Lunken Lazarus

Av: Jan-Olav Glette / Foto: Erik Berg

«Lazarus»-forestillingen på Det Norske Teatret fremstår ofte like fragmentarisk og fremmedgjort som historien den fremstiller. Multimediale effekter, veksling mellom teater og konsertscene og en rekke metaelementer som skuespillernes filming av hverandre, bidrar til å skape et tidvis forvirrende lappeteppe av ulike historier. Kun under Mimmi Tambas fremragende versjon av «Life on Mars» (ganske sent i forestillingen) og hovedpersonen Joachim Rafaelsens – i rollen som Thomas Jerome Newton – lavmælte og dempede tilnærming til «Heroes», gripes vi virkelig av musikken i seg selv. Også Catharina Vus bidrag med Rafaelsen på «It’s No Game» fra «Scary Monsters (and Super Creeps» (1980) fascinerer.

«Lazarus» er tidvis forvirrende lappeteppe av ulike historier, men Joachim Rafaelsens lavmælte og dempede tilnærming til «Heroes» i rollen som Thomas Jerome Newton er et av høydepunktene.

Lazarus av Betlehem (Bethany), også kjent som helgenen Lazarus eller Lazarus av de fire dagene, finner man både i bibelfortellingen til den gresk-ortodokse og den romersk-katolske kirke. I Johannesevangeliet får Lazarus tilbake livet etter å ha vært død i fire dager. Handlingen står frem som et bevis på Jesus sin kraft ved han også råder over den siste og mest uunngåelige fienden til mennesket, døden.

David Bowies låt titulert etter denne helgenen har følgende tekstlinjer:

Look up here, I’m in heaven
I’ve got scars that can’t be seen
I’ve got drama, can’t be stolen
Everybody knows me now
Look up here, man, I’m in danger
I’ve got nothing left to lose
I’m so high it makes my brain whirl
Dropped my cell phone down below
Ain’t that just like me?
By the time I got to New York
I was living like a king
Then I used up all my money
I was looking for your ass
This way or no way
You know, I’ll be free
Just like that bluebird
Now ain’t that just like me?
Oh I’ll be free
Just like that bluebird
Oh I’ll be free
Ain’t that just like me?

Det er altså dette stadiet mellom liv og død som opptar briten, også i hans siste leveår da han var plaget av sjukdom. Dette limboet får også plass i kunsten hans. Mellom dødsdrift og livstrang/kjærlighetssøken finner vi også tematikken når han igjen henter frem sin karakter fra filmen «The Man Who Fell to Earth», skrevet av Walter Tevis og regissert av Nicolas Roeg.

Thomas Jerome Newton (David Bowie) er en utenomjordisk/alien som har kommet til jorden for å finne vann for å redde sin planet. Godt hjulpet av advokaten Oliver Farnsworth (Buck Henry), benytter Newton sine kunnskaper til å lage lønnsomme oppfinnelser. Mens han er opptatt med avansert teknologi for å utvikle en metode til å transportere vann, treffer han Mary-Lou, en stillferdig hotell tjenestepike som han forelsker seg i. I det han skal forlate jorda blir han «avskåret» av amerikanske myndigheter.

It’s finished in visual, but it’s not finished in sound. I’ve got to record the sound, we’ve written a lot of it. It’s… I tell you… all I can tell you is it’s a love story more than anything else. It’s very very sad, very romantic. It brought a lump to my throat watching it. And it ‘s been a gas working on it… yeah, forteller David Bowiew til Russell Harty i London Weekend Television i november 1975.

Hvem Newton er og hva som har skjedd får vi vite vel så mye gjennom de mange andre skikkelsene som dukker opp rundt ham.

Musikalen «Lazarus» ble først satt opp i New York i desember 2015 i samarbeid med den irske dramatikeren Enda Walsh, mest kjent for musikalfilmen «Once» med Glen Hansard. «Lazarus»-forestillingen på Det Norske Teatret er regissert av Anders T. Andersen, som tidligere har hatt ansvaret for oppsetningen av Christopher Nielsens «Verdiløse Menn» basert rundt musikken til broren Joachim (Jokke & Valentinerne). Han har denne gangen laget en blanding av science fiction, rockekonsert, videoinstallasjon og karakterdrama i tråd med den amerikanske original-oppsetningen.

Showet innbefatter et tjuetalls omarrangerte Bowie-låter fra stjernens gjennombrudd og frem til hans siste innspillinger; og fortsetter beretningen om humanoiden og romvesenet Thomas Jerome Newton mange år senere. Opprinnelig kom han til jorda for å skaffe vann til hjemplaneten, men etter hvert vikles han inn i ting som gjør det umulig for ham å reise tilbake. Vi får ta del i hans patetiske forsøk på å komme tilbake til hjemplaneten, og hans traumatiske minner om sin tidligere elskerinne Mary Lou.

Newton befinner seg nå mange år senere innestengt i en leilighet fylt opp med gin og andre spritflasker og flimrende tv-skjermer. Skjermer viser utsnitt fra samtidskultur på 1970-tallet og gir viktige referanser til Bowie selv like mye som for karakteren han spilte i «The Man Who Fell to Earth». Her er Stanley Kubricks voldsorgie «A Clockwork Orange» og t-bane reisevideoen i Bowies gamle Berlin som ble laget til låta «Where Are We Now» fra comebackplata «The Next Day» i 2013. Her lever han altså på cornflakes og gin i et slags limbo og forsøker å enten ta steget over til døden eller tilbake til planeten han kom fra, mens han bearbeider sorgen over en tapt kjæreste. Newton selv er taus og fremmedgjort; motløs og lettere sedat. Han er følelsesløs og lettere apatisk. Han er også uttrykksløs og sier svært lite unntatt når han synger eller kaster seg ut i dans.

Assistenten Emma i Hilde Gjermundsen Brochs skikkelse er håpløst betatt av Newton og rives  mellom sitt ulykkelige ekteskap med Zach, Hans Magnus Hilderavn Ry, og Newton.

Hvem Newton er og hva som har skjedd får vi vite vel så mye gjennom de mange andre skikkelsene som dukker opp rundt ham. Assistenten Emma i Hilde Gjermundsen Brochs skikkelse er håpløst betatt av Newton, og hun forsøker også å hjelpe så godt hun kan både med å finne kjærlighet, legge bort fortiden eller dra tilbake dit han kom fra. Hun kler seg ut som, og spiller, Mary Lou, og rives selv mellom sitt ulykkelige ekteskap med Zach, Hans Magnus Hilderavn Ry, og det nye håpet hun fester til assistentrollen og drømmen om noe romantisk med Newton. Mefistoteles-skikkelsen og den noe plumpe Jim Morrison-aktige hardrockeren Valentin står bak flere drap og blir påtrengende nærgående både for Newton og menneskene rundt ham, men kan etter hvert også hjelpe dem til å tre over i døden?

Alle karakterene og hendelsene befinner seg ett sted mellom fantasi og virkelighet. Det er vanskelig å skille mellom hva som er minner fra fortiden, illusjoner og faktiske nåtidige hendelser. Nevroser, galskap, forvirring, fremmedgjøring, savn og søken etter befrielse og aksept er tematisert. Det bindes sammen av Bowies musikk ofte fremført bakerst på scenen. Alt dette er en del av grunnen til at manus og regi oppleves løs og uklar, men likevel interessant, tross alt. Problemet er at konsept og tomhet for ofte overdøver hjertet og ikke kan skjule hullene i teksten. Den norske versjonen av Bowie-musikalen «Lazarus» kryper aldri helt under huden, men skaper øyeblikk av fremmedgjøring og desillusjon på linje med livet og historien til vår gamle venn Thomas Jerome Newton fra Walter Tevis’ og Nicolas Roegs «The Man Who Fell to Earth» (1976).

Mefistoteles-skikkelsen og den noe plumpe Jim Morrison-aktige hardrockeren Valentin, Petter Vermeli, står bak flere drap og blir påtrengende nærgående både for Newton og menneskene rundt ham.

Mimmi Tambas versjon av «Life on Mars» ganske sent i forestillingen er det åpenbare høydepunktet og et sjeldent eksempel på en sanger som tør å angripe låtene og scenen med sin egen stil. Ellers blir det mange påtatte og et grann karikerte forsøk på å låte som Bowie selv, når låtene ikke reduseres til musikal-versjoner av originalene. Ofte føles det som imitasjoner snarere enn egne karaktersterke versjoner. Mer imponerende er video desiget, som både er visuelt overveldende og hjelper til å drive frem historien, men det er forstyrrende når skuespillerne selv filmer hverandre med videokamera eller selv betjener røykmaskiner. Og når Valentin, Pål Christian Eggen, egger publikum til å applaudere medspillere eller klappe med, forstyrrer det flyten i forestillingen mer enn det skaper liv og røre.

Alt i alt er forestillingen visuelt imponerende, og har bra vokalpresentasjoner innenfor en musikal/teatersetting, men mangler råskapen, skjønnheten og edgen til David Bowie. Forestillingen er verken queer, mod, dandy eller glam, og klær og skuespillere oppleves som ganske trauste snarere enn cutting edge.

Det var skuffende å være vitne til en forglemmelig forestilling etter all forhåndshype fra de største avisene, men jeg ble likevel underholdt til tider. Den aller fineste scenen var sluttscenen når Newton og elskerinnen Mary Lou heises opp mot himmelen, mens de synger en dempet og flott versjon av «Heroes». Der fungerer musikk og scenografi meget bra sammen.

Jeg er for øvrig usikker hvorvidt det å være skikkelig Bowie-fan med mange timer foran stereoen lyttende til hans musikk, er en fordel eller ulempe når man skal oppleve disse tolkningene. Forestillingen vises ut dette kalenderåret, så her det er flust av sjanser til å gjøre seg opp sin egen mening.