Av: Bent Inge Hvitstein Anbefalinger 16. oktober 2017

Musikalske sidespor – uke 41/2017

Et av ukas musikalske sidespor: Måke gir oss en forsmak på sin andre EP, med stemningsfull soveromsslackergitarpop. Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips.

Tekst: Bent Inge Hvitstein og Victor Josefsen /Foto: Mathias Ertnæs

Zara McFarlane – Album: Arise
En herlig miks av hennes karibiske og afrikanske røtter, med en tilnærming til vestlige soul, pop- og jazztradisjoner. Piano, blåsere og strykere bygges opp rundt hennes stødige vokal, som formidler tekstene med en rolig, men likevel energisk og fyldig fremtoning. (B.I.H.)

Måke – Låt: «Deep Sea Diver»
Oslo-baserte artister gitt ut på et lite plateselskap i Peru (Empty Fields Recordings) er sjelden kost, men denne kombinasjonen fungerer svært godt i dette tilfellet. King Krule, som selv er aktuell med albumet The OOZ (der en av låtene har tittelen «Midnight 01 (Deep Sea Diver)»), er en selvsagt assosiasjon, men Måke er på mange måter den snillere og litt sløvere lillebroren som har latt seg inspirere, men likevel går sine egne veier. Dette er den første låten fra 20-åringens kommende EP, hans andre, og kan best beskrives som gitarkledt slackerpop, med anstrøk av blant annet jazz og hip hop. Det er mange lag i musikken å utforske for lytteren, og den fester seg stadig mer i det synkende høstmørket. (B.I.H.)

Protomartyr – Album: Relatives in Descent
Det finnes partier på dette albumet der det høres ut som om Nick Cave har tatt bolig i vokalist Joe Casey. Stemmen, låtoppbyggingen, tekstene og intensiteten bærer i seg noe av den mektige australierens tyngde. Noen vil kanskje avfeie det som et forsøk på imitasjon, men hvis du gir dette en sjanse, vil du stå igjen med gleden av å bli kjent med et av årets tøffeste postpunk-album. (B.I.H.)

Camilla Rosenlund – EP: Fortune Of Memories

Camilla Rosenlund fra Stavanger er ute med sin første EP, «Fortune Of Memories». Singelen «In The End», sluppet 15. september, var første smakebit, tidligere omtalt i denne spalten slik: “Camilla opplevde i voksen alder hva et selvmord av en som stod henne nær gjorde med henne som etterlatt. Musikken ble hennes fristed, trøst og inspirasjon for å jobbe mot en bedre tilværelse. «In The End» består av smekker symfonisk pop med alvorlig undertone. Dette er en låt som gjør inntrykk, kombinasjonen av musikk og tekst rommer intens og sødmefylt melankoli, samtidig skimtes håp og optimisme bak det melankolske skylaget”. Akkurat samme beskrivelse får åpningslåten på EP’en, «Empty Seat». Denne, og de andre låtene på EP’en, er lekkert produsert av Oliver Hohlbrugger, som også bidrar vokalt på «Empty Seat». På både «In The End» og «Empty Seat» går musikk og tekst opp i en høyere enhet, dessuten, som i god litteratur ligger mye mellom linjene. Det er stor kunst å komponere låter med så nære tekster og et slikt følelsemessige uttrykk, uten at det blir for klamt, den kunsten behersker Camilla Rosenlund. Tredje låt på EP’en, «Rise Again, med sin country-feel, er fin, og den nedstippa avslutninglåta, kun akkompagnert av piano og cello, «Nearby The Sea», er utsøkt. (V.J.)

Kamasi Washington – EP: Harmony of Difference
Varme jazztoner smyger seg ut av disse seks sporene på Kamasi Washington sin nye EP, hvis låttitler beskriver sammensetningen av det vi mennesker strekker oss mot. Stil og rytme skifter underveis; her er det rom for både funk med en ilter saksofon, og dempede, myke toner som tilbyr lytteren et pusterom. (B.I.H.)

William Hut / Gisli – Album: 22

Styrken til William Hut er fortsatt stemmen, melodiføringen og låtskrivingen. Og akkurat det har han nærmest gjort til en vane i årenes løp, både på egen hånd og i Poor Rich Ones. Tidligere har William Hut har fått hjelp fra utøvere som Lambchop og Morphine. Denne gangen er det et spennende samarbeidsprosjekt med islandske Gisli. De ble første gang introdusert for hverandre under arbeidet med Huts album Hafnir Games som ble utgitt høsten 2016. Det resulterte i plata 22 der de har tatt utgangspunkt i fem egenkomponerte låter hver og satt det sammen til en felles albumutgivelse. Resultatet er helhetlig. Til sammen akustiske og elektriske låter pakket inn i en trygg og fin atmosfære. At William Hut er en egenartet låtskriver viser han denne gang også, f.eks. på smektende «Overdue». Hut-beholdningen på plata består av harmonisk electropop. Det hele riktig velgjort. Gisli sitt uttrykk spenner fra rolig singer/songwriter til det mer uptempo og rocka. Det er låter (og koringer) som griper tak i lytteren. Beck er umulig å komme unna som referanse. Eventuelle lesere som ikke kjenner William Hut og Gislie fra før, kan egentlig begynne med 22 og ta det herfra. (V.J.)

Chelsea Wolfe – Album: Hiss Spun
Denne gangen tar hun det gotiske mørket til nye høyder, eller rettere sagt dybder. Tungt og angstfylt lar hun låtene drive av sted i et inferno av snerrende gitarer. Chelsea Wolfe har rett og slett skapt sin egen lille nisje innenfor metalsjangeren, og det er nesten så hele kroppen vibrerer etter en runde med dette brutale, men deilige angrepet på øregangene. (B.I.H.)

Lucky Malice – Album: Misfit

Lucky Malice sin plate Misfit er utgitt på deres egen diy-label Tonehjulet Kräftpest. Plata fokuserer, som tittelen tilsier, på noen av jentenes erfaringer med å ikke passe inn: “Siden vi er kvinner i en patriarkalsk verden, siden vi er mennesker som blir forbanna av urettferdighet, siden vi er folk som ikke alltid skjønner de sosiale uskrevne reglene, og siden vi engasjerer oss i små og store saker uten helt å få med seg det store flertallet”. Låta «Real Social Dynamics» handler nettopp om å være kvinner i en patrikalsk verden, en låt proppfull av styrke. Full av kraft og energi er også «Longest Finger». I likhet med f.eks. Burning Motherfuckers, er Lucky Malice i sitt virkelige ess når de kjører på alt hva remmer og tøy kan holde. Denne plata minne meg om flere av punk/garasje-rock-platene jeg har kjøpt i løpet av årene, generelt er uttrykket energisk som bare det, med en del topper som man stadig kommer tilbake, noe som gjør både gruppa og låtene til personlige favoritter, selv om ikke alle låtene på plata er all verden. Når det kommer til Lucky Malices Misfit, blir det vel liktlydene over et helt album, men jevnt over dukker det opp intense partier og noen energi-piller av noen låter, som den drivende indie-pønk-gitaren på «Keepin A Secret» og de forannevnte låtene. Når Lucky Malice oppviser en slik energi, temperatur og trøkk på sitt beste, kan jeg ikke gjøre annet enn å anbefale Misfit. (V.J.)

Honningbarna – Låt: «Hold an ann»

Honningbarna er punk. De er skolerte musikere som spiller punk med sylskarp presisjon og attack, og uttrykket blir bare hardere og hardere for hver plate de gir ut. De er kompromissløse, både når det gjelder tekst og musikk. De har aldri finslipt uttrykket for å bli playlista på P3, samtidig er de et av Norges største rockeband. Stikkordet er troverdighet, det kan man komme langt med rent kommersielt, se bare på Karpe Diem. En inspirasjon for mange utøvere, skulle jeg tro. Singelen «Hold an ann» er en forsmak på plata Voldelig lyd som kommer i desember. Målet med albumet er å kunne rette den retningsløse aggresjonen – den som gir en lyst til å kaste seg utfor stupet – mot de som virkelig fortjener det, ifølge Honningbarna. Med «Hold an ann» kommer Honningbarna igjen opp med intensiv, fengede punkrock som lover godt for den kommende plata. (V.J.)