Piknik i Parken 2019 – New Order, The Charlatans, Kurt Vile, Julia Holter ++ 

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: PiPfest ved Ida Kroksæter

Svunnen ungdom og stor låtskriverkunst var tematikken da synthpop-institusjonen New Order argumenterte på overbevisende vis – også med hjelp av egen fortid i fortvilte, desperate og lengselsfulle Joy Division – for sin plass i samtidens og fortidens musikkhistorie i Oslo torsdag kveld på nyflyttede Piknik i Parken, nå i Sofienbergparken. Det var også hyggelige gjenhør med Madchester-frendene The Charlatans og trivelige sett fra Kurt Vile og Julia Holter tidligere på kvelden.

Med tonene fra en av verdens ypperste låter over PA-anlegget, The Beatles-klassikeren «Norwegian Wood», ble det torsdag avslutningsvis markert at Pipfest var flyttet fra Frognerparken – som de fleste kan huske også huset en annen festival med navnet Norwegian Wood. Joy Division-klassikeren «Love Will Tear Us Apart» var det siste vi hørte fra scenen (noen minutter tidligere) fremført av tre av originalmedlemmene i deres nye, men i dag gamle inkarnasjon New Order.

Enhver konsert med New Order er en begivenhet. Så også denne. Selv hadde jeg faktisk ikke sett legendende live tidligere. Først og fremst var det kraften av det sterke låtmaterialet, både under dette navnet og ikke minst under Joy Division, som sørget for at de fleste forlot parken med et smil om munnen.

Før New Order spilte var det også et trivelig gjenhør med Manchester-bysbarna The Charlatans, som viste at det er av stor betydning å ha gode egensindige låter, og vokalist Tim Burgess demonstrerte særs betydningen av det å ha en karismatisk frontfigur.

Man kan gjerne spørre seg om vi er fanget av fortiden og i ferd med å glemme kvaliteten av vår egen samtid.

«And it is! Nostalgia is, after all, one of the great pop emotions. And sometimes that nostalgia can be the bittersweet longing pop feel for its own lost golden age», skriver Simon Reynolds i boka «Retromania – Pop Culture’s Addiction to its own Past».

«We live in a pop age gone loco for retro and crazy for commemoration. Band reformations and reunion tours, tribute albums and box sets, anniversary festivals and live performances of classic albums: each year is better than the last one for music from yesteryear. Could it be that the greatest danger to the future of our music culture is … its past?», spør han i innledningen.

You’ve got me where it hurts
But I don’t really care
‘Cause I know I’m OK
Whenever you are there
You take me to a place
I always wanna go
You always make me high
Whenever I feel low
I’m paper in your hand
I’m under your command
And I’ll never let you go
‘Cause you’re that girl
Tutti frutti
I had a beautiful dream
For a picture so serene
But I don’t know what it means love
I just want your love
Generation’s lost in space
Trying to find the human race
We’re living in a state of grace, synger New Orders vokalist i settåpneren «Singularity» fra «Music Complete» (2015). Og litt sånn er det faktisk for meg denne kvelden.

De ser ikke lenger kule ut, og de er ikke lenger vitale eller virile. Nå ser de vel heller ut som litt over gjennomsnittet stilfulle, aldrende forretningsmenn. Duvel på Fysisk Fest på Blitz for et par uker siden var på mange måter råere og mer her og nå. Boy Harsher på Lyse Netter i Moss forrige fredag var definitivt heftigere og på mange måter også mer betagende og minneverdig. Om disse bandene får like sentral plass i musikkhistorien er vel tvilsomt, men det var altså oppriktige, fine musikkøyeblikk med en følelse av her og nå.

«Var konserten like bra som på Øyafestivalen sist», spørres det på sosiale medier. Svaret er et kontant «Nei», med tilføyelsen «men det var hyggelig, altså», for de aller fleste som var begge steder. Konserten på Slottsfjellfestivalen i 2009 har også godt ettermæle.

Jeg klarer uansett ikke å la være å rykkes med, henrives i nostalgi og glede. Det er trolig de mange gode låtene som er grunnen til det. Det kollektive samholdet og rusen rundt musikken har definitivt noe med det å gjøre. Opplevelsene med denne musikken alle oss barn av 1970- og 1980-årene har hatt; So What- generasjonen.

Jeg kan bare forestille meg hvordan det må ha vært å ha sett et ungt og sultent, men også sørgmodig, New Order på Chateau Neuf i Oslo 25. mai 1981, oppildnet av  filmopptak (de få) av forgjengeren Joy Division. I kveld er det ingen karismatisk frontfigur ‘a la avdøde Ian Curtis (hans innbitte, epileptiske dansing er regelrett bergtagende, let etter gamle video liveopptak!) og buldrebassen til Peter Hook mangler også, ettersom de andre i bandet ligger i enlang bitter feide (mange års) med sin tidligere bassist og noen ganger vokalist.

I Sofienbergparken gir kvintetten oss  i stor grad hva vi vil ha, kvintetten som består av original vokalist Bernard Sumner (også gitar og synth) og perkusjonist Stephen Morris, keyboardist Gillian Gilbert, som kom med et år etter oppstarten, flankert av etterkommerne Phil Cunningham (gitar og perkusjon) og bassist Tom Chapman fra Bad Lieutenant. Sammen er de uten tvil en av de mest samspilte, energiske hevdartistene (arv, nostalgi) av i dag. Muligens er stemmen til Sumner i ferd med å briste litt og intensiteten i ferd med å dabbe av litt? Det er iallfall mitt inntrykk. Dette er et på alle måter godt band, men som også har sett ennå bedre dager.

Hvilken smørbrødliste de serverer her i kveld! De spiller mange av de mest kjente låtene, der oppskriften var sammenføring av rave, tekno og housemusikk med mørk rock, låtene som lærte depressive rockere at det også var lov å danse. «Blue Monday», «True Faith», «Bizarre Love Triangle», «The Perfect Kiss», «Temptation» og «Subculture» ble alle spilt i løpet av kvelden. De nyeste låtene, som «Plastic» og «Academic», faller litt igjennom i denne sammenhengen, men får i likhet med de andre låtene bra respons fra store deler av publikum.

Albumet «Unknown Pleasure» fyller førti år på lørdag. Det ble markert ganske tidlig i settet ved at bandet spilte «She’s Lost Control» og «Shadowplay». Dessverre spilte de ikke åpningslåta «Disorder» eller «New Dawn Fades», to klassiske låter som begge er blant det aller ypperste som finnes av popmusikk. I stedet får vi «Transmission» og avslutningsvis verdens tristeste (og beste?) kjærlighetssang «Love will Tear Us Apart».

Bernard Sumner synger både falsk og noe tynt, det gjør ikke så mye. Det er vi jo også delvis vant med fra skivene. Man kan savne  mer karisma, men genuin tilstedeværelse ser vi eksempler på med Sumners rare, småivrige hopping. De viste oss ihvertfall ikke ryggen konserten igjennom, noe de var kjent for i sin storhetstid.

New Order representerer elektronisk musikk for rockere— undergrunnspop med en stor dose melankoli. Synthpopnostalgien appellerer og fremstår levedyktig tiår etter at den ble skrevet.

En blanding av sammenklippede vintagebilder og minimalistisk geometrisk grafikk underbygger bandets estetikk, der new wave møter alternativ dansemusikk.
Men gleden over gjensynet er ikke evig.

When routine bites hard
And ambitions are low
And resentment rides high
But emotions won’t grow
And we’re changing our ways
Taking different roads
Love, love will tear us apart again
Love, love will tear us apart again
Med disse monumentale og sørgmodige ordene forlater de oss bevisste om at jovisst har vi også fått være del av en viktig musikalsk tidsepoke i vår ungdom. Nå er det på tide å utforske de nye spennende musikknavnene og trendene.

Kanskje mente Piknik i Parken at Ruel skulle være en av disse nye spennende musikknavnene? Han og backingmusikerne møtes av henrykte ungpikeskrik på de første radene. Så er det store glepper i publikum foran scenen, der vi voksne aller bakerst utålmodig vandrer rundt ventende på neste opplevelse. Australieren Ruel van Dijk har hatt flere mindre hits med låter som «Don’t tell Me», «Younger» og i år «Painkiller», men denne anmelderen blir bare forvirret og likegyldig. I denne konteksten oppleves Ruel nærmest aparte og noe absurd, men viser stor musikalitet og når frem til kjernefansen forrest på hovedscenen Sophie.

Dagens ungdomsopprør er glatt og lettsmeltet r’n’b pop.

Elektronikabandet Metronomy hørte jeg ganske mye på for en ti-tolv år siden. Den første plata «Pip Paine (Pay the £5000 You Owe») kom for tretten år siden. Den mest populære låta er «A Thing For Me» fulgt av «Heartbreaker» og «My Heart Rate Rapid». Metronomy feiret ti-årsjubileum på tampen av fjoråret, men musikken fenger ikke lenger, eller fenger i altfor liten grad. Publikum blir etter hvert utålmodig etter nysgjerrighet og interesse innledningsvis.

Da er våre gamle venner The Charlatans langt mer inspirerende, drevet frem av vokalisten Tim Burgess’ karisma og et distinkt sound.  Lydproblemer til å begynne med, og en ufrivillig pause pga. av utladet strømkapasitet, tar ikke fra bandet et bugnende repertoar av catchy indiepoplåter.

Tretten album inn i karrieren er de fremdeles et «household name» på den britiske musikkscenen og en gjenganger på festivaler der borte. Her i Norge er de nok mer glemt og forbundet med fortiden. Musikalsk er de matchende til kveldens store hovednavn med sin sammenstilling av 1960-talls psykedelia, r&b, klassisk rock og Madchester pop.

De tragiske dødsfallene til keyboardisten Rob Collins (trafikkulykke 1996) og trommis Jon Brookes (hjernesvulst 2013) har ført til at det er en ny lineup som møter oss i dag. Bandstifter Martin Blunt (bass) og vokalist Tim Burgess, som har vært med siden gjennombruddet, er på plass. Keyboard trakteres av Tony Rogers og gitar av Mark Collins.

Det er de gode låtene og den keitete sjarmen til Tim Burgess dette først og fremst handler om. Med en rekke merkelige kroppsbevegelser, viftende hender og noe som oppleves som ekte glede over å være her, sprer han nettopp glede til publikum også, særlig til de av oss som har et forhold til musikken fra før av. Lyden er kanskje litt lav, men det får bare våge seg.

Vi får høre en masse gamle favoritter. Her kommer de som perler på en spor etter at de åpnet ballet med «Let the Good Times Be Never Ending» fra 2015-albumet «Mother Nature». Ett strålende eksempel på hvordan bandet uten å endre stil eller å kompromittere noe som helst, fremdeles kan lage smittende melodiske poplåter drevet frem av svirlende orgeltoner og et heftig gitargroove. Livsbejaende og vakkert. Så kommer signaturlåten «The Only One I Know», «Weirdo», «North Country Boy» og «Sproston Green». Jeg kan bare si: «Takk dette var et hyggelig gjensyn».

Kurt Vile er en annen sjarmerende type, som det var trivelig å se igjen, tross litt spillefeil og tekniske vansker i starten. Er han fremdeles litt småskjev? Med sin vimsete amerikanske rootsrock har han vunnet stadig flere fans. Pavements skakke slacker pop møter Son Volt eller The War on Drugs (som han jo også spilte i). Neil Young er en annen åpenbar referanse, samt lag av psykedelia og folk-elegansen til for eksempel John Fahey. Det er noe varmt godlynt over låtene hans (som gradvishar mistet mer og mer av lofi-preget). Etter hvert kommer det spilletekniske og tilstedeværelsen også mer på sin plass.

På slutten av fjoråret slapp han sin hittil mest umiddelbare plate «Bottle It In». Et fint tidspunkt for et lite gjenhør live også, vil jeg formode. Og det ble en trivelig oppladning til kveldens store begivenhet. Det ordnet Philadelphia-baserte Vile selv for på vokal, gitar og banjo, bistått av The Violators som nå er Jesse Trbovich, Rob Laakso og Kyle Spence.

Låtene er som viltvoksende blomster; skjøre, sentimentale og veldig vakre. Vi får en fin blanding av nytt og gammelt. Singlene «Loading Zones» og «Bassackwards» fra den nye plata og gamle favoritter som «Waking on a Pretty Day», «Jesus fever», «I’m an Outlaw» og «Pretty Pimpin». Da titter også sola og den blå himmelen frem på en tidligere litt grå dag. I lengden blir det vel ensformig og likt både på plate og live, men stort sett er det bare behagelig og inntagende.

Julia Holter slet med lyden til å begynne med. Etter hvert ble det en ganske så behagelig start på dagen.

Stikk innom oss på Pipfest!
Som nevnt innledningsvis. Vi er som du sikker nå har skjønt på PiPfest denne helgen! Stikk innom oss og bli med på matverksted, notatblokkverksted, frøbombeverksted eller vinyltrykkverksted. Velkommen!

Her kan du søke etter og låne utgivelser, bøker og noter i Deichmans katalog