden går ofte resten av seg selv, og de melodiøse synthene og støygitarene setter den berømmelige prikken på plass. «Slacker» demper på ingen måte forventningene til debutalbumet. (V.J.)

Camilla Rosenlund – Låt: «In The End»
Singelen «In The End»er første smakebit Camilla Rosenlund sin EP «Fortune Of Memories» som slippes 13. oktober. Camilla opplevde i voksen alder hva et selvmord av en som stod henne nær gjorde med henne som etterlatt. Musikken ble hennes fristed, trøst og inspirasjon for å jobbe mot en bedre tilværelse. «In The End» består av smekker symfonisk pop med alvorlig undertone. En av referansene som er oppgitt i presseskrivet er John Barry, treffende den. Dette er en låt som gjør inntrykk, kombinasjonen av musikk og tekst rommer intens og sødmefylt melankoli, samtidig skimtes håp og optimisme bak det melankolske skylaget. (V.J.)

Level & Tyson: Låt: «Lionaire»

I 2015 kom Level & Tyson opp med «Tied Up», som innehar den samme hjerteskjærende attituden og nerven ‘a la låter som Pavements «Coolin’ By Sound», Arcade Fires «Neighborhood #2 (Laika)», Blood on the Walls «Mary Susan», Superchunks «Slack Motherfucker» osv. På den nye låta, elektrifiserte «Lionaire», har de maktet å få sjel inn i det synthbaserte uttrykket, ved hjelp av deres suggererende melodisensibilitet og skjeve komp klarer Level & Tyson brasene bra. Egentlig er låten bygd etter samme mal som «Tied Up», bare at de eksellente og melodiøse støyskurrende gitarriffene er erstattet av effektive malende synthriff osv. Ja, takk, begge deler. (V.J.)