Av: Bent Inge Hvitstein Anbefalinger 23. september 2017

Musikalske sidespor – uke 38/2017

Et av ukas musikalske sidespor: Noen ganger dukker det opp band som oppfyller de fleste kravene til å kunne kalles et ekte indieband. Molton Moon, halvt østfoldsk og halvt bergensk, havner i denne kategorien. Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips.

Tekst: Bent Inge Hvitstein, Lars Junge og Victor Josefsen

LCD Soundsystem – Album: American Dream
James Murphy og kompani har sannsynligvis laget en moderne klassiker. I tillegg til elektronikkens utforskende voldsomhet, har de skapt et tekstlig bilde av samfunnsstrukturer som knaker i sømmene. Referansene til David Bowie er mange, både direkte og indirekte. Rent lydlig er det også mulig å si at dette albumet er en 2017-versjon av Talking Heads. De tunge synthene får drahjelp av hypnotiserende og dype basslinjer og Murphys messende vokal. Egentlig skulle ikke LCD Soundsystem vært her lenger, etter avskjedsturné og -film for noen år siden. Likevel er de om mulig bedre enn de har vært noen gang tidligere. De starter mykt og avslutter tungt, på et album som på samme tid er både dystert og forførende, og fylt til randen med høydepunkter. (B.I.H.)

Molton Moon – EP: Shuki
Noen ganger dukker det opp band som oppfyller de fleste kravene til å kunne kalles et ekte indieband. Denne gjengen, halvt østfoldsk og halvt bergensk, havner i denne kategorien. Uten plateselskap eller PR-hjelp sender de låtene sine ut i verden. Deres egen beskrivelse av musikken er «hyggelig, kaffevennlig indiepop med noen litt eksperimentelle impulser lydmessig». De kunne gjerne vært mindre beskjedne; dette er ikke bare hyggelig og kaffevennlig, de har mer krutt enn som så både i låtskriving og produksjon. Gjennom kun fire låter makter de å overbevise meg om et stort potensiale, der særlig tittelsporet imponerer med sin eksperimentelle oppbygning. Ellers er dette også sjarmerende pop, av typen Jens Lekman kunne funnet på å sette sammen. Og de må gjerne fortsette karrieren med å lage like herlige låttitler. (B.I.H.)

Nadine Shah – Album: Holiday Destination
Hennes tredje album angriper deg fra første tone, med et klart budskap om at verden anno 2017 ikke er et spesielt ålreit sted. Det er urovekkende både tekstlig og lydlig, der politikeres unnfallenhet, men også hvordan vi alle håndterer verdens problemer blir gjenstand for et svært kritisk blikk. Med pakistanske (og norske) aner, har hun selv følt på de giftige holdningene som ikke lenger bare siver ut fra sorte hull på nettet, men som nå er flyttet ut i åpenhet, rett inn i folks hverdagsliv. Dette er et på mange måter tankevekkende album via tematikken, men dets største styrke er kanskje likevel den musikalske estetikken, der arrangementene nærmest uhyggelig presist tilpasses tekstene som leveres. Mørkt og rocka, med den grove vokalen til Shah i sentrum. (B.I.H.)

Closing Eyes – Låt: «Sunshiner»
«Jeg trengte å dykke dypt ned i en verden av bølgeformer, delays og moduleringer og ble besatt over mulighetene og annerledesverdenen tilgjengelig i elektroniske drømmer», fortalte Eirik Asker Pettersen i soloprosjektet Closing Eyes, kjent fra band som Lovecult og Maribel, til oss i 2014. Den nye låta «Sunshiner» er akkurat det, elektroniske drømmer, melankolske og oppløftende på samme tid. Det er drive i bunn her, noe som gjør seg i denne komposisjonen, og låta inneholder smakfulle produksjonsfinesser, signert Emil Nikolaisen i Serena Maneesh, til døme diverse shoegaze-støyskjær som nå og da svever delikat i lydbildet. Dermed unngår «Sunshiner» å “kun” ende som en av mange fine drømmepoplåter. «Sunshiner» har det lille ekstra, og er ukas beste låt fra drømmepopavdelingen. Closing Eyes blir å se under Vill Vill Vest i Bergen i slutten av september. (V.J.)

Tobi Sunmola – Låt: «Simba»
En nigerianskfødt hiphoper fra Manchester som på sin nyeste låt tar for seg nettopp de problemene som følger med en slik bakgrunn, også innad i musikkindustrien. Han får frem fine kontraster, når han mikser dette temaet og formidlingen av det, med fengende rytmer. Tidligere i år kom EP-en Childhood Culture, og han viser at han blir et navn å regne med i alternativ hiphop fremover. (B.I.H.)

Oslo Oscillator – Låt: «Nothing To Loose»
Denne omtalen er skrevet i mars (av Lars Junge), basert på tre Oslo Oscillator-låter vi fikk lytte på da, inkludert nylig slupne «Nothing to Loose». Omtalen passer like så bra på «Nothing To Loose» alene, så vi kjører anmeldelsen til Lars: Oslo Oscillator er et slags kretslag av musikere fra Oslos mer soniske frontløpere. Bandet består av medlemmer fra The Loch Ness Mouse, Mirror Lakes og Maribel. De har etter sigende køddet rundt i studio en god tid før de nå er klare for offentligheten. Loopende basslinjer, lag med synthesizere, effektfulle orgeltoner, repetetiv gitar. Hypnotiserende greier. Tar meg selv i å tenke på Haugesundsbandet The Low Frequency in Stereo når jeg lytter til Oslo Oscillator. LFiS var egentlig ganske tidlig ute med dette soundet i norske sammenheng. På sin plass å diske ut litt kreditt der kreditt er fortjent – for å forsøple det norske språk ytterligere med håpløse anglisismer… Oslo Oscillator – Låt: «Nothing To Loose» – Karakter: 5. (L.J.)

Micah P. Hinson – Album: Presents The Holy Strangers
Allerede under den amerikanske valgkampen forrige høst, ble det startet diverse musikalske protestaksjoner. Vi kan vel trygt si at den valgkampen var et spesielt tilfelle, men det er likevel oftest den retningen musikalske politiske protester tar. Hinson er en av få anerkjente musikere som har uttrykt sympati i republikansk retning, og han har tidligere i sterke ordelag kommet med uttalelser om politikk som av mange har blitt sett på som svært kontroversielle. Uansett hva man måtte mene om hans politiske ståsted, er det mulig å la seg forføre av hans nye album. Debatten om å skille kunsten fra den private kunstneren skal vi ikke ta her. Hinson ser ut som en som kunne vandret rett ut av 1950-tallet, og også musikalsk er han svært annerledes enn de fleste av sine jevnaldrende (han er kun 36 år). Han stryker øregangene med sin raspete crooning, og tekstene graver seg inn med familiære temaer og bibelske assosiasjoner, der særlig den syv minutter lange «Micah Book One» er et ambisiøst stykke som kunne vært Johnny Cash verdig. Innimellom kommer det rent instrumentale låter som ikke står tilbake for resten, men fungerer fint som bindeledd i historien som skrider frem i løpet av albumet. De er stemningsskapende og små historier i seg selv (sjekk særlig ut «The Years Tire On»), på samme måte som Nick Cave og Warren Ellis formidler visualitet gjennom sine soundtrack til diverse filmer. Helstøpt, mektig og småskitten americana.

Sassy Kraimspri – Låt: «You’d Better Listen»
Medlemmene i Sassy Kraimspri lytter på mye musikk. I intervjuet jeg gjorde med Ida Collet Belle i juni nevner Ida at hun og de andre i bandet lytter på Kyuss, PJ Harvey, Red Fang, The Cramps, Clutch, Crass, Bikini Kill, tidlig Hole, Patti Smith, NOFX, Every Time I Die, Uncle Acid and The Deadbeats, Queens of the Stone Age, The Clash mfl. Og som ei lita hørte Ida på på alt Kurt Cobain noen gang hadde nevnt. Det ble da både Leadbelly, The Raincoats, Hole, L7, Meat Puppets, Pixies, som er et av hennes yndlingsband, Sonic Youth, riot grrrl– bevegelsen osv. På den siste singelen til Sassy Kraimspri, «You’d Better Listen», kan man skimte flere av disse utøverne, men det er umulig å henge uttrykket på en utøver eller sjanger. Grunnen til det er nok at de har noen år på baken og har i løpet av disse årene akkumulert flere influenser i uttrykket deres. Sassy Kraimspri vaker et eller annet sted mellom pop, punk og grunge, og utnytter de forskjellige sjangrenes potensiale meget godt. «You’d Better Listen» er hurtig, drivende og melodiøs, samtidig som produksjonen sitter, og Idas energiske vokalutbrudd topper det hele. Kul video. (V.J)

[youtube]https://youtu.be/SCH8Vt029H8[/youtube]

Clouds – Låt: «Oceanview»
«Band i dag lager mer originale og smarte og låter, enn for en del år siden, frasering og diksjon er ikke lenger rødmende», skriver vi vår anmeldelse av Panda Pandas «Million EP». På Oslo-indiepop-bandet Clouds nye singel er de flerstemte koringene smarte, og friske. Jeg blir rett og slett i godt av humør oppfinnsomheten og entusiasmen de unge sangfuglene oppviser på en ellers kapabel indielåt. Produsert av Kenneth Ishak (Beezewax, Heyerdahl, Universet). Høyner Clouds summen av bestandelene på kommende utslipp har vi virkelig noe å se frem til. (V.J.)