Av: Victor Josefsen Intervjuer 30. mai 2019

5 plater som har inspirert Insomniac Bears

«Yes Darling, But Is It Art?» er tittelen på en samler med legendariske Television Personalities, og er et treffende spørsmål om uttrykket til Insomniac Bears. Det er ihvertfall ikke art by accident. Det er forseggjort, egenarted og delikat utført musikk, som er vanskelig å beskrive. Så vi måtte bare spørre dem om hvilke plater de er inspirert av.

Av: Victor Josefsen

Her er 5 plater som har inspirert Insomniac Bears. Alle i bandet har vagt en plate hver å skrive om. Pluss en plate som de skriver om sammen.

Marius Ergo

Talk Talk – The Colour of Spring (EMI)

Det er vel oftest ”Laughing Stock” og ”Spirit of Eden” som trekkes frem som Talk Talk sine beste album, og at de er nydelige plater er det vel få som er uenige i. Men den insisterende dyrkingen av disse skivene har alltid slått meg som noe revisjonistisk og etterpåklokt snobbete. For meg var det alltid ”The Colour of Spring ”som stakk seg ut i Talk Talks diskografi. Den balanserer perfekt mellom søkende eksperimentering og treffsikker popteft. Og i motsetning til de tidligere nevnte platene var den også en kommersiell braksuksess. En trojansk hest av en skive som smuglet dybde og sårt tiltrengt alvor og stemning inn i 80-tallets popverden. Før Talk Talk var det vel kun Tears for Fears som hadde forsøkt seg på noe lignende med tilsvarende kommersiell suksess.

Jeg husker ennå følelsen av å høre ”Life’s What You Make It” på radioen og få kick av det suggererende pianoriffet som går gjennom hele låta. Men her er det altså meget mulig jeg selv er skyldig i revisjonistisk mytologisering. Når det kommer til stykket kan vi bare stole på minnet av minnet vårt.

2) Thomas Bratlie Haugland

Deerhoof – Friend Opportunity (Kill Rock Stars)

Deerhoof er en gruppe som står øverst på favoritt-lista til alle fem bjørnene. Det er noe med friheten og åpenheten rundt måten de lager og fremfører sin musikk på som har inspirert oss. Her snakker vi brilliant og hyper-kompleks pop og no wave blandet med klassisk 70-talls art rock ‘a la Yes, Genesis og King Crimson. En delikatesse!

3) Magnus Nielsen:

Blonde Redhead – Melody of Certain Damaged Lemons (Touch and Go)

Denne skiva er som en tidskapsel tilbake til 2000. Fantastiske låter, nydelige melodier og utsøkt produksjon av Guy Picciotto. Det er noe hjemsøkende med låtene til Kazu Makino og det italienske tvillingparet Amedeo og Simone som gir dette avant-garde pop-mesterverket evig levetid.

4) Axel Skalstad

Reiner Baas – Mostly Improvised Instrumental Indie Music (Mainland records)

Jeg ble introdusert for denne plata da jeg nettopp hadde startet opp mine studier i Trondheim, og det ble starten på min evige reise med å fusjonere musikksjangre som jeg liker. Nå kalles det vel ”den sjangeroverskridende sjangeren”.

5) Insomniac Bears

Sonic Youth – Daydream Nation (Geffen)

Et av tidenes beste og viktigste indierock-album som vekket til live og samlet undergrunnsscena på tvers av sjangre. Vi håper ydmykt på tilgivelse for det meget modige lånet av tittel til vår nye Maxi-EP.