Av: Victor Josefsen Intervjuer 28. november 2018

5 plater som har inspirert Anne Marie Almedal

Anne Marie Almedal har lang fartstid i musikk(bransjen), bl.a. var hun med i innsmigrende, søkende Velvet Belly, samt AM And The UV og bidro med vokal på Moonflowers «Where Are You». Anbefaler dere å sjekke ut alle tre, spesielt Velvet Belly. Det nye soloalbumet hennes, «Lightshadow», består av et stemningsladet, delikat musikk, inkludert en følelsesladet, personlig og uttrykksfull versjon The Cures «Lovesong».

Av: Victor Josefsen

Goldfrapp – Tales of Us

Jeg hørte Alison Goldfrapp for første gang da min nåværende mann Nicholas Sillitoe spilte låter fra «Felt Mountain» som DJ på Skansen i Oslo i 2000. Å høre hennes stemme blir stående som en av disse «life-changing experiences» jeg har hatt med musikk i løpet av livet. Da jeg var liten hadde jeg et lignende øyeblikk med Annie Lennox da jeg for første gang på hytta en sommer hørte «There Must Be an Angel» på radioen. Noen stemmer gir en fysisk og emosjonell gjenklang som går veldig dypt, og jeg har vært fan av Goldfrapp siden. Albumet «Tales of Us» er et av de vakreste albumene jeg har i hylla. Jeg så Goldfrapp live første gang de spilte i Norge på John Dee, og siden også på Quartfestivalen i Kristiansand, og håper jeg får se henne igjen en gang i fremtiden.

Suzanne Vega – Solitude Standing

Suzanne Vega har vært en av mine favoritt-låtskrivere og formidlere fra jeg første gang hørte henne i 1987. Hun skriver fantastisk, og hennes stemme var også en annen enn alt annet jeg egentlig hadde hørt på den tiden. Ren, helt inn til kjernen, med fokus på tekst og nerve. Hun har vært betydningsfull som artist, og for meg som låtskriver og formidler. Da jeg så henne live på Rockefeller en gang på 2000 tallet rant tårene. «Solitude Standing» var den første platen jeg hørte og kjøpte av henne, men det kan hende at hennes første selvtitulerte album som kom ut i 1985 er enda bedre.

The Sundays – Reading, Writing and Arithmetic

The Sundays var et slags søsterband til Velvet Belly som var mitt eget første band fra 1990 – 2003. Samme sjanger, likt sound, og happy-sad sanger. Det tok litt tid før jeg lærte å sette pris på musikken deres, kanskje fordi det var så nært, men da kjærligheten først våknet, så har flere av låtene blitt værende hos meg siden. Jeg så dem live i Den Haag på klubben Het Paard på 90-tallet, og jeg husker det som veldig fint, og en spesiell og nær opplevelse.

London Grammar – If You Wait

En av de sterkeste låtene som er kommet ut de siste årene i mine ører er «Strong» av London Grammar. Et helt spesielt, tidløst sound, himmelsk vokal, gripende tekst, og en formidling som virkelig rører noe dypt. Jeg er veldig fan av bandet, og elsker både albumet «If you Wait» og «Truth Is a Beautiful Thingt». Mitt siste album «Lightshadow» ble mikset av Tim Bran, som også mikset begge London Grammar-albumene. Det var en fantastisk opplevelse å få være i studio med ham, og lære av hans teft for lydproduksjon, hans tilnærming til materialet, og ikke minst vokalsoundet.

Velvet Belly – Window Tree

Jeg startet som vokalist og låtskriver i bandet Velvet Belly i 1990. Jeg ble overtalt til å prøvesynge av en god venn, som overbeviste meg om at jeg var ment til å være vokalist i dette bandet. Auditionlåten var «Dancing Barefoot» av Patti Smith, men vi startet å skrive låter sammen allerede på første øving, og holdt sammen i over ti år og seks album. Vi fikk Spellemannprisen i 1997 for beste popplate, og vi turnerte og spilte på Roskilde, Quart, og flere andre festivaler. I flere år bodde guttene i Kristiansand og Oslo, og jeg i Den Haag i Nederland, og vi sendte kassetter i posten med låtskisser som vi la på nye spor på hver vår firespors og sendte videre. Kronglete, men utrolig morsomt å tenke tilbake på. Mitt favorittalbum med Velvet Belly kommer alltid til å være tredjealbumet «Window Tree». Det var en magisk opplevelse å skrive låtene, spille dem inn i studio, og fremføre dem live.