Musikalske sidespor – uke 44/2017
Bent Inge Hvitstein & Victor Josefsen / Foto: Julia Maria Naglestad
Daufødt – Låt: «Nedover»
Debutsingelen til et ungt rockeband, som snart også kommer med en EP. Det er lett å tenke på Kvelertak når du hører dette bandet, som har base i Oslo. Ifølge presseskrivet er det dog et stort spenn når det gjelder hvor de henter inspirasjon: «alt mellom hardcorebandet Trash Talk og popmesteren Paddy McAloon». (B.I.H.)
St. Vincent – Album: Masseduction
St. Vincent bedriver nesten sin egen kunstform utenfor konvensjonelle poprammer, der råskapen i tekstene er et av hennes sterkeste våpen, innhyllet i elektronisk eleganse, med noen elementer også av instrumentell råskap. Det er herlig å oppleve hvordan skapelse av musikk kan være så fri, og gi så mange nye inntrykk for hver lytting. Et detaljrikt og imponerende album, som tar lang tid å utforske. (B.I.H.)
Marie Munroe /Christer Knutsen – Låt: «Insider»
De har samarbeidet lenge, men dette er den første utgivelsen som en offisiell duo. Låten er en cover av en Tom Petty-låt, den nylig avdøde artisten som har vært en stor inspirasjon for dem begge. En livevideo ble utgitt før singelen, som en hyllest til Petty som plutselig ble mer relevant enn ønsket. Til våren kommer albumet The Murder of Crows. (B.I.H.)
DAB – EP: Rastløs
I presseskrivet heter det: «DAB er en trio fra Røros som høres ut som band som Hvitmalt Gjerde, Real Estate, tidlig de deLillos eller The Smiths, med tekster på norsk om ting du både forstår og ikke visste at du forsto». Jeg vil legge til: de høres gjerne ut som en sammensmeltning av disse bandene, for det er ingen kopi av andre band du blir servert. Og fans av Dunderhonning vil kanskje også finne seg en ny favoritt her. Variert og tidvis svært originalt, DAB forholder seg i liten grad til klassiske pop- og rockrammer, med blant annet et kirkeorgel som innledning til hele EP-en, og en plutselig banjosolo som får fram smilet. En spennende nykommer. (B.I.H.)
Glutton – Låt: «Inkwell»
Den norske post-prog -gruppa Glutton har nettopp gitt singelen «Inkwell» fra den kommende plata Outliers som slippes 17. november. I intervjuet vi gjorde med dem for 4 år siden sier gruppa: «Vi kaller gjerne musikken vår for post-prog, for dermed å kunne henvise til og distansere oss fra «god, gammel prog» samtidig. Vi lar oss inspirere, men vi er null opptatt av å låte mest mulig som Genesis tidlig i mars 1973 eller noe sånt. Det flotteste med 70-tallets prog-storheter var den enorme viljen til å utforske og dytte i sjangergrenser, lydbilder, låtstrukturer og så videre.» Og som med 70-talls prog-storhetene, er «inkwell» utforskende, med synther som boltrer seg i lydbildet til å begynne med, samtidig som komposisjonen innehar en streng struktur. Uttrykket er kompakt, med «klimaks» fra 3.29 og utover før det hele momentant dempes mot slutten. (V.J.)
Svankropp – Album: Gabriel
«Band og artister er inspirert av mer eklektiske ting enn tidligere, kanskje det er på grunn av at mer musikk er blitt tilgjengelig gjennom strømming? Band i dag er en fusjon av mer aparte stiler og uttrykk enn for en del år siden, da det var litt for tydelig hvem de var inspirert av», skriver vår anmelder her. Dette gjelder i høyeste grad Svankropp. Vi har tidligere skrevet om dette svensk-norske bandet i denne spalten, nærmere bestemt singelen «Blush» fra 2016: «En fengende låtsom spriker mellom sjangrer, med shoegaze som et utgangspunkt». På den nye plata Gabriel er Svankropp også innom forskjellige sjangre, de er bl.a. inspirert av shoegaze, som My Bloody Valentine fra Loveless på «Whatever» og baspillet sender glimtvis tankene til Magazine, og da spesielt Secondhand Daylight. Ellers balanserer Svankropp et eller annet sted mellom indiepop og kunstpop. Dette er skolerte musikere, og det er interessant å høre deres «take» på disse stilene, noe som er en av grunnene til at jeg stadig kommer tilbake til denne plata, for det er spennende passasjer og detaljer å finne her (gitaren i nevnte «Whatever» f.eks.). Det skorter en del på selve låtskrivingen, det å lage helheltlige gode låter, men en god del kult å hente på Svankropps plate Gabriel. Utgitt på Riot Factory. (V.J.)
Makthaverskan – Album: III
Stort og svevende fra svenskene som ikke kaster bort tiden på å sette sammen mange ord til fiffige albumtitler; dette er deres tredje album, som etterfølger I og II. Fartsfylte låter med glade melodier, triste tekster, luftige gitarer og raske trommer, slikt som får indierockfoten til å vugge av seg selv. (B.I.H.)
Broken Swans – Låt: «Sleep All Day»
Jeg har skrevet følgende flere ganger i andre fora tidligere: ‘lo-fi/avantgarde-bråkerockerne Swell Maps sin «English Verse/Monologues», innspilt i soverommet til et av medlemmene så tidlig i 1997, er en av tidenes mest sjarmerende lo-fi utgivelser’.
Oslo-baserte Broken Swans sin singel er, om ikke verdens meste sjarmende lo-fi utgivelse, så sjarmerende. For en del år siden var lo-fi noe av det mest kuleste å oppdrive, og det kom mye bra, helt til alle og enhver skulle spille inn nachspiel-låtene sine og utgi dem på ekskusiv vinyl. Lo-fi sjangeren ble utvannet og betraktelig mindre populær, men det har likevel kommet mange gode lo-fi utgivelser opp gjennom årene, nå er Broken Swans sin «Sleep All Day» med på den listen, en låt som bæres oppe av kun gitar og vokal (med ustø engelsk uttale). «Skakkjørt» fin låt. (V.J.)
Firewoodisland – Låt: «Dearest Brother»
Stian Vedøy vokste opp på Karmøy og flyttet til England for 7 år siden for å studere musikk. Med base i Bristol startet han bandet Firewoodisland (Vedøy på engelsk). «Dearest Brother» en forsmak på bandets kommende debutalbum, som kommer neste år. Låta har fått svært god tilbakemeldinger i Storbritannia fra bl.a. Q Magazine, Clash, The 405 og BBC (radio) mfl. I Norge er låta bli playlista på P3, og det kan jeg godt skjønne, for «Dearest Brother» er delikat produsert pop, med røtter i folk, og med iørefallende arrangement og medrivende luftig refreng. Dette bandet har så absolutt spiren i seg til å nå ut både bredt (og smalt). (V.J.)
Møblos – Låt: «Stoneman»
Møblos, opprinnelig fra Torndheim, nå base i Bergen, slipper sin første singel «Stoneman» fra deres kommende EP (2018). Møblos spiller en combo av 70-talls rock og stoner rock, sjangre med begrensede muligheter til originalitet, slik at kravet til kvalitet blir desto høyere. Møblos smeller ikke av av noen ny rockeklassiker med denne låten, med det spraker og gnistrer av gjengen samtidig som det oser attitude. Fet lyd, og singelcoveret er sterkt og effektfullt. (V.J.)
Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.
Sjekk også:
Tidligere utgaver av «Musikalske sidespor»
