Free that jazz!

Liker du ikke jazz, sier du? Det gjorde ikke jeg heller tidligere, jeg syntes det var forferdelig, enten det dreide seg om dørgende kjedelig storbandjazz eller masete og støyete frijazz fikk jeg hodepine umiddelbart. Jeg kunne til nød høre på Radka Toneff eller Jan Erik Vold på fest, men satte fort på noe annet hvis jeg fikk sjansen. Husker godt første gang min kone tok meg med på en jazzkonsert på midten av 90-tallet, må prøve noe nytt, sa hun, kan ikke bare høre på The Smiths og R.E.M.

Greit nok, jeg ble med, hadde sikkert godt av å utvide horisonten litt. Men jeg gikk i pausen, orket ikke mer, det var noe av det verste jeg hadde vært borti, det var jo helt kaotisk, en endeløs smørje av usammenhengende kakafoni. Lite visste jeg at jeg var vitne til en konsert med noen av de som skulle bli de viktigste aktørene innenfor den norske frijazz-scenen, og at gruppa Element var en av de første konstellasjonene til bl.a. Ingebrigt Håker Flaten, Håvard Wiik og Paal Nilssen-Love.

Det skulle ta mange år før jeg gikk på jazzkonsert igjen, eller rettere sagt, det var overhodet ikke noe jeg vurderte en gang. Men i 2008 overtalte en ivrig jazzfan og kollega meg til å være med på Scorch Trio på Mono, og ettersom han hadde forsøkt i flere år å få meg med, ga jeg etter denne gangen. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne vente meg, men med Element-opplevelsen i minne var jeg helt klart skeptisk.

Det er vanskelig å forklare hva som egentlig skjedde den kvelden, men midt ute i konserten var det noe som falt på plass i hodet mitt, midt oppi denne utrolig bråkete og i mine ører og øyne musikalske galskapen, gikk det plutselig opp for meg, herregud, dette er jo rock! De spiller jo faktisk i sammen, og ikke bare hver for seg, som jeg alltid hadde følelsen av før, og fy flate så dyktige de er! Og er det noen som virkelig spiller sammen, er det vel jazzfolka, det er nettopp jazzfolka som kan kunsten å improvisere og spille «opp» mot hverandre, og det krever absolutt et stort musikalsk talent, presisjon, samt en stor dose oppfinnsomhet.

Jeg ble helt satt ut av hva jeg opplevde den kvelden, da jeg så og hørte hva Raoul Björkenheim, Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love var i stand til kunne jeg ikke unngå å tenke at dette måtte jeg se nærmere på, og mitt første jazzfrø var dermed sådd. Så neste gang du tenker at du ikke liker jazz, tenk deg om en gang til, det kan være at det går opp et lys for deg også, og en vidunderlig ny og ukjent jazzverden ligger for dine føtter.

Etter at jeg ble jazzfrelst var det bare å begynne å utforske. John Coltrane, Miles Davis, Ornette Coleman, Don Cherry, Charles Mingus, Art Blakey, Thelonious Monk og Eric Dolphy ble kjapt absorbert og ble en stor del av jazz DNA-et mitt. Men det var i den skandinaviske jazzen jeg fant best fotfeste, spesielt der Paal Nilssen-Love var involvert. Uten å overdrive har jeg nok sett Paal svette skjorta av seg på konsert 50-60 ganger, og har minst 170 plater med hans prosjekter i hjemme i hylla. Han har spydd ut mye gull den gutten og det ypperste er The Thing.

Ved siden av Atomic, er The Thing en av de største eksponentene for skandinavisk frijazz, og i mine øyne en av de beste jazzgruppene i verden. De ble dannet i 1999 av Mats Gustafsson, Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten, sistnevnte er fremdeles med i Atomic, mens Nilssen-Love sluttet i 2015. The Thing er sterkt inspirert av Don Cherry, og tok navnet etter en låt med samme navn fra Cherrys plate Where Is Brooklyn?

Ellers er John Coltrane og Ornette Coleman soleklare forbilder fra det gode gamle amerikanske frijazzmiljøet, som vokste frem på begynnelsen av 60-tallet. The Thing har også spilt med storheter som Ken Vandermark og Peter Brötzmann, begge blant de fremste aktørene innenfor frijazz i dag, fra henholdsvis USA og Tyskland. Sjekk ut Peter Brötzmann Chicago Tentet + 1 3 Nights In Oslo, så får du høre hvordan disse gutta kan blåse sokkene av deg. Jeg var til stede en av de kveldene, og jeg kan love deg at det var blant det heftigste jeg noen gang har opplevd.

The Thing er ikke et rent frijazzband, de er også kjent for å blande inn garasjerock, punk og støy, og har covret The Sonics, The White Stripes, Suicide, PJ Harvey og The Stooges. I 2008 fikk de med seg støymesteren Jim O’Rourke på en liten turné, som blant annet resulterte i et konsertopptak fra Tokyo, noe du kan nyte på Shinjuku Growl fra 2011. Gustafsson og Nilssen-Love samarbeidet også med O’Rourke og Sonic Youths sjefsideolog Thurston Moore i prosjektet Original Silence, et prosjekt man trygt kan si er en krevende øvelse å høre på for de aller fleste, men verdt en utfordring for ørevoksen allikevel. Ellers kan du oppleve The Thing og Thurston Moore i en legendarisk opptreden fra Øyafestivalen i 2005 på cd-boksen Now and Forever. The Thing slo seg sammen med Cato Salsa Experience, Norges beste svar på eksplosiv garasjerock på denne siden av 2000-tallet, på albumene Sounds Like A Sandwich (2005) og Two Bands and a Legend (2007), og som en ekstra bonus fikk de med seg trompetist og norgesvenn Joe McPhee.

Etter lavmælte The Cherry Thing (2012) med Neneh Cherry, vendte de tilbake til gode gamle røtter med albumet Boot! (2013). Mats Gustafssons velkjente seige og tunge saksofonrauting var heldigvis på plass igjen, Paal Nilssen-Love trommet frenetisk på batteriet og Ingebrigt Håker Flaten leverte eminente bassganger som aldri før. De covrer John Coltranes «India» fra Impressions (1963) og Duke Ellingtons «Heaven» fra Second Sacred Concert (1968), men ellers er de resterende fire sporene originaler. Boot! er spilt inn på 3 dager, og er i samme ånd som Bag It! fra 2009, et av deres absolutte høydepunkt!

The Thing har knadd frem flere album de senere årene, blant annet det supre Shake (2015) og fjorårets Again, som for øvrig havnet på 2. plass på årsoppsummeringen min, men i mars i år tikket denne triste meldingen inn på Facebook:

Dear friends. 
After some considerations The Thing wants to announce to take a break. Change is in the air and change is the only certain thing in life. Right now we don’t know what the future of the band will bring but let us celebrate the past 20 years of joy and holy madness together. Life and music will go on!”

Eventyret er kanskje over, men alle frie jazzhoder kan glede seg over at musikken fremdeles finnes.

Dette er en oppdatert versjon av saken Liker du ikke jazz sier du?

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog