Av: Victor Josefsen Anmeldelser 22. januar 2018

Plateanmeldelse: Closing Eyes – «Soft Years»

Artist: Closing Eyes

Album: «Soft Years» (2017)

Plateselskap: Eget Selskap

Closing Eyes er prosjektet til Eirik Asker Pettersen kjent fra band som Lovecult og Maribel. Maribel, med Erik bak roret, ga i 2105 ut plata «Dirty/Clean», som jeg kåret til årets fjerde beste norske album det året, en plate som ved første ørekast nesten låter uferdig og skisseaktig ut, men etter hvert kommer stemningsfull musikk opp til overflaten. Disig flimmer og varm-mørke skygger flakker fram og tilbake over det hele, en beskrivelse som også passer uttrykket på Closing Eyes’ debutplate «Soft Years».

«Is this music or just sound» synge-spørres det i åpningslåta «It’s All Too Much». Godt spørsmål, og svaret er ja til begge deler. På «Soft Years» er det både mye musikk og mye sound.

Soundet er deilig innbydende og hypnotisk mystisk, et lett gjenkjennelige sound fylt av lyder tilfører låtene det lille/store ekstra. Nydelig produsert. Rent låt/stemnings-messig trenger «Soft Years», i likhet med den nevnte Maribel-plata, tid, jada, det er en klisjé, alle plater trenger vel tid for å sette seg, uansett, denne plata trenger virkelig tid. Etter første overfladiske lytt er det lett å tenke, ok, nok en drømmepopplate, fin sådan, uten så mange overraskelser, og med låter som nesten glir umerkelig over i hverandre, men for å gjenta, bruk tid på «Soft Years», og du vil bli belønnet.

Dette er er en type musikk der låtene og soundet er «en side av samme sak». For å bruke låta «Sunshiner» som et eksempel, omtalt tidligere. Her åpenbarer smakfulle produksjonsfinesser seg, signert Emil Nikolaisen i Serena Maneesh, og diverse shoegaze-støyskjær som nå og da svever delikat i lydbildet. Dermed unngår «Sunshiner» (en ny versjon av «Sesamee», les om den gamle her), og andre låter på plata, å “kun” ende opp som en av mange fine drømmepoplåter. «Sunshiner», og fleste andre låtene, har det lille ekstra som skiller dem ut fra en god del andre låter i drømmepopavdelingen.

Det er ikke bare rene såkalte drømmepoplåter på plata. «Vivid You» og «Silent Water» sender tankene til Spiritualized følelsesladete psykedeliske verden og til Velvet Underground, vel og merke med Closing Eyes eget fotavtrykk er vel ivaretatt. Kul vokal også, særlig på «Vivid You», bl.a. Kim Gordon-vibbene. «Cycles» har et enkelt rytmekomp, og er en behagelig, minimalistisk og monoton sak med melankolske & lystbetonte stemninger. Ikke blant de beste komposisjonene på «Soft Years», men funker fint som et «pauseinnslag» som får deg til å trekke pusten å lade opp til resten.

«Bambole» er heller ikke ren drømmepop. Jeg henger meg på min tidligere kollega Lars Junges beskrivelse av singelen: «Closing Eyes minner ganske mye om Stereolab. Farfisa- eller Vox-orgel, ren rytmegitar, loopende basslinjer som gjør mer ut av seg enn de fleste band våger». By the way, Lars har kicket i gang sin egen blogg Stemmegaffel, der den første plateanmeldelsen nettopp er Closing Eyes’ «Soft Year». Utmerket valg.

Closing Eyes plate «Soft Years» kan kort oppsummert beskrives som en liten episk og følesesladet reise til et univers der kontraster støter sammen og lager toner som speiler både lys og mørke.