Øya 2018 – High On Fire
Tekst: Asle Tangen Foto: Helge Brekke
High On Fire så dagens lys i 1998 etter at Sleep la Orange ampene på hylla. Takket være den monumentale debuten «The Art Of Selv-Defence» i 2000 har bandet opparbeidet seg en posisjon som legender av sin tid. Skiver har blitt sluppet jevnt og trutt til gode mottagelser, og i 2007 ble Matt Pike utropt til en av rockens «New Guitar Gods» av selveste Rolling Stone. Så Øya hadde lagt opp til kvalitets stoner metal på Hagen-scenen torsdagskvelden.
Bandet er en ekte powertrio. Her er det bass, gitar og trommer med doble Orange stacks til både bass og gitar. Som en kollega av meg påpekte: «dette var ingenting i forhold til hva Sleep stilte opp med i fjor», og viste meg et bilde av «The wall of Orange og Ampeg». Totalt meningsløst, men det ser jo tøft ut.
I ekte stoner- og doom ånd er det viktig med mye lyd og feedback i gitarene, det har Matt Pike lagt opp til. Det låter massivt av både gitar og bass, og den obligatoriske kontrollerte feedbacken er der mellom låtene. High on Fire er mye mer temposterke enn Matt Pikes tidligere prosjekter. Hvis du kjører et Bay area thrash-band gjennom et stonerrock-filter får du High On Fire. Feite nedstemte gitarer med raske trommer.
High On Fire er ikke noe showband. Her presenteres låtene i bar overkropp og pondus. Backdrop er for pyser og røyk er mer en nok pyro. Kommunikasjonen med publikum skjer gjennom instrumentene. Det er helt greit, publikum var kommet for å høre låtene fra en 20 år lang karriere, og det fikk de. Det ble litt tekniske problemer med bassen midt i settet, men Matt Pike har så feit lyd i gitaren at et par låter uten bassgitar bare var krydder i et ellers tight sett. Jeg følte derimot med han stakkars sceneteknikeren som løp frenetisk rund og prøvde å fikse amp og kabel.
Alt i alt en bra konsert og en perfekt oppvarming til det som skulle avslutte torsdagskvelden i Sirkus-teltet.
Her kan du søke i Deichmans samlinger
