Øya 2018 – King Gizzard & The Lizard Wizard
Tekst: Victor Josefsen / Foto: Johannes Granseth
Jeg var forsinket til King Gizzard-konserten pga. uforutsette ting & tang som dukket opp. Småirritert spurtet jeg nesten forbi Sirkus-teltet på vei til konserten, men så stoppet jeg et øyeblikk, for fra Sirkus og ut mot gata flommet det drivende psykedeliske toner akkompagnert av et hinsides groove. Jeg fikk frysninger, og det føltes som jeg var på vei til Woodstock-festivalen bortsett fra at det var ingen mer eller mindre rusa og halvgale hippier ravende rundt meg, derimot var det velpleide Øya-gjengere rundt på alle bauger og kanter. Da jeg endelig kom ut av den laaange innsjekkingskøen suste jeg rett inn i Sirkus-teltet. Der står Gizzard på scenen med psykedelia-flimmer i alle regnbuens farger på lerretet bak gruppa. Og de spiller en av de mer dvelende låtene deres, som etter hvert gikk over i et vanvittig driv.
Medlemmene i King Gizzard er født på 80-90 tallet, men noen av dem ser ut slik grungerne gjorde på den tiden, med sine svarte og grå t-skjorter og avklipte Ola shorts. På scenen er det to trommeslagere som sørger for grooven, og hvilket trøkk og groove! De to sitter mot hverandre og hamrer taktfast på trommeskinnene, som virkelig fikk kjørt seg, med håret flagrende fra side til side. Og bassisten sørger for at kompet er komplett. Vokalisten/gitaristen Stu Mackenzie er energisk som få, huet hans beveger seg som en trommestikke når han er på sitt mest utagerende, og mot slutten av konserten dro han én Jimi Hendrix og spiller på gitaren med tennene, noe som der og da oppleves som den mest naturlige ting i verden. Og ved en anledning kaster han vann på publikum, og mottar “hurrarop” tilbake. Gledelig å se at Sirkus-teltet nesten er helt fullt der den veivende blodfansen har plassert seg noe til venstre foran scenen.
Jeg har lyttet på platene til King Gizzard & The Lizard Wizard, men kan dem ikke ut og inn (de slapp 5 plater bare i år!), i motsetning til blodfans ‘a la Deichman-kollega Rolf, som skaffer seg rubbel og bit av hva de gir ut. Han har for øvrig flere ganger hatt med gruppa på spillelistene våre. Men etter å ha bivånet denne konserten, skal jeg lytte enda mer på platene de har sluppet, for ut av scenen strømmer det en heftig, intens og glødende miks av psych, 60s garasjerock/punk, prog, østlige influenser, blues og jeg vet ikke hva. Uttrykket er så hyper-energisk og kompakt i alle ledd, og samtidig så helhetlig, at det spiller egentlig ingen rolle hvilken merkelapp man klistrer på musikken.
På forhånd lurte jeg på litt på hvordan King Gizzard & The Lizard Wizard ville funke i Sirkus-teltet, som er en helt annen type arena enn mørke rockeklubber med hardcore-genrepublikummet til stede, men King Gizzard forvandlet Sirkus-teltet til Øyas egen fargesprakende psych-rockebule. Mot slutten av konserten, rett bak meg, hørte jeg to publikummerne utveksle følgende ord: “Dette er fett”, “Jævling fett”. Jeg samstemmer.
King Gizzards konsert i Sirkus-teltet er av ren nytelse. Episk som fy fra en av Øya 2018 beste konserter, kanskje den beste.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog
