Øya 2018 – Patti Smith
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pål Bellis
Dessverre klarte ikke Patti Smith og hennes band helt å leve opp til anmelderens skyhøye forventninger denne kvelden, men de leverte likevel en festivalkonsert bugnende med klassiske rockelåter som ga god stemning i ett tettpakket Sirkus-telt lørdag 11. august. Aktivisme, poesi, rock’n’roll og energi i skjønn forening.
«Mens «Horses» var alvor. Skiva hørtes både spontan og til dels jammete ut, uvanlig enkel og rett frem i forhold til det meste som kom ut. Men den hadde også en spesiell intensitet, både når den var lavmælt og når den var mer støyende. Det hadde mye med stemmen hennes å gjøre; på en måte ga hun fullstendig faen i alt som fantes av forventninger til en rockevokalist, samtidig spilte hun på og lekte med alt som fantes av klisjeer. Begge deler med stort alvor og en sjeldent intens tilstedeværelse. […]»
«Dama var magisk, det var umulig å fatte den rå kraften som den spinkle, lille skikkelsen utstrålte selv i de roligste låtene».
Beskrivelsene ovenfor tilhører begge Sverre Knudsen og kan leses i «Sverre Knudsen, 1979». Setningene beskriver og betegner veldig godt mye av attraksjonen og sjarmen ved musikken til Patti Smith og den voldsom sterke utstrålingen og kraften hun besitter.
I’m dancing barefoot
Headin’ for a spin
Some strange music drags me in
Makes me come up like some heroine
She is recreation
She intoxicated by thee
She has the slow sensation that
He is levitating with she
Here I go when I don’t know why
I spin so ceaselessly
‘Til I lose my sense of gravity
I’m dancing…
Slik kunne man kanskje også beskrevet den lyriske rock’n’rollen. Ordene tilhører selvsagt Patti Smith selv, og er hentet fra signaturlåten «Dancing Barefoot». Og det er nettopp her vi starter i teltet Sirkus i Tøyenparken denne lørdagen. Det vil si «Ghost Dance» fra «Easter» får æren av å åpne det hele, før nevnte klassiker får frem kveldens første jubelbrus.
På Norwegian Wood 2011 var jeg overveldet og mektig imponert over de 25 minuttene jeg hadde anledning til å se av Patti Smiths konsert (var funksjonær på festivalen). Patricia Lee Smith hadde oss alle i sin hule hånd med sin autoritære og innsmigrende tilstedeværelse, og den råeste, kraftfulle stemmen du kan forestille deg. En glødende frenetisk versjon av new wave og rock.
Sammen med Tom Verlaine og Television gjorde hun på 1970-tallet fransk poesi om til rock og vant samtliges hjerter, etter hvert også mitt, med fire sterke album; «Horses»(75), «Radio Etiophia»(76), «Easter»(78) og «Wave»(79). Her utvidet hun begrepene for hva rocken kunne være, og hadde å by på. Også «Dream of Life fra 1998» fikk hedersplass i platesamlingen.
Ønsket om å se henne igjen var naturlig nok veldig sterkt. Det ble en liten nedtur, slik jeg også leste at kollegenes (Television) opptreden på Buktafestivalen hadde vært tidligere i sommer. Denne gangen stemmer eller klikker det ikke helt for tilstedeværende anmelder. Hva det egentlig skyldes kan være litt vanskelig å sette fingeren på. Er det settingen, lyden, endringer i bandbesetningen, settlista eller har dama mistet noe av kraften og autoriteten?
Scenen Sirkus hadde lydutfordringer festivalen igjennom, og oppegående publikummeres respons på de samme konsertene var vesensforskjellige når det gjaldt de to konsertene jeg overvar med St. Vincent og Tangerine Dream, men også på andre konserter i teltet. Vi befinner oss like til høyre for miksebordet under mesteparten av konserten, men faktisk blir lyden langt bedre når vi mot slutten beveger oss utenfor teltet. Og vi får tilsvarende rapporter fra andre også.
Nok om det, over til selve musikken!
Sammmensettingen av låtutvalget virker noe tilfeldig og rotete, uten nødvendig dynamikk og oppbygging. Og vi savner en og annen musiker fra tidligere Patti Smith-konserter. Det føles unektelig noe unødvendig, og ihvertfall rart, at Midnight Oils stadionrocker «Beds are Burning» spilles, tross den dagsaktuelle tematikken og en ny tekstlinje; «Man in his infinite lack of wisdom sent his toxins into the sea!», som kler 71-åringens brennende engasjement for miljøvern. Hun har jo selv slik en fantastisk låtkatalog.
Men faktisk er det kanskje den låta som får best respons i første halvdel av settet. Stemningen i salen er generelt upåklagelig, tidvis ekstatisk. Enda verre er det at bandkameratene får overta podiet for å fremføre en ganske så middelmådig cover av Jim Caroll Bands «People Who Died», som fungerer som pustepause for dama og ølpause for de mest tørste. Fint å verdsette og anerkjenne musikere altså, men det får da være måte på under en festivalspilling med begrenset spilletid. Uansett, stemmen til Patti Smith er fremdeles ru og røff slik vi vil ha den; og sterk nok til å fylle lokalet.
Herfra og inn er det en ren parademarsj av noen av hennes mest kjente låter etter at man tidligere har fått kjenne hennes poetiske nerve med «Beneath the Southern Cross». På rekke og rad i langstrakte versjoner kommer en glødende «Pissing in a River», engasjerende «People Have the Power» og til slutt Them-anthemet «Gloria». Bare avbrudt (etter «Pissing in the River») av noe mindre kjente, men fine «Ain’t It Strange», fra andre-albumet «Radio Etiophia».
Men natta tilhører altså ikke undertegnede denne gangen. Jeg klarer bare ikke å forsvinne inn i musikken. Jeg irriterer meg i stedet over en speedfreak, som stadig dunker borti meg, og uhøflige publikummere, som har valgt ut akkurat meg som dør for å komme lenger fremover i teltet. Slike ting man bare glemmer når musikken er ordentlig bra og engasjerende. Når man simpelthen blir del av musikken.
Patti Smith på Bergensfest 2015
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog
