Plateanmeldelse: Misty Coast – «Misty Coast»
Artist: Misty Coast
Album: «Misty Coast» (2017)
Plateselskap: Brilliance
5+
Misty Coast er prosjektet til Richard Myklebust og Linn Frøkedal fra The Megaphonic Thrift. Nå er duoen ute med sin selvtitulerte debutplate.
Plata åpner med Funny World. “Det kan kanskje minne om Medicine anno The Buried Life (1993), drømmepop à la Joy Zipper eller Beach House, men med smakfull distortion, ekte trommer fremfor enkel trommemaskin og kanskje litt mer gitar enn synth. Geniet Matias Tellez har produsert herligheten. Han kan virkelig dette med lushe og deilige lydbilder”, skriver vår anmelder. Jeg henger meg på beskrivelsen. Karakter 5.
På låt nummer to, Strange Girl, har Misty Coast et tøffere uttrykk enn på de andre låtene på plata. Her er lyden av Misty Coast rå, og når det herlige, melodiøse refrenget setter inn, er jeg solgt. Karakter 6.
Neste ut, Trash Talk Smile, er tilsatt et lett rastløst og nærmest simpelt (positivt ment) komp. Vokalen til Frøkedal og de lettmaskede spindelvevgitarene spinner rundt en forførende og forunderlig drømmeverden ‘a la det særegne soundet Cocteau Twins skapte på åttitallet på plata «Treasure», og låter som Pearly Dewdrops Drops. Deilig sekstitallspop flyter som en underliggende bedagelig malstrøm gjennom låten. Karakter 6.
Take Off / Mess Up sender tankene til Slowdive og det atmosfæriske, melodiøse gitarøset på superb Avalon. Støy-vingene porsjoneres delikat og nennsomt ut, med Misty Coasts egen signatur, vel og merke, det siste gjelder for øvrig alle låtene deres, de har rendyrket og egenartet musikalsk identitet, noe de har til felles med nevnte Cocteau Twins og de andre bandene på 4AD i begynnelsen av den labelens levetid. Karakter 6.
På Leap Year har basslinjen omtrent det samme soundet som Burning Motherfuckers‘ I’m A Lion, fra den sterke plata «This Century» (2017), låta innehar også noe av den samme post-punk stemningen, ihvertfall til å begynne med, før de skurrende, malende god-effektene og drømmepop-synthen gjør sitt inntog. Det som særlig drar karakteren opp er Frøkedals vokal, og stemnings-oppbyggingen mot slutten av låta. Karakter 5.
“Heavy Head on a Body føles som en drøm, der du blir fanget i et nett av ekko og saktegående toner. Her er den deilig vuggende sløvheten hovedelementet, der den tripper på tynne elektroniske tråder i ytterkanten av vokalen”, skriver vår skribent i spalten musikalske sidespor, jeg henger meg på denne beskrivelsen også. Karakter 5.
Jeg går ikke nærmere inn på de andre låtene på plata enkeltvis, da de fint kan gå inn under omtalen av låtene overfor, samt at de inngår i den generelle beskrivelsen av plata under, men her følger låt-karakterene: Asteroids – karakter 6. Dinosaur – karakter 5. Sleep Youth – karakter 6. Iron Trees – karakter 5.
Misty Coast har laget en plate som oser av musikalsk kreativitet. Duoen skaper mye ut av så lite, less is more, ikke sant. Grunnfundamentet er variert rytmikk som spenner fra det mer kontante til fjærlette kjærtegn. Lekent og utfordrende finner vokal, gitar og synther sin plass i rommet rundt trommene, og det integreres elektronika-flak, shoegaze-slør, drømmepop-sekvenser i Misty Coasts lydbilde, det hele lyder homogent, men langt i fra konformt. I tillegg består plata av knakende gode låter, da kan det nesten ikke bli bedre. Summa Summarum: Karakter 5 +.
Misty Coast. Foto: Anette Kathinka Servan
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog
