Piknik i Parken 2019 – Jaga Jazzist, Yola, Jungle, Tallest Man on Earth, The 1975, Boy Pablo, Nils Frahm, John Grant ++
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto front: Jaga jazzist ved Sadan Ekdemir
Jaga Jazzists gjennomgang av «A Living Room Hush» med originalbesetning på Petrus-scenen lørdag kveld var det definitive musikalske høydepunktet under årets Piknik i Parken ved siden av den gøyale nostalgitrippen med våre gamle helter New Order på åpningsdagen. Den britiske soul-sangeren Yola og r’n’b, indie, elektronika gruppen Jungle stakk seg også ut i mengden.
Jaga Jazzist. Foto: Sadan Ekdemir
Å se Horntveth-søsknene Martin (trommer, perkusjon og programmering), Lars (fløyte, tenor- og basssaksofoner, keyboards og gitar) og Line (tuba) gjenforent på scenen med Mathias Eick (trompet, keyboard og bass), Jørgen Munkeby (fløyte, tenorsaksofon, bassklarinett og keyboard), Ravi – Ivar Christian Johansen (keyboards) med flere, var en sann fryd. En sann svir av et overflødighetshorn av musikalske stemninger og inntrykk skapte de sammen med Andreas Mjøs (vibrafon, marimba, perkusjon og keyboard) Harald Frøland (gitar), Even Ormestad (bass) og Lars Wabø (trombone).
Jaga Jazzist. Foto: SadanEkdemir
Musikken kan plasseres et sted der progressiv rock, moderne jazz og sprakende elektronika møtes. John Coltrane, Squarepusher, Tortoise, Mahavishnu Orchestra vevd sammen i et nytt hele. Det er transcendentalt, sprakende (som nevnt), heseblesende og delikat. Hele tiden instrumentalt, likevel rik på artikulasjon. Hvilket utrolig arsenal av atmosfærer de frembringer. Et mesterlig øyeblikk av magi og musikalsk lekegrind fra noen av landets fineste musikere. Tilsynelatende opplevdes det også slik for Jaga Jazzist selv på scenen, som nærmest sprudlet over av spilleglede og gjensynsglede, tross at lydforholdene ikke var optimale på denne smale scenen for en stor trupp. Den intuitive møysommelig, avpassede trommingen til Martin Horntveth i starten er beundringsverdig. Utover i konserten får også de andre masse av plass til å skinne og imponere. Jeg småtripper, danser og drømmer meg bort eller forsvinner inn i musikken.
Jaga Jazzist spiller post-jazz fremført på mesterlig vis. Med albumet «A Living Room Hush» tok bandet veien fra storbandjazz til nybroddsjazz med elementer av elektronika og post-rock. Albumet ble, med unntak av en låt, fremført i riktig rekkefølge. Noen for første gang live. I tillegg fikk vi «Oslo Skyline» fra « What We Must» (2005) som ekstranummer.
Konserten var forbløffende vakker, kraftfull og inderlig. Det var lekent og fint om, og i, hverandre. Det var ambisiøst og hypnotiserende dramatisk. Det var innfallsrikt og riktig så eventyrlystent, hvor progressive elementer står sammen med det gåtefulle og dypsindige. Fra scenen ble det varslet om nok en jubileumskonsert til høsten. Det er bare å glede seg og sette av plass i kalenderen.
Tallest Man on Earth. Foto: Magnus Helstad
Tallest Man on Earth lager alvorlig, like fullt elskverdig indiefolk, og fyller den største scenen alene med største naturlighet der han hopper og sprinter rundt fra side til side, som en mer oppreist Young-bror. Musikken er jordbunden og lengselsfull, og treffer midt i hjerterota. Svensken Kristian Matsson er på ingen måte høyreist. Snarere er han vel lavere enn gjennomsnittet. Navnehumoren gir en liten peker til «mangelen» på selvhøytidelighet og humoren som kommer frem i møte med ham på scenen.
Fra scenen hører vi hans stemme og gitar, tidvis elektrisk, andre ganger akustisk, mer trengs heller ikke. Nick Drake, Bob Dylan, Iron & Wine, Sufjan Stevens kan alle være relevante referanser til hans musikalske uttrykk. Jeg har et par av platene hans (CD-er må vite), som jeg ikke har lyttet altfor mye på. Nå ble jeg inspirert til å gi ham litt mer av min tid.
The 1975. Foto: Luna Teppana
The 1975 oppleves både ektefølte og uhyre profesjonelle, og kommenterte forbrukermentalitet og søken etter oppriktig menneskelighet med singelen «Sincerity is Scary».
And irony is okay, I suppose
Culture is to blame
You try and mask your pain in the most postmodern way
You lack substance when you say
Something like, «Oh, what a shame»
It’s just a self-referential way
That stops you havin’ to be human
I’m assumin’ you’ll balloon
When you remove the dirty spoon
And start consumin’ like a human
That’s what I am assumin’
Jeg har bare nesten klart å like The 1975, de tidligere singlene og det selvtitulerte førstealbumet. Jeg så sogar Cheshire-kvartetten live i Berlin. Det skamroste tredjealbumet «A Brief Inquiry Into Online Relationships», som de fleste låtene denne kvelden er plukket fra, har foreløpig ikke riktig nådd inn til meg. Om det er fordi det er for schizofrent i sin evige sjangerbytting og sammenblanding av genrer, vet jeg ikke. Trap, rap, emosjonell stadionrock og indie sauses sammen på en måte som både virker banebrytende, anmassende og forvirrende. Justin Bieber, afroswing, My Chemical Romance, Muse og gudene vet hva. Angstfylt og kaotisk, som tiden vi lever i. Svaret ligger i hodet eller ørene til lytteren. Når alt kommer til alt er dette i bunn og grunn en form for likestrømspop eller adult oriented pop.
The 1975. Foto: Luna Teppana
Det er en gjeng svært scenevante og komfortable briter som møter oss i Sofienbergparken. På «TooTimeTooTimeTooTime» får de hjelp av et par dansere, som fremstår som to like søstre. Underholdende blikkfang. Matt healy er en naturlig, karismatisk vokalist, som kommuniserer bra med sitt publikum, åpenhjertig og velartikulert. På tross at vi serveres ektefølte låter om mentalt sammenbrudd og personlig usikkerhet, klarer jeg aldri virkelig å føle for og med de britiske middelklasse guttene. Selv om live-opptredenen på Petrus-scenen torsdag kveld ga fornyet nysgjerrighet og respekt, nådde 1975 ikke helt under huden på meg denne gangen heller.
Yola. Foto: Sadan Ekdemir
Midtveis på lørdagen dukker Yola opp. Den countryaktige tittellåta «Walking Through Fire», som hun spiller, er ikke inspirert av kjærlighetens flammer, slik man først kan få seg til å tro, men snarere en ekte husbrann, forteller Yola Carter Quartey fra scenen til stadig mer interesserte tilhørere på hovedscenen. Hun forteller ellers om en tøff, problematisk barndom i utkanten av Bristol og hjemløshet i Øst-London.
Musikken på sin side fremstår lys- og sjelfull, som en hvilken som helst Southern Soul artist fra statene. Den sterke, allsidige og bærende kraften er stemmen hennes, og også backingbandet skinner med sitt fine akkompagnement. Den dype, rå stemmekraften og de personlige, vittige historiene fører oss dypere inn i hennes univers av countrysoul, americana og god gammeldags r&b. I likhet med heltinnen Aretha Franklin – avslutningsvis covrer hun «Spanish Harlem», opprinnelig fremført og skrevet for Ben E. King av Jerry Leiber og Phil Spector – er hun beroligende, bittersøt og kraftfull.
Yola. Foto: Sadan Ekdemir
Debutplata under eget navn, har hun laget i samarbeid med Dan Auerbach (The Black Keys) og Dan Penn. Før dette har hun vært assosiert medlem av Massive Attack og hatt bandet Phantom Limb. Det er hennes egne låter som går rett hjem, «Faraway Look» og «It Ain’t Easier», retrovarm soul, i positiv betydning av ordene. Hennes beretninger fra et England i forfall mellom låtene og musikken er gripende og troverdig, men det er den ru og dype stemmen hennes som får meg i vater. På tide å skaffe seg plata også, tenker jeg idet jeg går videre til neste livesett med bergenseren Boy Pablo.
Boy Pablo. Foto: Magnus Helstad
Boy Pablo er leken, sprudlende og ganske så fengende. Han minner muligens om en yngre utgave av Sondre Lerche. Han har musikalitet og en stor referanseramme av både nyere og gammel musikk, og et uhyre profesjonelt sceneshow med stor variasjon. Nicolás Pablo Rivera Muñoz sin musikk er melodisk og sofistikert, samtidig dansbart, humørfylt og ungdommelig med respekt for fortidens musikkarv. Her kombineres Burt Bacharach, Young Dreams, Prefab Sprout og Hans Petter Gundersen.
Jungle. Foto: LunaTeppana
Etter den overveldende fremgangen med det selvtitulerte albumet har Josh Lloyd-Watson og Tom McFarland begitt seg ut på en nesten endeløs turnévirksomhet. Langs veien har de hentet inn, og inkorporert, et fullt band. Sammen står de frem som et kraftfullt neo-soul musikkkollektiv. Alle som en er de Jungle, og har en rekke livsbejaende låter på repertoaret.
When you smile
When you smile
The world feels a little together
‘Cause they wanna see you smile, som de sier det selv i låta «Smile».
Det er ingenting overveldende eller eksepsjonelt ved deres opptreden. Alt blandes sammen til noe større, og alle bandmedlemmer er like viktige. Det de derimot kan by på er uimotståelige grooves, rullende rytmer, vevd sammen til et frodig lydbilde med en kremaktig falsett som glasur på toppen. Publikum danser og koser seg hele tiden. Naturlig nok høster hitene ekstra applaus.
Det er flyten og det musikalske håndverket som står i sentrum for funken, «Busy Earning», «Heavy California», «Julia», «Casio» og alle de andre låtene fra de to albumene «For Ever» (2018) og altså «Jungle» (2014) ). Det hele lyder uanstrengt og beundringsverdig. Det er alltid godt for sjelen med litt feelgood-musikk av ypperste merke.
John Grant: Foto: LunaTeppana
John Grant er en mer blandet fornøyelse. Jeg hører til blant skaren som mener at han har tilsmusset musikken med sin eksperimentering med elektronika, og savner backingen fra folkrockerne Midlake elller hans første band The Czars. Men bevares, det er også eksepsjonelle glimt av skjønnhet i den sjangeroverskridende sammenvevingen av disco og post-rock han og hans islandske venner bedriver i dag. Han virker øm og oppriktig, tøysete og tilgjort om hverandre, og kanskje til og med på samme tid. Metamorfosen av elementer er en vei videre og en «coming out» for han. Selv om pliktplonk-elementene kan bli vel spartanske og noe malplasserte kan jeg også ta meg selv i riste litt på skuldrene i blant, og det er alltid fint å få høre «Queen of Denmark» live.
Nils Frahms lavmælte intensitet og enkle pianosymfonier begeistrer på tross av at han på scenen er mer introvert enn de andre utøverne på Piknik i Parken. Tyskeren byr også på mer enn minimalistisk, hjemsøkende ambientmusikk. Brått så brytes det opp og stykkes opp i polyrytmisk rave; synkoperte rytmer og akselererte pumpende keyboards. Melankoli og eufori. Han har med seg en temmelig imponerende instrumentpark av piano, synth, Fender Rhodes og harmonium. Han kan spille flytende arpeggio med ene hånda og stakkato keyboards med den andre. Møysommelig og nitidig arrangert klassisk inspirert elektronika, ikke så fjernt fra samtidige som Max Richter og Ólafur Arnalds, men med fundament i Brahms og Berghains tekno-minimalisme.Tonene innbyr til mer fordypning.
Vi var på PiPfest denne helgen. Her kunne du bli med på matverksted, notatblokkverksted, frøbombeverksted eller vinyltrykkverksted. Stor takk til alle som kom og hilste på oss!
Piknik i Parken. Foto: SadanEkdemir
Her kan du søke etter og låne utgivelser, bøker og noter i Deichmans katalog
