Ferske spor uke 8/2019

Av: Victor Josefsen, Stian Bjørnsson Hope, David Jønsson, Rolf Andersen, Geir Qviller og Ådne Evjen

Quarter Wolf – Midnight in Oslo
Quarter Wolf, duoen som består av Marius Kromvoll og Paul Daniel, er en norsk reinkarnasjonen av The Jon Spencer Blues Explosion eller mer presist, Quarter Wolf er Jon Spencer Blues Explosion-influert. «Midnight in Oslo» har den samme Explosion-energiske rytmeseksjon (her snakker vi dynamikk), de repetitive gitarene hugger tak, og det som gjør den ekstra susen, er at Quarter Wolf på ny tar en eller flere u-svinger underveis, (les EP-anmeldelse: Quarter Wolf – «Back to Sykkylven»). På singelen «Midnight in Oslo», en forsmak på ny plate som kommer 29.  mars, tar de flere forrykende boogie-svinger det lukter Burning Rubber av , for å sitere en The Carburetors-høydare. Lyden er fet, med det mener jeg at den er fet og riktig, for som jeg var innom i Skambankt-omtalen i forrige ferske spor, noen av mine store favorittlåter har et sound som aldri ville blitt brukt av HiFi Klubben for å demonstrere hvilken fantastisk lyd utstyret de selger har. På «Midnight in Oslo» er lyden skrudd opp til karakter 6 (av Paul Daniel) og låten sitter som støpt sement  i lydbildet. Sjekk f.eks. begynnelsen av låta, de kontante trommene, de vispende cymbalene, riff-gitarene som smetter inn i hver kanal, den raspende vokalen, de hektende «koringene» osv. Alle detaljer kommer til sin rett alene og når de drar lyd/låt-lasset sammen. For en duo! Mer Quarter Wolf (V.J.)

Royal Trux – White Stuff
Royal Trux er tilbake med sin første plate «White Stuff» på 18 år, og det låter som det skal – det låter Royal Trux! Det er den samme herlige tilbakelente, slentrende grooven og nerven som tidligere, og slidgitaren på «White Stuff» er overjordisk. Vokalen til Jennifer Herrema er fortsatt like rå og de inkorporerer fortsatt alsken elementer i uttrykket sitt på sin egne særegne måte. For et band! Royal Trux – Morphic Resident (Ferske spor uke 35/2018). (V.J.)

Blood Orange – Saint & Chewing Gum
Blood Orange kommer tilbake til Øyafestivalen i sommer. Anders K. Smedstad AKA Oral Bee og Martin K. Bråthen anmeldte Øyakonserten hans i 2014 og skrev da: «Bandet mestrer 80-talls-soul/funk-pakka ypperlig en opplevelsen blir totalt sett litt for laidback. På studioversjonene blander han av og til 80-talls keyboard med slentrende hiphop-trommer, mens live blir noen av låtene kanskje litt for glatte. Denne konserten gjorde ikke det største inntrykket på oss, men vi anbefaler at du sjekker ut Blood Oranges musikk og sjekker ut hans herlig originale musikkvideoer» (les hele anmeldelsen og se videoen her).  I sommer har Blood Orange sjansen til å høyne live-opplevelsen. I mellomtiden kan du lytte på disse herlige låtene og videoene (link til videoen her og her).  Hekter på enda en herlig Blood Orange-video. (V.J.)

I&I – Sometimes
«You’re Not Good Enough», synger Dev Hynes i Blood Orange i en videoene overfor. «Are we good enough», synger norske I&I en trio frontet av Aleksander Austad Wiig (tidligere Dingus). Låta «Sometimes» er spilt inn med Henning Solvang (Thulsa Doom, Brut Boogaloo) og Peter Olofsson (Brut Boogaloo) som produsenter. Sistnevnte spiller også elgitarsoloen, og Solvang bidrar med backing vokal. I tillegg har I&I hentet inn Christer Engen (tidligere Turbonegro, Bigbang, Euroboys) på perkusjon og backing vokal. I&I spiller pop/americana som er inspirert av California-scenen på 60- og 70-tallet, men også med tydelige referanser til Skottlands pophelter fra 90-tallet, melder Mothers Like It Records. En beskrivelse jeg adopterer. Klassisk god pop fra disse ringrevene i pop&rock-faget. (V.J.)

Kung Fu Girls – Vinnie
Da er fuzzpop-klassikeren «This Is The Kung Fu Beat utgitt på vinyl på labelen Hærverk Industrier. Kun Gu Girls er et av de beste bandene som noensinne er fostret i Norge! Hverken «This is The Kung Fu Beat» eller Kung Fu Girls like klassiske 2.plate «Puzzle» (min favoritt) er på Spotify, så her er en link til «Vinnie» (opprinnelig utgitt på EP av den norske eminente undergrunnslabelen Big Ball Records i 1991) på YouTube. Du kan låne begge albumene hos oss. Søndag var Kung Fu Girls «på» Classic Album Sundays Oslo,  ikke på Deichman, men Kulturhuset. Da fikk lytteklubbvert Kent Horne  besøk av gitarist og vokalist i Kung Fu Girls, Andreas Grøtterud, samt journalist i Morgenbladet og vokalist i King Midas, Ando Woltmann, som fulgte bandet tett på midten av 90-tallet.  Øya 2016 – Sweden (Andreas Grøtterud, fra Kung Fu Girls & Bonk inntar scenen). Stian har også med en annen Kung Fu Girls-godbit på ukas spilleliste, «Maria Is Beautiful»(V.J.)

The Mountain Goats – Younger
John Darnielle og resten av geitene er tilbake! Har et par venner som har mast om The Mountain Goats i flere år, men jeg skjønte aldri greia. Du må høre på tekstene mann! Jada, joda, de er gode de, men det har liksom ikke hjulpet på den smått irriterende vokalen og den streite lavmælte musikken. Inntil i fjor. Da så jeg en duoutgave av The Mountain Goats på John Dee og ble blåst av banen. John Darnielle er en forteller av høyeste rang! Morsom, sårbar, intelligent og ekte. Jeg er ikke på fannivået til kompisene mine, men har skjønt nok til at jeg gleder meg stort til de slipper nytt album i april, og ikke minst konserten på Rockfeller i november. (S.B.H.)

Motorpsycho – Psychotzar
Motorpsycho feirer 30 år som band i år og har nok en gang levert et knakende godt album. «The Crucible» er en verdig oppfølger til mesterverket «The Tower» (2017) og har fått flere seksere trillende etter seg. De har skalert det litt ned denne gang, kun tre låter, men dette er jo Motorpsycho, det lengste sporet varer selvfølgelig i 20 minutter. Det er ingen tvil om at «nye» trommis Tomas Järmyr har tilført gruppa ny giv, her spruter det av tung riffing og potent proggrock. Vi ga «The Tower» karakter, les anmeldelse. Mer Motorpsycho. (S.B.H.)

Filthy Friends – Last Chance County
Peter Buck har vært aktiv siden han sluttet i R.E.M. for snaue åtte år siden, foruten to soloalbum har han samarbeidet med The Baseball Project, The Minus 5, Robyn Hitchcock, Tired Pony, The No Ones (med Frode Strømstad, I Was A King) og duoprosjekt Arthur Buck. Filthy Friends var opprinnelig et coverband, starta i 2012 av Buck og Corin Tucker (Sleater-Kinney), men ble etter hvert et fullt band med blant annet R.E.M.-kjenningene Scott McCaughey og Bill Rieflin. I 2017 slapp de albumet «nvitation» med originalmateriale, som stort sett gikk under radaren for de fleste. Nå blir det nytt album i mai, og «Last Chance County» pirrer nysgjerrigheten samt demper savnet etter modergruppene. (S.B.H.)

Kung Fu Girls – Maria Is Beautiful
«Om du har hatt en disk å selge plater ved de siste 20 årene har du med jevne mellomrom fått spørsmål om ikke den første plata til Kung Fu skal komme på plate», sitat Big Dipper. Takket være Kafé Hærverks nyoppstarta plateselskap Hærverk Industrier, står jubelen høyt i sky når debutalbumet «This Is The Kung Fu Beat» (1993) endelig kommer ut på vinyl. Pønkpop, surferock, powerpop, kall det hva du vil, et rufsete og melodiøst spark i trynet du sent vil glemme er det uansett. Ligger ikke på Spotify, men vi har’n på Deichman. (S.B.H.)

The Wedding Present – Brassneck
I september kommer The Wedding Present til Oslo for å feire 30-års jubileum for albumet Bizarro, de skal spille det i sin helhet, og det sitrer lett i kroppen med tanke på veggen av gitar vi kommer til å få høre. Bizarro var gruppas andre studioalbum og befestet for alvor statusen som indiehelter, spesielt for radiovert John Peel som skal ha uttalt: «The boy Gedge has written some of the best love songs of the Rock ‘n’ Roll Era. You may dispute this, but I’m right and you’re wrong«. Jeg gir ham rett. Mer The Wedding Present (S.B.H.)

Drugdealer – Fools
Michael Collins, aka Drugdealer, leverer her en sylfrekk låt som høres ut som en uutgitt Asylum-artist fra 1972. Vestkystkoring, bakoverlent gitarspilling og forsøk på Porcaro-tromming. Lyden av palmesus, en kald piña colada og en bekymringsløs dag. Kjenn brisen! Drugdealer – Album: The End of Comedy (Musikalske sidespor – uke 37) (D.J.)

Teenage Fanclub – Everything Is Falling Apart
Fersk låt fra skottene, den første etter at Gerard Love sa takk for seg for noen måneder siden. «Everything Is Falling Apart» er skrevet av Raymond McGinley og er en sofistikert og velprodusert powerpop, dog med mindre fokus på power i disse dager. Mer Teenage Fanclub (D.J.)

Sasami ft. Devendra Banhart – Free
Oi, hvor kom dette fra? Sasami Ashworth var tidligere med i tidvis gode Cherry Glazerr, men valgte å fokusere på en solokarriere. Det var nok en god idé. Denne duetten med Banhart er rett og slett slående. Spak og sparsomt produsert, men fullstendig nydelig. Som en stille knyttneve i mellomgulvet. (D.J.)

Freddie Gibbs/Madlib – Flat Tummy Tea
Så over til ukens høydepunkt. Rappcats annonserte tidligere i uken at det ENDELIG kommer nytt materiale fra Gibbs og Madlib, vi har tross alt ventet tålmodig på oppfølgeren til Piñata i fire år. Heldigvis innfrir sporet så til de grader. Gibbs er i fyr og flamme, mens produksjonen til Madlib er (som vanlig) helt nydelig. Denne gangen har godeste Otis samplet en fritert versjon av Gudfaren-temaet, spilt inn av Jesus Acosta & the Professionals. Denne versjonen har blitt brukt i mange hiphop-låter tidligere, men ikke like effektfullt. Madlib på opdagelse i vinylarkivet (D.J.)

Cochemea – Seyewailo
Cochemea står for ukens store overraskelse for min del. Cochemea Gastelum er saksofonist i det überfunky Dap-kings-bandet (bandet til Sharon Jones) og har spilt med Budos Band, The Roots og en del drøss med andre artister. På albumet «All My Relations» blander han spirituell jazz med latinske rytmer og andre elementer. (D.J.)

Ifriqiyya Electrique – He Eh Lalla
De kaller det «Adorcist & Post-Industrial Ritual.» For å forklare litt mer er det et transerituale fra Tunisia iblandet elektronika og industrielle elementer. Hvis du vil vite mer kan du ta turen på Blå 6. juni for det som må være en av årets mest interessante konsertbookinger. (R.A.)

Wolf On Fire – Echolomania
Wolf On Fire fra Stavanger kom nettopp ut med sin første plate, Echolomania. Klassisk, hard rock blandet med solide doser stoner funker rett så bra for dem, om jeg får si det selv. Vokalen minner ikke så rent lite om Per Borten og fans av Spidergawd bør definitivt sjekke ut Wolf On Fire. (R.A.)

Girlpool – Pretty
De har beholdt harmoniene og melodiene fra tidligere, men det er interessant å følge utviklingen til Girlpool. Fra å være en gitar- og bassbasert duo har de sakte men sikkert vokst. Denne gang har lydbildet blitt større og mer rufsete, med tidvis småfuzzete gitarer. Perfekt indie. Girlpool – Album: Powerplant (Musikalske sidespor – uke 22/2017) (R.A.)

Boy Harsher – LA
Drivende og deilig, men også mørk og melankolsk syntpop. Klare referanser til 80/90 tallet; Soft Cell og Pet Shop Boys krysser Children av Robert Miles. Et perfekt lydspor til en ensom kjøretur i mørket, til LA eller Toten.  Ett av flere kule spor fra «Careful», ute på Nude Club. (G.Q.)

Mira Calix – Just go along
Slentrende, småseig, funky og glitchy tekno med deilig bass. Vokalen sniker seg lavt og sårt inn med: «do you want me … or do you just go along with things». En ytring og et eksistensielt spørsmål som gir låta dybde og ekstra spenning. Det er kanskje ikke viktig det svaret som kommer etter hvert; svaret er vagt og nesten uhørbart, det er spørsmålet som er viktig. Mira Calix er tilbake etter lang tids fravær på Warp med ny EP «Utopia». (G.Q.)

Jing – Malentonion
Hypnotisk, mørk og dansbar elektro/tekno fra taiwanesiske Jing. Fra den varierte EPen «Diffraction», som tilbyr alt fra pling plong og lydlandskap til retro 90talls tekno for dansegulvet. Diffraction kom ut i november på 6dimensions. (G.Q.)

Céline Gillain – I’m grateful
Glad og positiv elektronisk​ poplåt, nesten sing-along. Kan minne om Laurie Anderson i popmodus. Den er kanskje ikke en typisk poplåt; den bygger seg opp sakte og når et klimaks når vokalen trer inn, så fader låta nesten for fort ut og Céline takker for seg med noen velvalgte ord (derav tittelen), det er siste spor på plata. Fra skiva «Bad Woman», ute på Drama. (G.Q.)

Ossia – Dub hell
Mørk, dyp og lodden dubtekno med sus og friksjonslyder og industriell touch. Fra «Devil’s dance» ute på alltid spennende Blackest Ever Black. (G.Q.)

Queen Zee – I Hate Your New Boyfriend
Tidligere het de Queen Zee & The Sasstones, nå heter de bare Queen Zee. Liam Gallagher har uttalt at «only scousers could make this», Iggy Pop har sagt om dem at de er «strange people from Liverpool. I don’t wanna say they’re dirty, they look a little weird, but they rock like crazy”. De sier selv at de spiller queen rock, men garasjepunk har også blitt brukt om musikken til bandet. Man kan finne flere gullkorn I tekstene til Queen Zee, sånn som i I Hate Your New Boyfriend: «’Oh, don’t you think he looks like Kurt Cobain?’/ I say, ‘more like Courtney Love after she went insane!’».Queen Zee har fått gode kritikker i hjemlandet for det selvtitulerte albumet, og det er ingen som helst grunn til at vi ikke skal trykke dette tøffe og provoserende bandet til vårt bryst. Liverpool – og verden – har fått sitt nye Frankie Goes To Hollywood, i en mer ekstrem og punka utgave. (Å.E.)

Ladytron – Deadzone
Åtte år etter forrige utgivelse, er Ladytron tilbake med et nytt album som de rett og slett har kalt Ladytron. Den en gang Liverpool-baserte kvartetten, vil for noen være kjent for synthpopperler som «International Dateline», «Seventeen» og «Destroy Everything You Touch». Seks album ut i karrieren, og Ladytron befinner seg godt plassert i synthpop-sfæren med mørke, melodiøse synthlinjer, gode beats og drømmende vokal. Det burde være oppskrift på suksess. Her får vi høre skumle «Deadzone». Det som gjør at Ladytron fenger undertegnede, er at låtene aldri blir sukkersøte. De har ofte en mørk twist som gjør dem interessante og innbydende. Deadzone er et meget godt eksempel på nettopp det. (Å.E.)

Jessica Pratt – Crossing
Over sart gitarspill svever Jessica Pratt sin drømmende og lett overjordiske stemme. Tenk deg en varm, stille sommerdag. Du ligger i gresset, ser opp mot himmelen, hører fuglekvitter og kjenner lukta av gress og blomster. Litt av den samme sommerlige følelsen får man når man hører Jessica Pratt synge og spille. Suset i bakgrunnen gir en ekstra effekt av autensitet. Det er nesten som om hun er i rommet, eventuelt i blomsterenga, sammen med deg. Ikke vet jeg om Jessica Pratt har klassisk gitarskolering, men det høres slik ut på «Crossing.» Det som er sikkert er at gitarspillet klinger riktig så fint. «I’m singing too long tonight/I sing along, I sing it all the day/And you stole my singin'», synger Jessica. Jeg tror ingenting på at noen har stjålet sangstemmen til Jessica, for både sangen og gitarspillet er nydelig. (Å.E.)

(Omtalene av Queen Zee, Ladytron og Jessica Pratt  er utdrag anmeldelser som er publisert i musikknyheter.no)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor