Øya 2018 – Charlotte Gainsbourg
Tekst: Rune Aas / Foto: Helge Brekke
«Charlotte Gainsbourg? Skuespilleren?» Denne frasen kunne høres titt og ofte fra folk som scannet årets Øya-program. Vel, denne fredagen var det musikkartisten Charlotte Gainsbourg som opptrådde – en rolle det også, som hun bekler bra.
At den gjengse publikummer på årets Øya ikke nødvendigvis har fått med seg så mye av hennes musikalske karriere er kanskje heller ikke så rart, med tanke på at det er seks år siden sist hun ga ut en plate før fjorårets «Rest», et album det er lett å like for fans av kjølig indiepop med elektronisk tilsnitt og hvor en finner flere likhetstrekk med franske band som blant annet Air og M83.
Når setlista på denne konserten domineres av låter fra nevnte album, er det sånn sett også en konsert det er lett å like. Charlotte Gainsbourg med band kommer ut i passe matchende dongeribekledning, og sceneriggen domineres av svære, lysende firkanter, noe som bidrar til en visuelt stilren opplevelse med en viss coolness – og Gainsbourgs fremtoning på scenen er heller intet unntak her. Hun formelig «chanteuser» seg gjennom låtene på en blanding av fransk og engelsk – hele tiden med en distansert coolness.
Sånn fortoner det meste av konserten seg, og låtmaterialet er det absolutt ingenting å utsette på – det gjør jobben sin, og Gainsbourg & co. får til dels publikum med seg. Men det er denne distanserte coolnessen som til tider blir litt for cool. Der andre ville gjort mer ut av seg, finner vi Gainsbourg stort sett stående med en eller to hender i lomma – når hun ikke sitter bak elpianoet. Stort sett er det passende nok, men følelsen av at fremføringen blir litt vel distansert og kalkulert, gjør at det av og til bikker over i det lett uengasjerende hjørnet – og det som i utgangspunktet er en konsert det er lett å like blir til syvende og sist en ok, men lett forglemmelig opplevelse.
Plateanmeldelse: Charlotte Gainsbourg – «IRM»
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog
