Av: Victor Josefsen Anmeldelser 5. desember 2018

Plateannmeldelse: The Good, The Bad & The Queen – «Merrie Land»

Mesterverk om nasjonal identitet.

Tekst: Ådne Evjen

Artist: The Good, The Bad & The Queen

Album: «Merrie Land» (2018)

Plateselskap: Studio 13

Identitet er viktig. Hvem er vi, hvor kommer vi fra og hvor går vi, er spørsmål et hvert oppegående menneske grubler på. Det er disse grunnleggende eksistensielle spørsmålene Damon Albarn, Paul Simonon, Simon Tong og Tony Allen har prøvd å komme nærmere svaret på med albumet «Merrie Land». Det de særlig har satt fokus på, er hva det vil si å være britisk. Hvor finner man den nasjonale identiteten? Hvor er Storbritannia nå, og hvor er de når Brexit slår inn?

Det har gått hele elleve år siden den første – og selvtitulerte – plata til The Good, The Bad & The Queen kom ut. Grunnen bandet oppgir for at det har gått så lang tid, er at de har holdt på med andre prosjekt, og at de måtte finne en passende produsent til plata. Paul Simonon, som fikk denne oppgaven, har henta inn selveste Tony Visconti til å dra i spakene. Han kunne knapt gjort et bedre valg, for albumet «Merrie Land» er mesterlig produsert! I rettferdighetens navn skal det sies at Visconti har hatt et kruttsterkt materiale å jobbe med.

Det er nesten mest gledelig å høre igjen bassgangene til tidligere bassist i The Clash, Paul Simonon. Det er basstonene hans som åpner ballet i tittellåten «Merrie Land». Simonon har alltid vært glad i vestindiske rytmer som ska, reggae og dub. Dette gjennomsyrer spillet hans, og det ligger under som en stødig og groovy pilar på hele plata. Sjekk f.eks. ut bassgangen i «Truce Of Twilight». Det er mesterlig spilt! I tillegg korer han som en gud: «Look what we have done/Look what we’ve become.»

Det er Damon Albarn som skriver tekstene og synger dem. Albarn har bakgrunn fra bl.a. Blur og Gorillaz, men har også gjort egne ting i tillegg til å promotere musikk fra andre deler av verden (William Onyeabor bl.a.). Han er et sant oppkomme av musikalske ideer. Ellers får vi høre fint gitarspill fra tidligere Verve-gitarist Simon Tong. Han drysser fine toner, ofte med tremolo eller annet snadder, over det hele. Trommis Tony Allen er hele 78 år gammel og har bl.a spilt med afrobeat-kongen Fela Kuti. Etter trommespillet hans å dømme, skulle man ikke tro at han nærmer seg 80 år. Det er lekende lett og naturlig.

Det er ikke en eneste dårlig låt på denne plata, og hvis det fins noe musikalsk rød tråd for albumet, er det den litt skumle, tivoliaktige stemningen, spesielt i en låt som «The Last Man to Leave». Den minner litt om «The Carny» av Nick Cave & The Bad Seeds. Bandet dro forresten til Blackpool for å suge til seg denne stemningen. Innbakt i tivolistemningene, får vi masse snadder i form av bl.a. strykeinstrumenter, blåsere, blokkfløyter, tindrum, walisisk korsang, måkeskrik og lirekasse.

Tekstene da? De er delvis inspirert av at Albarn dro på tur i Storbritannia, men også i Frankrike. I «Ninteen Seventeen» synger Albarn: «I leave a little bit of England/In a field in France». Inspirert av kirkegårder med hvite kors i Frankrike. Videre er det en viss grad av oppgitthet over amerikaniseringen av Storbritannia. I nydelige «The Great Fire» kan vi nesten høre Albarn sukke oppgitt: «This tram is for Stargate/Next stop Uncle Toms Cabin». Trådene kan trekkes til The The og tekstlinjen «This is the 51st state of the U.S.A.».

Albumet toner ut til de lett desillusjonerte tekstlinjene: «Because our love is lying on a fallow field/It’s the seed that you sowed/And scattered with the fallen shields/On a last crusade to save me from myself». Det er i det hele tatt sjelden tekst og musikk går så til de grader opp i en høyere enhet som på «Merrie Land». The Good, The Bad & The Queen har rett og slett begått et mesterverk!