Øya 2018 – Sleaford Mods
Tekst: Ådne Evjen / Foto: Maja Brenna
Duoen Sleaford Mods fra Nottingham har mest sannsynlig det enkleste sceneoppsettet av samtlige artister under Øyafestivalen. Det består av en mikrofon og en Mac. Jason Williamson betjener mikrofonen, Andrew Fearn har den krevende jobben med å starte opp beaten på macen sin. Et backing track (i mangel av et bedre norsk uttrykk) som i hovedsak inneholder bass- og trommebeat. Over dette snakker, synger og rapper Williamson på bred Nottingham-dialekt. Man skulle kanskje tro at dette kunne bli kjedelig og ensformig, men det blir det aldri. Musikken til Sleaford Mods blåser oss nærmest overende på Vindfruen.
Musikalsk sett tenker man på gamle punkhelter som John Lydon/Johnny Rotten og John Cooper Clarke når man hører Sleaford Mods. Jason Williamson har noe av den samme vokallyden som Lydon og punk-/beatpoeten Cooper Clarke. Han spytter ut ordene uten å tenke på at det skal være Oxford English. Han bryr seg heller ikke om noen av ordene antagelig blir sensurert i engelsk presse. Andrew Fearn har en tilsynelatende enkel jobb. Han kommer ut på scenen i t-skjorte, joggebukse og caps, setter på lydsporet på macen, går to meter bakover og står og svinger i takt med musikken, gjerne med en ølboks i handa. Men beaten han lager er meget effektfull og rytmisk. Han får folk til å danse rett og slett.
De starter med «Army Nights» som handler om en usunn macho-kultur der muskler og voldsom framferd står i høysetet: «I lift weights, make people puke up/Texting me, «I feel awful, you’ve ruined me»». Det fortsetter i det voldelige hjørnet med den nye singelen «Stick In A Five & Go». Hovedpersonen blir forbanna på en twittermelding fra en person han ikke kjenner. Han får tak i adressen, kler seg ut som postmann og banker på døra under dekke av å skulle levere en pakke: «It’s the postman/I’ve got a big package for ya/You need to sign for it, Mr. Trees/It’s massive, so can you come outside?/You need to sign for it, mate». Vi får ikke vite hvordan det ender, men vi har vel våre mistanker. Flere av tekstene til Sleaford Mods handler om aggresjon som gjerne er utløst av frustrasjon over egen livssituasjon i Brexit-hjørnet av Europa: «This is the human race/UKIP and your disgrace/Chopped heads on London streets/All you zombies tweet, tweet, tweet», messer Williamson.
Med kokette «dansetrinn» og merkelige handføring framstår Williamson som en underlig skrue på scenen. «Alrite, Nooway, ‘avin a good time? Is this oslo? Don’t wanna exclude anyone. Give us a kiss, Nooway.» Williamson har for øvrig denne kommentaren til egne dansetrinn: «People say I’m dancin’ like a twat. That’s what happens when you get popular!» Det er forresten mange godt voksne som danser og koser seg til Sleaford Mods. Gamle punkere? Ikke umulig, dette er musikk som appellerer til punksjelen til mange av oss.
Sleaford Mods tar oss videre gjennom låter om jobbsøking og vi får også høre historien om BHS – British Home Stories. Dette er varekjeden der eieren trakk seg ut i 2016 og etterlot seg 11 000 arbeidsledige uten pensjonsrettigheter: «We’re going down like BHS/We’re going down and it’s no stress». Det nærmer seg slutten og en av de siste låtene er «Tied Up in Nottz» med den ubetalelige åpningslinja: «The smell of piss is so strong/It smells like decent bacon». Etter «Tweet, Tweet, Tweet» er det slutt, og Sleaford Mods tar i mot hyllesten fra et dansende og fornøyd publikum. «We love you, please invite us back!», roper Jason ut til oss. Det gjør vi gjerne, Jason og Andrew! Så tar Andrew bilde av publikum med mobilen sin og Jason danser ballett ut av scenen. Velkommen tilbake, Sleaford Mods!
Denne anmeldelsen er tidligere publisert på Musikknyheter
Få med deg flere Øya-anmeldelser og annet musikkstoff på Musikknyheter
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog
