Av: Victor Josefsen Anmeldelser 4. juli 2018

Plateanmeldelse: Mokri – «Total Love»

Artist: Mokri

Album: «Total Love» (2018)

Plateselskap: Sheep Chase Records

Jada, jeg har skrevet de første kommende setningene i denne bloggen tidligere, men de må med i denne anmeldelsen av Mokri sin debutplate. Med jevne mellomrom dukker det opp nye norske utøvere, og utgivelser, som virkelig fortjener oppmerksomhet, skrev jeg da Signal, nå Mokri, slapp singelen «An Eternal Recurrence» i 2015. Samme år kapret Signal/// sin EP «Echoes» 4. plassen på årets beste ep’er/minialbum-lista mi. Mokri fortsetter der Signal/// slapp, og er nå ute med sin debutplate.

Mokri sitt debutalbum «Total Love» er produsert av bandet selv og Ådne Meisfjord fra 120 Days, Serena Maneesh og Tropical Contact High, og mastret av Marcus Schmickler. Emil Nikolaisen har også flere fingre med i spillet i studioet.

Etter den korte skurringa i introen på åpningslåten «(TOTAL LOVE)» blir man dratt inn Mokris musikalske univers med med en gang. Det føles først som være inni en roterende støy-virvelvind av en tornado, før uttrykket går over i et Deathprod-aktig industristøy landskap, noenlunde ‘a la «Towboat». Selv om jeg bruker ord som roterende støy-virvelvind om komposisjonen, oppleves ikke dette som forstyrrende elementer. Opplevelsen kan til tider, selv om virkemidlene er forskjellige, sammenlignes med å lytte på passasjer fra Biospheres malende, mørke ambient-stemninger og klirrende lydspiraler på albumet «Patashnik» og/eller Tom Opdahls «Black Smoker». Ihvertfall opplever jeg det slik.

På «The Body That Beats» er det et mer lysbetont, elektrisk og melodiøst lydlandskap som folder seg ut, en av platas mer «tradisjonelle» låter. Og på « Labyrinths» har Mokri laget et suggerende og kontant utrykk med fortettede atmosfærer og variasjoner underveis. Her, som på mange andre låter på plata, er det nye opplevelser rundt hver sving. Spilt inn i Malabar Studio i Oslo, Berlin og i Bergen domkirke, med kirkeorgel og der all klang på gitarene er naturlig romklang fra kirkerommet. «It All Resonates in Me» er en annen av platas «tradisjonelle» låter, støyrock-deluxe med Sonic Youth (og litt Pixies) pustende i nakken.

«Oscillating Bodies» skyves framover av pulserende beats. Dette er lyden av Kraftwerk/kraut på speed, for å sette det på spissen, som leker seg med støy-«modulatorer». Fiffig sak. «Plasticity (Being a River)» har prog-tendenser til å begynne før temperaturen heves betraktelig. «Accidents at Will» og «Charred Meadows» er to psykedeliske låter som «jammer» mer enn habilt avgårde.

Generelt, på samme måte som når man lytter på kraut, og det er da også kraut-elementer her, blir man dratt inn i Mokris univers, som jeg nevnte i tredje avsnitt i denne anmeldelsen. Beholdningen er kraut i samklang med støyrock, no wave, psykedelia, post-rock, det hele satt sammen kreativt

Ellers er det umulig å komme unna sammenligningen med Godspeed You! Black Emperors konglomerat av gitarstøy, droner, malende uttrykk og kontant rytmikk. Postrock/avantrock er tidligere betegnelser for uttrykket til Godspeed You! Black Emperor, men Montreal-bandet står for så mye mer, det samme med Mokri sitt debutalbum «Total Love».