Plateanmeldelse: Misty Coast – «Melodaze»

Artist: Misty Coast

Album: «Melodaze» (2019)

Plateselskap: Brilliance 

5

Misty Coast er en gjenganger her i musikkbloggen, og det med god grunn. Duoen som består av The Megaphonic Thrift-medlemmene Linn Frøkedal og Richard Myklebust ga ut et av fjorårets albumskatter.

«Eleven Months», den første singelen de slapp før andrealbumet gir oss mer av vinneroppskriften fra det selvtitulerte debutalbumet. Her snakker vi duvende, psykedelisk elektropop i samme landskap som Beach House. Misty Coast maner  fram drømmende stemninger med deilige melodilinjer som navigerer i det shoegaze-psykedeliske soundet. I anmeldelsen min av debutplata skriver jeg at de har rendyrket og egenartet musikalsk identitet, noe duoen viser  til gangs med «Eleven Months», samt «Little Sister» og «Backseat Warriors».

Little Sister» er en sløy, sugende og rytmisk sak bakt inn i en svevende atmosfære der den forførende og innsmigrende vokalen til  Linn Frøkedal flyter deilig rundt i lydbildet. På «Backseat Warriors» viser de frem besnærende vakker støyskjev lyd-melodi-mosaikk. Misty Coast lyder altså som dem selv på disse låtene, men på kreativ måte finner de stadig nye innfallsvinkler til det musikalske signatur-uttrykket sitt, noe f.eks. The Jesus and mary Chain var en kløpper på  i åresvis. … Chain er et av bandene det er naturlig å sammenligne Misty Coast med, iallfall på de tre foranevnte låtene og debutplata.

På den annen side er ingen grunn til å holde seg til sitt gamle trylleformular. Ta f.eks. Radiohead . Etter den umåtelige suksessen med «OK Computer» i 1997 var det nærliggende å tro at Radiohead ville holde seg til sitt gode, gamle trylleformular. I stedet laget de med oppfølgeren «Kid A» (2000) et vågalt utforskende album som trengte mange gjennomhøringer før det falt på plass. Radiohead gikk nye veier på denne oppfølgeren, gitarene måtte stort sett vike for mer elektroniske og eksperimentelle lyder. De våget å stake ut en ny kurs, i stedet for å følge den sikre suksessoppskriften. Noe av det som har gjort Radiohead til vår tids største band, er evnen til hele tiden å fornye seg, som vår skribent sier det i anmeldelsen av «A Moon Shaped Pool» fra 2016.

Jeg har absolutt ikke tenkt å sammenligne Misty Coast med Radiohead utover det at Misty Coast også tråkker opp helt nye stier på «Melodaze», som på «Galaxy», avrundingen av plata. En fortryllende godnattlåt, med var og barneaktig naiv (positiv ment) vokal av Linn Frøkedal omfavnet av knirkete spilledåse-lydspiraler. Kanskje Misty Coast sitt svar på The Cures «Lullaby»? Deilig avslutning på plata. På «White Lies» beveger Frøkedal & Myklebust seg inn på Marissa Nadler og Mazzy Star sine territorier. Låta sleper seg melankolsk uttrykksfullt fram (nesten ekspresjonistisk) og man blir dratt lenger og lenger inn i Misty Coasts Coasts utvidede univers. «No Revelation»og «Berlin Zoo» er noenlunde i samme leia og lydbølgene siver etter hvert behagelig inn i bevisstheten.

Det er tydelig at Misty Coast har hatt ambisjoner om å gjøre ting annerledes på denne utgivelsen.  «Loophole» har en treffende tittel. Den er bygget opp av av et  suggerende loopende tema med herlig  perkusjon-snert, fet rulle-bass og fet lyd.  Her loopes det nesten ‘a la My Bloody Valentines hypnotiske framferd på EP’en «You Made Me Realize» fra 1987. («Thorn» og «Cigarette In Your Bed») samtidig som det atmosfæriske er inkorporert. Både «Loophole» og den mer beat-intense «In Front» er mer strukturerte og disiplinerte låter enn det Misty Coast har skrudd sammen tidligere, de er mer lyd/beat-basert enn låtbasert, men stemningen er til stede, en pulserende stemning, muligens inspirert fra oppholdet i Berlin, der plata er spilt inn. En låt som skiller seg ut fra alle de andre  er «Sundays». På den er duoen i forfriskende 90-talls indie gitarmodus, svøpt inn lushe (nesten bokstavelig talt, les: tidlig Lush) harmonier.

Det er spennende med den nye kursen Misty Coast har staket ut på «Melodaze», og  de «nye» låtene de har produsert liker jeg godt, som du sikker har skjønt, men jeg er sikker på at Misty Coast har enda større potensial på det området fremover. Generelt er soundet, som jeg allerede har vært inne på, større og mer forseggjort på «Melodaze» enn debuten. Jeg liker for øvrig de «enkle» virkemidlene på debutplata like godt, dvs. hva som funker best er avhengig av låter og struktur.

Misty Coast har skapt et gjennomført album av godt kaliber i Berlin, og en av bestanddelene som virkelig høyner kvaliteten på plata er den fantastiske vokalen til Linn Frøkedal. Hun har mange vokalstrenger å spille på, og måten vokalen er integrert i soundet er smakfullt.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog