Tilbake til 2018 – årets album

Tekst & foto: Sebastian Jazdzewski

Yob – «Our Raw Heart»

Man skal lete lenge for å finne et nåtidsband som spiller like tung musikk med så mye eleganse og subtil følelse. Yobs forrige lydkjempe gjorde et sterk inntrykk i metallens verden. «Our Raw Heart» er muligens like langsom, monumental og poetisk. Høydepunktet er “Beauty In Falling Leaves”, den begynner med forsiktige, delikate akustiske strengsekvenser støttet av bassgitarens varme og stoiske ro. Etter hvert som trommene begynner å slå sin sakte, men sikre rytme, og vokalsporet legges til, øker spenningen og det hele kulminerer i refrengets avhengighetsskapende melodi. Den diffuse elgitaren og sangerens hese, litt fortvilete stemme topper hele opplevelsen. (Mer Yob, red.anm.)

Windhand – «Eternal Return»

Like tunge som Yob, men langt mindre elegante og mye mer fin de siècle. Det første som faller inn i ørene er noen detaljer av lydproduksjonen. Man skulle nemlig tro at det ikke er mulig å oppnå denne graden av distortioneffekter med gitarer som bandet har klart å oppnå her. Det som fortjener enda mer oppmerksomhet er hvordan gruppen bygger deler av musikken sin på gjentatte referanser til grunge-sjangeren. Litt som om Yob hadde prøvd å spille Nirvana. Her er det særlig vokalisten, Dorthia Cottrell, som skiller seg ut – med sin lett blaserte stemme fremstår hun nærmest som dekadansens egen profet.

Hvis August Strindberg, Dagny Juel, Edvard  Munch, Stanisław Przybyszewski et consortes hadde hatt mulighet til å høre på Windhand, ville de muligens ha prøvd å overtale eieren av Zum schwarzen Ferkel i Berlin til å gjøre amerikanerne til husband. (Windham i ferske spor, red. anm.)

Kriegsmaschine – «The Apocalypticists»

I en god del tilfeller kan et bandnavn gi indikasjon på hva slags musikk vedkommende beskjeftiger seg med. Som man kan ane, spiller Kriegsmaschine i hvert fall ikke coverlåter av Ole Ivars eller Lasse Stefanz. Sangene på «The Apocalypticists» er som regel ca. 7-8 minutter lange, og det kan være litt av en utfordring for lytteren da de består av monotone sekvenser med skitten gitarlyd uten noen klar struktur med vers og refreng. Selve stemningen er urovekkende tung og den musikalske luften innestengt. Like mye som  å skape denne illevarslende atmosfæren, satser gruppen på den tekniske fremføringen. Allerede på åpningssporet,“Residual Blight”, hører man en dyp dissonans mellom rytmeseksjonens innviklede passasjer og elgitarene. Spiller de fullstendig hver for seg? Har bandet kombinert fragmenter av to forskjellige sanger? Etter noen runder med albumet begynner man å få et mer ryddig bilde av de enkelte komposisjonene, samt at man begynner å legge merke til flere tilsynelatende skjulte detaljer. Et avansert, stemningsfullt og meget spennende verk.

MGMT – «Little Dark Age»

Fra den lett tilgjengelige fronten har jeg plukket MGMTs (The Managements) siste plate. Skaperne av “Kids” og “Electric Feel” hyller synthpopens gullalder med ti låter som bare må skape liv på enhver danseparkett. “Me and Michael” skiller seg kanskje sterkest ut med den umiddelbart fengslende synth- og sanglinjen. Den hadde passet meget bra til en av de mest kjente scenene fra fjorårets filmsensasjon, «Call Me by Your Name» – en diskofest på et slags italiensk grendehus (akkurat her valgte regissøren “Love My Way” med The Psychedelic Furs). Jeg liker dessuten tittelsangen, som byr på gotiske inspirasjoner både med tanke på lyd og den påkostede musikkvideoen.

Det var for øvrig en ekte fornøyelse å se flere av albumsangene fremført av amerikanerne på en konsert i Oslo i begynnelsen av desember.

Lustre – “The First Snow”

Den svenske musikeren bak navnet Lustre liker tangentmotiver like mye som MGMT gjør. Forskjellen er bare at de skal være kjempelange, samt at de skal ha selskap av svartmetallinspirerte gitar- og sangpartier. Pluss at hele denne miksen skal repeteres i det uendelige. Kort sagt kan “The First Snow” beskrives som en lang romantisk ferd gjennom en skyfri vinterhimmel om natten. Det høres pretensiøst ut, ja, og sånn er denne typen musikk også, men det er også derfor den er så sjarmerende. (Lustre – Still Innocence, red anm.)

Ghost – «Prequelle»

Hardrockens The Beatles, ABBA, Modern Talking osv. Svenske Ghost, under ledelse av Tobias Forge, har i løpet av de siste årene skapt så mange hitsanger at det på et tidspunkt bare må bli ekstremt vanskelig å overraske musikkverden med noe nytt. Men ikke foreløpig. Med «Prequelle» har de igjen skapt noe bombastisk og glamorøst, dog uten at det føles som man er på Melodi Grand Prix. Det er for øvrig høyst sannsynlig at en sang som “Dance Macabre” eller “Life Eternal” hadde blitt en storsuksess der. Førstnevnte er en blanding oppløftende hardrocksriff, dansmusikk-tempo, progrock-aktige innslag, 80-talls pops bekymringsløshet, pluss vampyrer, skinnklær og blod. En skikkelig fantastisk cocktail.

Drudkh – «Їм часто сниться капіж»

Selv i begynnelsen av karrieren var det ganske enkelt å kjenne igjen ukrainske Drudkh. Det var bandets fascinasjon for østeuropeisk folkemusikk som påvirket de (vanligvis) flere minutter lange komposisjonene. Ikke på noen veldig tydelig måte, noen ganger mer som en antydning, et svakt ekko av toner fra en urslavisk fortid som klarer å vikle seg inn i en kanonade av skitne gitar- og trommevegger. Det siste albumet er intet unntak, og som flere av de andre verkene består den tekstlige delen av et utvalg dikt skrevet av fremstående ukrainske litteraturpersonligheter.

En annen ting som gjør Drudkhs musikk unik i sammenligning med en hel del andre svartmetallgrupper, ikke minst fra Norden, er det faktum at ukrainernes musikk alltid har vært en anelse mykere og mer nostalgisk – mer høst og mindre vinter; flere fallende løvblad og lange ettermiddagsskygger og mye mindre frostrøyk, snøstorm og bitende kulde. Drudkh – A Furrow Cut Short, red. anm.)

Idles – «Joy As An Act Of Resistance»

Det er så mye snakk om Brexit nå for tiden at et album fra Storbritannia må være med. Idles er per nå et av landets heteste og mest roste punkrock-grupper. Den energien som er samlet her – frustrasjon og sinne, men også entusiasme og glede – overstiger alle emosjonsnivåene hos både motstandere og sympatisører av Brexit. De lyseste punktene er “Samaritans” – et oppgjør med det maskuline etos – og “Danny Nedelko” – en eksplosiv kommentar/hyllest til det flerkulturelle britiske samfunnet.

Jeg kan lett forestille meg det britiske underhusets talsmann, John Bercow, rope ut “Ooooorder!” og annonsere for underhusets honourable members at noen av årets beste låter kommer nettopp fra deres fosterland og fra denne platen. (IDLES – Colossus, IDLES – Joy as an Act of Resistance, red. anm.

Judas Priest – «Firepower»

Jeg kom plutselig på at Idles og John Bercows landsmenn i Judas Priest også har gitt ut en ny plate i 2018. Og for en overraskelse! Platen er så fersk, så energisk og lidenskapelig at det er vanskelig å tro at 3 av bandets 5 medlemmer er ca. 70 år gamle. Og hvordan klarer en av hardrockens gudfedre, Rob Halford, å prestere så bra foran mikrofonen, ja, det klarer jeg ikke å begripe. Selvfølgelig inneholder «Firepower» masse kitchpregede elementer – fra selve omslaget (som henviser til det typisk metallaktige – ild, styrke og stål), sangtekstene («Like a cobra they will strike / And like lions caged we’ll fight […] / We are together till the end / We have our honour to defend» – herlighet, altså) til noen rent musikalske elementer (symfoniske innslag i “Necromancer”, for eksempel, og selvfølgelig også måten sangtekstene serveres på) – men dette er jo klassisk britisk heavy metal og bandet heter Judas Priest. Dermed betyr alle disse småtingene ingenting. Med alle de fengslende refrengene, broene, versene og all den energien som britene byr på, har verdens hardrockssamfunn fått en nydelig lydgave i 2018.

Of The Wand & The Moon – “Time’s Out Of Feach”

Lavmælt, langsom og melankolsk – danske Of The Wand & The Moon skaper en tren magnet av en komposisjon. Fundamentet utgjøres av varme akustiske gitarstrøk og Kim Larsens dype, nesten hviskende sang. Denne svært intime stemningen som skapes prøver de likevel å balanseres med hjelp av syntetiske tangenter i bakgrunnen. Disse hever låten en anelse og innfører litt dramaturgi som for øvrig understrekes elegant av den subtile videoinnspillingen.

Rome – “Blighter”

“Blighter” er et av sporene på fjorårets «Hall Of Thatch» fra luksembourgske Rome, som regnes som en såkalt neofolk-musikkgruppe. I låtkjernen finner man arketypiske instrumentet i sjangeren: akustisk gitar. Sett fra en rent teknisk synsvinkel er det ingenting interessant her: et par repeterende akkorder som etter hvert akkompagneres av sang og videre av rytmeseksjonen. Men det handler jo selvsagt om hva man oppnår med disse enkle midlene, og her klarer Jerome Reuters og kollegaene å skape en vakker komposisjon som pulserer med lengsel og muligens litt Weltschmerz. I tillegg skjer det noe interessant på slutten av låten når det kommer et ekstra lag med forvrengt, elgitargenerert lyd, hvilket antyder at Romes musikk ville hørtes spennende ut i et ikke-akustisk format. Et lite eksperiment av denne typen har de allerede hatt med sitt «Hansa Studios Session» utgitt i 2017 (hør gjerne på versjonen av “A Legacy Of Unrest”, opprinnelig utgitt på «Flowers From Exile»). Og siden jeg nevner bandets eldre album – i 2016 ga de ut «The Hyperion Machine», som jeg ikke oppdaget før i fjor, men som jeg gjerne vil anbefale – en serie utrolig fengslende låter. En av dem, “Stillwell”, er komponert sammen med kjente Joakim Thåström.

Coverlåter

Til slutt et par fine coversanger. I 2018 spilte Death In Rome (atter igjen en gruppe innen neofolk-sjangeren) inn en egen versjon av bl.a. den ikoniske tyske discosangen: “You’re My Heart, You Are My Soul”. Selvfølgelig er det ikke det samme når Dieter Bohlen und Thomas Anders gjør dette, men likevel – et verdig forsøk. “7475” med The Connells var et annet av bandets forsøk fra i fjor, og som med flere andre av deres tolkninger forundrer jeg meg over hvor kult det er å høre superkjente sanger i denne lett militaristiske, veldig rytmiske og disiplinerte, men samtidig luftige og forføreriske akustiske formen. (Death in Rome: This beat ain’t Technotronic!, red.anm.)

Årets favorittcover er nok en akustisk versjon av det tidligere nevnte amerikanske Yobs “Marrow” fra bandets forrige album. Siden coverversjonen er skapt av bandets eget medlem, kan ikke resultatet være annet enn fantastisk.

Saken er tidligere publisert på Sandnes bibliotek sin nettside

Sebastian Jazdzewski er litteraturformidler på Sandnes bibliotek

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog