Plateanmeldelse: Ornette Coleman – «Soapsuds, Soapsuds» (Artist House, 1979)
Tekst: Olav Nilsen
Coleman har spilt med mange gode bassister, som for eksempel David Izenzon, men ingen slår Charlie Haden. Haden og Coleman har en form for telepatisk kommunikasjon som virkelig kommer til sin rett i dette avslappende duoformatet.
«Soapsuds, Soapsuds» er en annerledes plate enn hva han holdt på med i denne perioden på midten av 70-tallet, som var mye mindre melodibasert og strukturert.
«Soapsuds, Soapsuds» er på mange måter en plate som du vil like umiddelbart, den er organisk og akustisk med mye dynamikk og rom mellom Coleman og Haden. Etter min mening den beste siden «Science fiction» fra 1972.
Musikken skjærer på minimalistisk vis inn til beinet på melodiene, og Coleman har det ikke like travelt som med de andre konstellasjonene på denne tiden.
Første låt på platen, «Mary Hartman, Mary Hartman», er hentet fra en såpe-TV-serie fra USA med samme navn. Jeg kan ha denne på repeat i flere timer. Fantastisk!
Neste låt, «Human Being», er skrevet av Charlie Haden, og de andre tre er laget av Ornette selv.
Dette er en plate jeg nyter like mye hver eneste gang jeg hører den. Essensiell lytting.
Ornette Coleman «Soapsuds, Soapsuds» fra 1979 er en glemt jazzperle.
Vil du prøve andre duoplater, kan jeg anbefale Charlie Hadens «The Golden Number» og «Closeness».
Dette er en småredigert versjon av anmeldelsen som ble publisert på Stavanger bibliotek og kulturhus
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog
