Ferske spor uke 44/2018

Av: Victor Josefsen,  David Jønsson, Geir Qviller, Stian Bjørnsson Hope, Rolf Andersen og Ådne Evjen

Bjørn Marius Hegge – The Waltz of Hope
Bassist Bjørn Marius Hegge står bak en av mine jazzfavoritter de siste par årene med «Vi är ledsna, men du får inte längre vara barn», gitt ut under Hegge-fanen. Det var en oppvisning i stilsikker bop som oste av sjarm og sjel. «The Waltz of Hope» er første smakebit fra det kommende albumet «Creator Has a Bachelor Plan» (sterk tittel, nok en gang) som slippes 7. desember. «The Waltz of Hope» byr på mer av det lekende drivet som gjør «Vi är ledsna..» så fascinerede og gir skyhøye forventninger til det kommende albumet. Se også opp for konsert med Hegge-bandet på Herr Nilsen 1. desember. (D.J.)

Grand Union – Cara
Frode Strømstad er en aktiv type med mange jern i ilden. Ikke nok med at han har vært med på å starte opp vinyltrykkeri i Egersund (hurra!), men her kommer det jaggu et nytt band også. Grand Union består av Strømstad, Stephen Hunking og Dave Ramirez fra bandet Hypnolovewheel, Sue Garner og på singelen «Cara» bidrar indiehelt Gary Olson (The Ladybug Transistor). Fire låter ble nylig sluppet, men den sterkeste er nok «Cara». (D.J.)

Robyn – Ever Again
Endelig en ny Robyn-plate. Selv om jeg ikke er like euforisk over «Honey»-albumet som mange anmeldere, fremstår albumet som meget solid og absolutt verdt ventetiden. «Ever Again» har en slepen og frekk basslinje som får en til å smyge ut på dansegulvet. Øya 2014: Röyksopp & Robyn – Svensk ballegrep (D.J.)

Deerhunter – Death in Midsummer
Apropos (semi)comebacks, det blir ganske så fint å få et nytt album fra Deerhunter. «Death in Midsummer» er svimlende harpsichord-drivende psykedelia fra Bradford Cox og kompani. Plateanmeldelse: Deerhunter – «Monomania» (D.J.)

Boygenius – Ketchum, ID
Boygenius-prosjektet til Julien Baker, Phoebe Bridgers og Lucy Dacus har tidligere vært med på ferske spor. Nå foreligger hele EPen og den er sterk som fy. «Ketchum, ID» har noen himmelske harmonier og er en sober avslutning på EPen. La oss håpe at det kommer mer fra trioen. (D.J.)

Our Girl – Our Girl (Bedroom Record)
Our Girl fra Brighton har fått æren av å varme opp for Rolling Blackouts Coastal Fever på John Dee onsdag 7. november (som vi gleder oss!). Debuten «Stranger Today» viser med all tydelighet at det er god grunn å komme tidlig på John Dee denne onsdagskvelden. I sammenheng med «Stranger Today» ble «Bedroom Record» sluppet, som er demoversjoner og nedstrippede tagninger av albumet. (D.J.)

Spielbergs – 4AM
Det har gått gjetord om denne sangen en stund nå, med meget god grunn. Storslagen og angstfylt, som en fokusert og stadionvennlig versjon av …And You Will Know Us by the Trail of Dead. Rett og slett uimotståelig. Kan ikke dette albumet komme snart? Mer Spielbergs (D.J.)

Nap Eyes – Have You Seen The Light
Vidunderlig å våkne opp til to nye Nap Eyes-sanger denne fredagen. «I’m Bad Now» må være en av de platene jeg har spilt mest i år, og kommer nok til å skinne på pallen over årets beste album for min del. Hvis man er kjent med dette albumet eller bandets tidligere verker, er ikke lydbildet så veldig fremmed. Det er fortsatt en anelse anemisk, men allikevel energisk, med små drypp av Velvet Underground og Television. Nap Eyes – Hearing The Bass Nap Eyes – Every Time the Feeling(D.J.)

Colin Self – Stay with the Trouble (for Donna)
Partytekno med skarpe lyder, frenetisk rytme, oppkutta syntetisk vokal og deilig bass. For de som liker Powell, SOPHIE, Iglooghost m.fl.. Fra skiva «Siblings» som kommer på RVING Intl. i november. (G.Q.)

Jason Forrest – Uncertainty
En hurra-meg-rundt breakcore-låt. Ymse elementer er morsomt og funky klippet og limt sammen. Det er skamløst og flashy. Det er en stund siden sist jeg har hørt noe på Jason Forrest, men han fortsetter som tidligere. Jeg har friskt i minne «My 36 Favorite Punk Songs» fra 2005, med klipp og lim av nettopp 36 punklåter. Nå er han ute med skiva «Fear City» på hans eget selskap Cock Rock Disco. (G.Q.)

Demdike Stare – At It Again
Fra kaos til kaos, via dubstep, i en spennende oppbygget og drivende låt. Låta starter i en smeltedigel av skarp og smeltet lyd, dette nullstilles så av en enkel dubrytme. Rytmen blir etter hvert mer energisk og støyen/de smelta lydene kommer gradvis tilbake før de tar over helt. Den slutter omtrent slik som den begynner. Demdike Stare er tilbake med ny skive «Passion», ute som vanlig på Modern Love. (G.Q.)

Jay Glass Dubs – Umbro dub
Sakte og tung dub med støyelementer og godt med romklang. Vi aner at det er satt sammen av mange elementer, men de røres rundt til en delvis formløs masse; ikke som graut, mer som en godt rullet Katamari-ball. Fra utgivelsen «Plegnic», ute på Ecstatic. (G.Q.)

Moe, Marhaug – Development
Første låt og første del av den nye skiva «Capsaicin» bygges sakte, men omhyggelig opp og vi skjønner at vi har noe skummelt i vente. Først kommer dype, dype bassklanger som får lov til å romstere i mellomgulvet lenge, så kommer elektroniske haglbyger og vrengt gitar. Vi er i et lignende landskap som Sunn 0))) liker å bygge opp og det er smertefullt, men deilig. Lasse Marhaug  Øya 2015 – Mørke midt på dagen (G.Q.)

The Good, the Bad & the Queen – Merrie Land
Endelig! Elleve år etter debutplata er The Good, the Bad & the Queen tilbake med nytt stoff. Damon Albarn (Blur, Gorillaz), Tony Allen (Africa 70), Simon Tong (The Verve) og Paul Simonon (The Clash) overrasket stort i 2007 med samarbeidet, og debuten var en klar favoritt hos mange. Siden har det vært spekulert i om de noen gang kom med en oppfølger, og i sommer ble det bekreftet, det ville komme et nytt album i løpet av høsten, og selveste Tony Visconti (David Bowie, T-Rex, Talking Heads, U2, Morrissey) hadde produsert. Albumet har vært klar lenge, men Damon Albarn har som kjent vært opptatt med Gorillaz de siste årene, slapp senest i juni det glimrende «The Now Now», og er fortsatt på turné med gruppa. Vel, 16. november kommer endelig albumet «Merrie Land», og tittelsporet lover mer enn godt. Albarn har vært tydelig kritisk til Brexit, og benytter sjansen til å håne Englands «farvel» til resten av Europa. Han snakkesynger over en gjennomgående dyster orgelmelodi, med en slags synkopert vokal i forhold til rytmen ellers, det er like før det hele faller sammen, men gutta drar det kløktig og lekkert i havn. Jula kom jaggu tidlig i år! (S.B.H.)

Will Oldham – Most People
Will Oldham, eller Bonnie ‘Prince’ Billy som han oftest kaller seg, har vært en helt i mange år. Det er riktig nok en stund siden jeg har kjøpt noen album av han, tror jeg hoppet av etter «The Wonder Show of the World» (2010), da begynte det å gå på tomgang. Katalogen før derimot, er proppfull av gull, spesielt «I See a Darkness» (1999) og «Master and Everyone»(2003). Årets album, «Songs of Love and Horror», er ikke nytt materiale, for det meste gamle sanger spilt inn på ny, både Bonnie ‘Prince’ Billy-låter, Palace Brothers og Palace Music, men også cover og uutgitt materiale. Det er kun Oldham og akustisk gitar vi hører, men det setter stemmen hans i fokus og viser at fyren virkelig kan synge! Dette er en plate for sene kvelder, eller tidlige morgener, vakkert er det uansett. (S.B.H.)

Father John Misty – Hangout at the Gallows
Albumet «God’s Favorite Customer» er ikke så ferskt lenger, kom i sommer, men er kriminelt nok blitt glemt her i ferske spor. I forbindelse med neste ukes konsert i København (som jeg lykkelig har skaffet meg én billett til) har jeg hørt på fyren hele uka. «Hangout at the Gallows» er favoritten for øyeblikket, jeg får frysninger hver gang han går opp i fistel på strofene «What’s your politics?/What’s your religion?» Popperfeksjon over hele fjøla! Hele albumet er en fryd for øret, og sjekk for all del ut tekstene, Misty bærer uten blygsel hjertet utenpå skjorta. (S.B.H.)

Kikagaku Moyo – Fluffy Kosmisch
Det er nå under en 14 dager til Kikagaku Moyo står på scenen på Blå (24. november) og det gikk akkurat opp for meg at vi ikke har delt noe fra deres siste album «Masana Temples» ennå. Så da gjør vi det nå. Psykedelia med en solid dose krautrock i miksen. (R.A.)

Bill Ryder-Jones – Recover
Bill Ryder-Jones ga ut sitt nye album «Yawn» fredag 2.11. Det er et meget sterkt og personlig album som fortjener masse oppmerksomhet. På låten «Recover» trekker han linjer til både Nick Drake og Bill Callahan. Gitar, Cello og Bills hviskede stemme danner bakteppet for denne nydelige låten. (Å.E.)

Zuzu – Dark Blue
Zuzu har varmet opp for Courtney Barnett. Det kan man skjønne, for det er litt i det landskapet engelske Zuzu beveger seg. Det er hakket søtere og mer nerdete enn Courtney Barnett. Den utrolig fengende låten «Dark Blue» er et godt prov på det. Sjekk ellers ut EP-en hennes fra tidligere i år.
(Å.E.)

St. Vincent – Los Ageless
Denne låten er fra den siste plata til St. Vincent. Det er pianoutgaver av låtene på plata «Masseduction» som kom i 2017. Det fungerer riktig så bra på de fleste låtene. Her i låten «Los Ageless».
(Å.E.)

U-FOES – Getaway & Massive Star
Det er vanskelig å unngå å bli truffet av den norske slagkraftige trioen U-FOEs intense framferd på «The Getaway» & «Massive Star», to av de mer oppspeeda låtene på debutplata deres «Whiteout». En annen av de mer oppspeeda låtene på  plata er «No More No More», som var med i en tidligere utgave av ferske spor. Låtene er energiske, det formelig gløder av trommer, gitar og vokal, ikke minst når U-FOEs slipper kakafoni-tøylene helt løs. Det gløder av resten av låtene på plata også. Jeg kunne garantert ha listet opp tonnevis av referanser til mer eller mindre kjente hardcore, sludge, doom og støybasert utøvere, det har jeg ikke tenkt å gjøre, da jeg like garantert ikke har har lyttet på mange av inspirasjonskildene til U-FOES, men jeg har da lyttet på mye musikk med omtrent samme øredøvende (ur)kraft og energi, som f.eks. utgivelser fra Amphetamine Reptile-labelen (den labelen er forresten brukt som refereranse en del ganger her i bloggen, hepp, hepp). U-FOES har akkurat den samme kompromissløse attityden som mange av disse banda. Reptile-bandende hadde dypere harcore/punk-røtter enn grungen og  mer brutalitet og galskap i soundet. Samtidig var de mer musikalsk utforskende og eksperimentelle innenfor sine rammer, for å sitere min tidligere kollega Pål Flodin. UFOES’ force er også brutalitet og galskap i soundet og de er utforskende både når det kommer til  låter og sound. Trioformatet deres, som kun består fuzzgitar, trommer og vokal, fungerer optimalt. Uttrykket er eksplosiv og originalt. For en debutplate! (V.J.)

Monalia – HTLT
«HTLT» er Monalias andre singel fra deres kommende album. Grunnlegger, Terje Halmrast, har sine røtter i Telemarksfjellene og sier at «HTLT» står for «Hate This Lukewarm Thing» og handler om å bryte opp med det som tapper deg for energi og tid. Gå heller for drømmene dine og det du egentlig vil drive med her i verden. Jeg er glad for at Terje fulgte drømmende for «HTLT» er bra. Monalia henter inspirasjon fra både 60-tallets populærmusikk og den britiske undergrunnsscenen på 80- og 90-tallet. Når man anvender grunnrissene i 60s-psykedelia/psych og Spacemen 3/Darkside/ Spiritualized og tøyer uttrykket i sin egen retning, da kan kvalitet oppstå. Og det har det gjort i dette tilfellet. Låten har sterk produksjon og er en gjennomført låt som vokser ved hver gjennomlytting. Ekstra poeng til vokalist Stine Helen Tunstrøm, hun synger med en herlig, slepen autoritet. (V.J.)

Charlotte & Co-Stars – My Man
På singelen «My Man» beveger veteranene Charlotte & Co-Stars seg noenlunde i samme musikalske univers som de norske kollegene De Marvells. Charlotte & Co-Stars trykker til med blues-infisert reinspikka rock der slutten av 60-tallet og første halvdel av 70-tallet møter Charlotte & Co-Stars i 2018. «Det lages ikke for mye av denne type musikk i vår tid, så dette er et særdeles velkomment innslag av et band som kompromissløst klinker til uten å bry seg om hva naboen måtte mene», skriver B.I.H. i sin omtale av nevnte De Marvells debut EP. Jeg adopterer disse ordene for å beskrive Charlotte & Co-Stars «My Man». My Man» er en groovy låt med fet orgel en vokal av en helt annen verden! (V.J.)

Munroe / Knutsen – Fall to Pieces
«Fall to Pieces» er skrevet av Marie Munroe, arrangert og produsert av Christer Knutsen, og mixet av Øystein Frantzvaag, og har lenge vært en live-favoritt. Produksjonen er back to basic, men samtidig mektig. «Fall to Pieces» er en stilfull drømmende, melankolsk og filmatisk låt som ville passet perfekt som soundtrack til en passende film. Munroe / Knutsen (V.J.)

Hôy la – Purple
Tredje singel fra Hôy la aka Ingri Høyland Kvamstad, en ung norsk artist med base i København. Musikalsk fortsetter hun i samme spor som på de to foregående singlene «Shame» og «Please», som beveger seg i et hypnotisk triphop-landskap. «Purple» er minimalistisk suggerende. Mixen er rå. En topp 2018-trip-hop låt både i innhold og utførelse. Video. Hôy la er virkelig en spennende utøver å følge med på. Musikkvideo: Hôy la – «Shame» (V.J.)

Romskip – Lei
Utgitt av den bergenske kred-labelen Back to Beat Records, som bl.a. har gitt ut The Wednesday Knights’ første og eneste knallplate. Jon Skjold i Back to Beat Records beskriver Romskip-låta godt: «Romskip er i en aldersgruppe som har vokst opp med hip hop mer enn noen annen sjanger (og er definitivt påvirket av det), men har også et bevisst forhold til rockehistorien (spesielt fra seksti- og søttitallet). Det er vanskelig å gi en presis sjangebeskrivelse, men for meg høres de ut som indierock med slackerinnstilling, fokus på groove og innslag av garage og psykedelia.» Selv synes jeg dette høres ut som snerten garasjerock, for å si det enkelt og greit. Neste utgivelse i Back to Beat Records-rekken er debutsingelen til The Hiveminds – «No Fun No More Run Away (From Myself)» – releasedato 9. november. Et band som består av medlemmer fra både The Wednesday Knighst og Romskip pluss Cherbubs (noen som husker dem?). (V.J.)

Mighty Magnolias – Out in The Cold
Snerten garasjerock fra Mighty Magnolias også. Det er to år siden Mighty Magnolias kom med debutalbumet som en av våre skribenter beskrev som en fin miks av americana, roots, country og bortenfor der igjen. Nå er de ute med en fersk plate som i likhet med debuten har mottatt godord, og på den er «Out in The Cold». 5 plater som har inspirert Emil Andre Nordtveit i Mighty Magnolias (V.J.)

Fauna Timbre – Violent Waves
Å lytte på Oslobandet Fauna Timbre er som å veksle mellom å flyte gjennom et mystisk landskap for så å stige ned i dypet av et like mystisk tjern. Tittelen «Violent Waves» er en ganske så beskrivende tittel, selv om man også kan skimte lyse bølger på ferden. Sjanger? Tja, på denne låta, doom i samklang med mørklagte synth(er), noe slikt. Plata deres «Altering Echoes» er ute på Red Orchard Records. (V.J.)

Bad Religion – The Profane Right of Man
Bad Religion er et av USAs mest innflytelsesrike og suksessfylte (skate)punkband gjennom tidene. Sammen med Black Flag og the Descendents satte de California på punk-kartet. Overdubbede vokalharmonier, raske melodiske gitarer og hardtslående trommer ble gruppas varemerke og suksessformel, noe som inspirerte en mengde nye band, bla. norske Forgetaboutit. «The Profane Right of Man» er på høyde med det beste de har gitt ut tidligere, som «Incomplete» og «Leave Mine to Me, to av mange høydare fra Bad Religion. Øya 2015 – Bad Religion (V.J.)

Quarter Wolf – Shut the Fuck up and Play
«Shut the Fuck up and Play» er fra den forrykende EP’en: «Back to Sykkylven» (2017). I september kom en video til låta, derfor slenger jeg med låten i denne ukas ferske spor. «Shut the Fuck up and Play» er 70-tallspunk av godt merke. I begynnelsen av oktober var det premiere på 3 nye Quarter Wolf-låter på Kvegpels. De låtene jeg hørte på Kvegpels ga ståpels! Tre killer-låter som på ingen måte demper forventningene til nye Quarter Wolf-slipp. Quarter Wolf (V.J.)

The Age of Colored Lizards – Tomorrow
The Age of Colored Lizards er full gang med å booke spillejobber, så til alle konsertarrangører der ute, en oppfordring: Book, book, book! The Age of Colored Lizard lager deilige, melodiøse låter som driver fram i det støy-delikate soundet. Og det gjør de mer enn bra! Resepten er støypop/rock, shoegaze influert av The Jesus and Mary Chain, tidvis Dinosaur Jr. osv. Den superb twee-støy-pop-låten «Tomorrow» er et av høydepunktene på debutplata. Når det er sagt, hele plata er mer enn bra, les anmeldelse. (V.J.)

The Chills – In Harmony
The Chills & Martin Phillipps fra New Zealand blander sekstitallspop med pop/psykedelia og har kommet opp med jangle pop låtperler som «Doledrum», «I Love My Leather Jacket», «Pink Frost, «Frantic Drift» (Flying Nun Records), «Heavenly Pop Hit» og mange, mange andre! Det var en god del andre band fra New Zealand som nesten lagde like bra låter som The Chills på 80-tallet, vi kommer nok tilbake til dem ved en senere anledning. I 2015 gjorde Martin Phillipps & The Chills comeaback med «Silver Bullets» og i år følger de opp med «Snow Bound». Produksjonen er større enn tidligere, men ellers er det stort sett The Chills slik vi kjenner dem fra 80-tallet. Heavenly Pop Hits! Det du nettopp leste er fra ferske spor uke 38, da valgte jeg låta «The Greatest Guide». Og siden den nye plata og gruppa generelt er så jækla bra tar jeg med et spor denne gang også.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Ferske spor