Av: Bent Inge Hvitstein Anbefalinger 30. september 2017

Musikalske sidespor – uke 39/2017

Et av ukas musikalske sidespor: Whalesharkattacks albumdebuterer med gamle tiders popkunst i nåtidig utførelse. Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips.

Tekst: Bent Inge Hvitstein og Victor Josefsen / Foto: Oda Egjar Starheim

The Vampires & Lionel Loueke – Album: The Vampires meet Lionel Loueke
Et australsk jazzband og en gitarist fra Benin har samarbeidet og skapt et av årets mest spennende album. Det er gitaren og blåserrekkene som spiller hovedrollene, med en grov bass i bunnen, på et album som ikke er låst fast i én sjanger. Med utgangspunkt i tradisjonell jazz, drypper det rytmer fra både afrikanske og karibiske tradisjoner langs melodilinjene. (B.I.H.)

Banaan – Låt: «Himalaya»
Min første assosiasjon til bandnavnet da jeg hørte at de var fra Tromsø, var selvsagt Röyksopp («Eple»). Med et utgangspunkt i elektronika, antar jeg at de også har hentet inspirasjon derfra. Men det er kun et utgangspunkt, for Banaan beveger seg i flere retninger. Opprinnelig var det soloprosjektet til Rudi Eide, men han har fått med seg et fullt band av diverse Tromsø-rockere. Bandoppsettet er ikke uvanlig, med gitar, bass, trommer og synth, men det er sistnevnte som er midtpunktet. Progtronika er nok den mest presise beskrivelsen av musikken, da de eksperimenterer mye i melodiene, og enkelte partier fremstår som improviserte og jazzete, og noen steder ligger de tett opp mot kjernerytmene i enkelte av rockens mange undersjangere. Innimellom dukker det også opp stemmesampling, noe som fungerer som et fint brudd med de repeterende og kjølig klare elektroniske tonene. Debutalbumet Golden Cargo kom i 2015, og i fjor kom EP-en Side Quest One. Banaan planlegger å gi ut en samling remixer fra denne EP-en. Siste helg i oktober spiller de på Insomniafestivalen i hjembyen. Der skal de spille et ferskt sett basert på analoge synthsekvenser og hypnotisk rockeimprovisasjon, ifølge festivalens presentasjon. (B.I.H.)

Dama Scout – Låt: «Sugar»
Plastikkrock er kanskje ikke et mye brukt begrep, men denne gjengen faller inn under det begrepet. Friskt, skeivt og sjarmerende. De har gitt ut fem singler det siste året, så det er lov å håpe at det kommer en fullengder snart. (B.I.H.)

Amber Clouds – Låt: «Lets Meet In Air»
Om debut-EP’en til Amber Cloud skriver vi: «Ep’en vitner om et band som spiller myk drømmerock med sjarmerende småsure gitarer og et kvart bein innenfor shoegaze. Rytmer og riff det er lett å bli avhengig av». På det den nye singelen «Lets Meet In Air» fortsetter de i omtrent samme spor, nå med klarere og luftigere sound. Tenk fin elektronisk drømmepop med fin tweepop-melodi. Fin kombinasjon. Fin låt. Liker du drømmepop, så vil du nok like Amber Clouds «Lets Meet In Air». (V.J.)

The Horrors – Album: V
Fra smal og beintøff garasjerock, har dette bandet underveis vokst seg til et stort, mer synthbasert Synthelementene har alltid hatt en plass i lydbildet, men nå har de skjøvet gitarene ned fra tronen som hovedinstrument. Det er likevel fortsatt noe mørkt og litt gotisk over The Horrors, det er basstunge elektroniske lyder de lirer av seg, og den karakteristiske vokalen til Faris Badwan er et av bandets styrker og kjennetegn. Melodiøst og dystert som vanlig, denne gangen som en slags hybrid av Depeche Mode og Garbage, og The Horrors. (B.I.H.)

Hanne Bergheim – Album: Boom Boom
Et debutalbum som trøkker til, både i tekst og sound. Relativt minimalistisk instrumentelt, men det gnistrer likevel av låtene, mye takket være en rå vokal som formidler tekstene, på Bømlo-dialekt, med sterk innlevelse. Dette er rett og slett et album som brøyter seg vei ut av høyttalerne og tvinger deg til å ta imot. Presseskrivets beskrivelse av dette som «musikk som utfordrar visepop med ei punkete og poetisk tilnærming», synes jeg er en meget presis fremstilling. (B.I.H.)

Beach of Diamonds – Låt: «Summer Ends»
Beach of Diamonds er en ny norsk poprock-trio. «Summer Ends» er deres andre singel, utgitt av Big Day Records. Gruppa består av to tvillinger fra Skiptvet og en vokalist fra Tønsberg, som har spilt sammen siden høsten 2016. Tematikken summertime blues etter at sommeren er over, derav tittelen «Summer Ends», står i kontrast til den spretne låten med nynnbare hooks, og med svensk (power)pop-sound; et sound som lyder svensk, uten at noen kan forklare hvorfor, dét er bare slik (jeg var innom det samme i anmeldelsen av den andre Sweden-plata). En lovende singel fra Beach of Diamonds. (V.J.)

Drøm – Album: Drømmen Om Oss
Tromsø-bandet Drøm er ute med plata Drømmen Om Oss, et konseptalbum som skildrer sangeren Sondre Pettersens seks år lange forhold fra start til slutt. Plata er inspirert av drømmens uklare grenser mellom fantasi og virkelighet. Denne plata kan fungere på flere nivå. Det veksles mellom ambient, elektronika, jazz-elementer og rock, samtidig som alt overlapper hverandre (sjekk f.eks. «Neste Vår»). Denne plata minner meg til en viss grad om Inge Bremnes’ «Ikaros». Drøm er flinke til å male frem stemninger, plata framstår personlig pga. Sondre Pettersens stemme, og det jordnære og drømmende lever side om side musikalsk. I det hele tatt så skaper Drøm synteser av det elektroniske og organiske, «kjølig» distanse og varmt nærvær. Og selv om det kan bli en klisje når det det gjelder band fra Nord-Norge, så har Drøm et til dels såkalt arktisk lydbilde, bare hør på «Vi Skal Ei Forsvinne», der de også nevner nordlyset. (V.J.)

Whalesharkattacks – Album: Whalesharkattacks
Viviana Vega er en multiinstrumentalist som har erfaring fra flere Oslo-band, nå har hun sluppet plate under navnet Whalesharkattacks. Viviana Vega er også en sjelden fugl Føniks, for selv om soundet i første omgang sender tankene til Depeche Mode og 80-talls synthpop, forener låtene elementer fra forskjellige tidsepoker, som i «Motel», den åpner med deilig «vintage» mørke synthstrofer før det flettes inn moderne, for å bruke det ordet, pop, både i vokalføring og utførelse. Og vi tidligere beskrevet debutsingelen hennes «Gaslightin’» fra debutplata i denne spalten slik: «På sin første låt serverer hun en mørk trip i et slags grenseland mellom blant annet rap og r’n’b.» Så kanskje følgende enkle, og noe kjedelige, beskrivelse, passer aller best på musikken til Whalesharkattacks: Melankolsk, forførende elektronisk sound med pop-feel og driv (som i «Saws” (You Don’t Know Me)». Musikken er derimot langt ifra kjedelig. Whalesharkattacks er gamle tiders popkunst i nåtidig utførelse. (V.J.)