Øya 2019 – anbefalinger

Av: David Jønsson, Rolf Andersen, Geir Qviller, Katrine Judit Urke, Bent Inge Hvitstein, Rune Aas, Victor Josefsen, Sebastian Jazdzewski, Nikolaj Blegvad og Lars Junge

David:

brenn. – Keen
brenn. består av Edvard og Remy, som lager uhøytidelig og solstenket rock med ekko av together PANGEA og FIDLAR. «Keen» er en aldri så liten anthem, som jeg ser frem til å høre i all sin prakt på onsdagen. De skal også ha for å nevne hovedbiblioteket som verdens deiligste plass i et intervju med Musikknyheter tidligere i år. Hatten av!

Julien Baker – The Modern Leper
Baker er blant mine favoritter i den nye bølgen av folkbaserte låtskrivere, som ikke er redd for å formidle rå, ufiltrerte følelser. Hun har gitt ut flere overbevisende album og eper, både på egenhånd og som en del av gruppen boygenius, sammen med likesinnede Phoebe Bridgers og Lucy Dacus. (EDIT: Det kom nylig beskjed om at Baker dessverre må avlyse sin konsert. Akk..).

Soccer Mommy – Your Dog
Mens vi snakker om Julien Baker, er det naturlig å trekke frem Sophie Allison, aka Soccer Mommy. Nydelig utført soveromsindie i widescreenformat, med en fin balanse av sødme og bitt. Albumet «Clean» var et av fjorårets beste album innen indiesjangeren og «Your Dog» er lite mesterstykke.

Pom Poko – Crazy Energy Night
«Crazy Energy Night» er en mesterlig sammenskrudd kunstrockperle, som fikk BBCs Steve Lamacq til å fråde om munnen. Sammenligningene med Deerhoof er lett å forstå, men Pom Poko har funnet sin egen sti med innovativt og kantete gitarspill, insisterende, krystallklar vokal og ikke minst kaskader av kubjelle. Pom Poko har også vokst seg til å bli et glimrende liveband, der bandet og spesielt vokalist Ragnhild Fangel Jamtveit viser et sceneeierskap man sjeldent ser. Dette kan fort bli lørdagens høydepunkt.

Connan Mockasin – Charlotte’s Thong
Connan Mockasin kan være litt vanskelig å få has på. Mockasin fremstår som en miks av Mac DeMarco og Ariel Pink, en smått mystisk typer som tidligere har samarbeidet med både MGMT, Charlotte Gainsbourg og Øya-aktuelle James Blake. «Charlotte’s Thong» er et ni-minutters slackerepos, hentet fra hans siste album «Jassbusters».

Mitski – Geyser
Jeg må si jeg gleder meg enormt til Mitskis konsert på torsdagen. Hun lager sofistikert og småtrist elektropop, med sistealbumet «Be The Cowboy» som foreløpig høydepunkt. Denne konserten må du få med deg!

Penelope Isles – Chlorine
Penelope Isles er et britisk indieband, som er spådd en lysende fremtid. Debutalbumet «Until The Tide Creeps In» ble utgitt tidligere i sommer på Bella Union og «Chlorine» er utmerket eksempel på hva vi kan vente oss. Et friskt tilskudd på den britiske indiescenen og en frisk start på torsdagens konsertprogram.

Jonathan Wilson – Dear Friend
«Dear Friend» er hentet fra den glimrende «Fanfare» fra 2013. Låten høres i starten ut som noe som kunne passet inn på Beach Boys’ mesterverk «Sunflower». Før den bryter ut i full Jerry Garcia-pastisj. Wilson er dypt plantet i vestkystens mystikk og musikkhistorie. Han har tidligere levert en mesterlig Øyakonsert, med Fleetwood Macs «Angel» som høydepunkt. Det er lov å håpe på en reprise av dette. (Øya 2014: På Wilsons vinger, red.anm.)

Kikagaku Moyo – Silver Owl
Som vanlig er det også et meget sterkt Øyanatt-program, jeg er spesielt fornøyd med Kikagaku Moyo som runder av fredagen på Blå. Finnes det en bedre måte å avslutte festivaldagen på enn med litt seig japanske psych på Blå? Som en snedig liten bonus blir det oppvarming av det ferske Oslobandet Ē, som består av Ingvild Nærum (Are You Having Fun Yet), Chiara Cavallari (FOAMMM) og Sigrun Sæbø Håland (Hysj).

Motorpsycho – Lux Aeterna
Motorpsycho har skrevet et verk inspirert av kunstneren Håkon Gullvåg, som har laget omslaget til bandets to siste album «The Tower» og «The Crucible». Trønderne har med seg et par venner på scenen, ringrevene Ola Kvernberg og Lars Horntveth, og fremførte i forrige uke verket (samt tittellåtene på de to siste albumene) på Olavsfestdagene i Trondheim til strålende mottakelser. Nå er det Øya sin tur til å høre verket og jeg kan ikke tenke meg en mer mektig og verdig avslutning på årets festival. Kunstprog til folket!

Rolf:

IDLES – Colossus
IDLES debuterte med den massive plata «Brutalism», som var blant mine ti favorittplater fra 2017. De fulgte opp debuten med «Joy as an Act of Resistance» i 2018 der de fortsatte der de slapp, med beinhard og hverdagspolitisk ladet (post)punk. En gjennomgående intens utgivelse. Angrepene på giftig maskulinitet er mange, gjennomgangstonen er «all is love», dette er sinte menn med store hjerter og mye kjærlighet for hverandre og for fansen. Der politisk punk ofte handler om å sette fingeren på alt som er feil i verden bruker IDLES sjangeren til også å fremheve hvordan ting burde være – en slags løsningsorientert punk, om du vil. Jeg gleder meg stort til å se dem på Øya. «Colossus» er en episk låt der de nok en gang tar for seg forelda kjønnsstereotypier. Denne gang er det idéen om Mannen med stor M som rives ned.

Pond – Daisy
Pond blir med sine venner i Tame Impala når de legger turen innom Øya i . Jeg så dem på Vulkan for noen år siden og det var en veldig bra og passe kaotisk konsert. Jeg forventer mer av det samme i Tøyenparken.

SÂVER – I, Vanish
SÂVER består av medlemmer fra Tombstones og HYMN. Jeg så (og hørte!) SÂVER riste grunnvollene i Kulturkirken Jacob under Høstsabbaten i fjor . «I, Vanish» er fra albumet «They Came With Sunlight». Dette er så sludgy, blytungt og insisterende som det får blitt. Video.

Psychedelic Porn Crumpets – Social Candy
Etter de to fantastiske «High Visceral»-platene fra bandet med Australias nest beste bandnavn har jeg vært spent på om de klarer å fortsette i det samme gode sporet. Dette var første smakebit fra plata «And Now For The Whatchamacallit». Om noe har de blitt enda bedre! Psychedelic Porn Crumpets – Ergophobia.

Geir:

Yves Tumor – Noid & Licking an orchid
«Noid» er en deilig eksperimentell poplåt i disco/soul-land fra det  spennende albumet «Safe in the Hands of Love» (2018). En kandidat til årets beste album. Utgitt på Warp. «Licking an orchid» er en stemningsfull liten poplåt fra samme skive.

Tirzah – Do You Know & Holding on
«Do You Know» er en deilig, trist og vanedannende slåopp-låt med oppkutta beats og bleik vokal. Kan minne om James Blake (spiller også på Øya, red.anm.), men stemmen til Tirzah er fri for sjøldigging; mer usikker og sårbar. «Holding On» er en av flere bra poplåter fra skiva «Devotion», produsert av Mica Levi og ute på Domino. Nok en blek, men nær og ektefølt soulpop-perle fra albumet «Devotion», en av fjorårets beste utgivelser. Micah Levi (Micachu) har laget musikken.

Katrine:

Thea Hjelmeland – No More
Hva er dette? Folkemusikk, jazz, triphop, pop, electronika, lyse og mørke toner – Thea Hjelmeland er mester på å smelte sammen kontraster. Det er både vakkert, fasinerende, fengende og originalt og altså vanvittig variert (om fjorårsplata «Kulla», red.anm.). Gleder meg til å se henne på Øya! Øya 2015 – Thea Hjelmeland: Drømmekonserten By:larm 2015: Kirketid med Thea Hjelmeland

Bent:

Big Thief  – Capacity
Big Thief  sitt album «Capacity» var en av sommerens (2017, red.anm.) store humørspredere. Ikke fordi den er spesielt lystig, men dette albumet inneholder låter som kan bli en gjenganger i spillelistene i årene som kommer. De skaper stemninger som til tider kan minne om Mazzy Star, uten at det er snakk om noen kopi av hverken lydbilde eller Hope Sandovals stemme. Musikalsk spenner dette fra folkrock til shoegaze. Melodiene, som kan være både umiddelbart fengende og komme smygende for hver lytting, er ren nytelse for øregangene. Vi blir introdusert for ulike fasetter av menneskers samspill, fra den gode nærheten, til mørke skygger av det vi er i stand til å gjøre både mot oss selv og andre. Vokalen, basslinjene, de delikate riffene, tekstene, stemningen; bandets andre album gir moderne indierock et ansikt og byr et rikt følelsesregister. (Big Thief slapp et nytt sterkt album i år, red.anm.).

Erlend Ropstad – Natta Som Er Over Nå
«Måten han forteller oss historiene på har samme utgangspunkt; enkelt og ektefølt, der vi får lov til å være bare mennesker, feilbarlige som vi er. Og der ligger nøkkelen til musikkhjertene som lar seg vri om: i et ordinært, hverdagslig språk, pakker han inn noe de fleste av oss kan relatere oss til.» (Fra Plateanmeldelse: Erlend Ropstad – «Alt som har hendt», 2017. I år kom Ropstad med nytt sterkt album titulert «Brenn Siste Brevet», her er liten omtale av låten «Natta Som Er Over Nå», red.anm.).

Rune:

Robyn – Dancing On My Own
Robyn entrer scenen. Solomaterialet hennes får hele Amfiet til å ta av fra første sekund. Det formelig eksploderer på scenen, og det eksploderer blant publikum. Om Röyksopp har levert hits tidligere i konserten, så er det Robyn som leverer HITS. Og de kommer på rekke og rad. «Be Mine», «Call Your Girlfriend» og ikke minst «Dancing On My Own», og publikum danser ræva av seg. For ikke å glemme lille, store Robyn på scenen. Når Robyn er i sitt ess, er hun, i mangel på dekkende superlativer, helt rå (fra Øya 2014: Röyksopp & Robyn – Svensk ballegrep, red.anm.).

Victor med stor hjelp av Sebastian, Nikolaj og Lars:

Silvana Imam – Helig Moder
Vi anmeldte Silvana Imam sin konsert på Øya for fire år siden. Skribent Nikolaj Blegvad oppsummerte konserten slik: Hun leger med konventioner på flere niveauer, og hun balancerer det enkle og klare udtryk overbevisende, uden at det falder over i det banale. Silvana Imam er en vigtig stemme på nutidens rapscene, og med hendes egne ord, er hun «a fakkin gee».

Fay Wildhagen – New Again
I 2014 spilte Fay Wildhagen for et fullt bibliotek på dagen etter at hun fylte 21 og fikk sin første låt a-listet på P3. Under intervjuet vi gjorde med Fay Wildhagen i 2014 oppdager Fay at hun har begynt å blø på fingrene etter den nevnte Øya-konserten i biblioteket, som hun beskriver som den beste hun har opplevd. – Når man får oppleve sånne ting som i dag, så er det sjukt verdt det! Man husker på hva det egentlig betyr, fellesskapet og magien man opplever sammen. Vi har møtt så mange folk som har heiet oss frem og det har vært et eventyr så langt.På Gut Feelings samme å viste Fay Wildhagen en utrolig tilstedeværelse på scenen, og det har hun fortsatt med på alle konsertene hennes. «New Again» er fra Fay Wildhagen sitt siste album «Borders» fra 2018 er en flott og ladet låt som virkelige viser hva som foregår inne i Fay Wildhagens klangfulle hode. Avslutningen er storslått, nærmest majestetisk.

From Scratch – Real Horror Show
Vi er i full gang med å planlegge hvilke Øya-konserter vi skal anmelde, og en av våre skribenter sendte meg denne mailen nylig: «Onsdagen er nok den dagen med færrest band innenfor mitt område, men tenker at From Scratch på Bibliotekscenen hadde vært kult og skrive om». Vi varmer opp til konserten med denne coole låta.

The Cure – Siamese Twins
I Oslo Spektrum tirsdag 11. oktober 2016 var det ikke mye tvil om at vi hadde et av de store britiske bandene foran oss på scenen. Denne kvelden beviste The Cure at de fortsatt er oppmerksomheten verdig. The Cure- konserten er den jeg gleder meg aller mest til på årets Øya!

Jakob Ogawa – You Might Be Sleeping & All I Wanna Do
I 2017 slapp Ogawa EP’en «Bedroom Tapes». Vår tidligere skribent Lars Junge ga en femmer og beskriver EP’en slik: «Særegen, snurrig indie/soul kanalisert gjennom analoge instrumenter». Låten «You Might Be Sleeping» (med Clairo) fikk følgende beskrivelse: «Den kunne strengt tatt vært både skrevet og fremført av kanadieren Mac DeMarco». Litt av et kompliment! I år kom singelen «All i Wanna Do», og den må så klart med i spillelista.

Blood Orange – Saint & Chewing Gum
Anders K. Smedstad AKA Oral Bee og Martin K. Bråthen anmeldte Øyakonserten til Blood Orange i 2014 og skrev da: «Bandet mestrer 80-talls-soul/funk-pakka ypperlig, men opplevelsen blir totalt sett litt for laidback. På studioversjonene blander han av og til 80-talls keyboard med slentrende hiphop-trommer, mens live blir noen av låtene kanskje litt for glatte. Denne konserten gjorde ikke det største inntrykket på oss, men vi anbefaler at du sjekker ut Blood Oranges musikk og sjekker ut hans herlig originale musikkvideoer» (les hele anmeldelsen og se videoer her).  I sommer har Blood Orange sjansen til å høyne live-opplevelsen. I mellomtiden kan du lytte på disse herlige låtene og videoene (link til videoen her og her).  Hekter på enda en herlig Blood Orange-video. Blood Orange her ute med nytt kvalitetsalbum titulert «Angel’s Pulse».

Kommode – Fight or Flight or Dance All Night
Bak det litt dagligdagse, men fonetisk småstimulerende navnet «Kommode», skjuler det seg ingen andre enn Erik Glambek Bøe, den ene halvdelen i Kings of Convenience – han litt tilbakeholdne av de to. Kommode er et band, bestående av Glambek Bøe og barndomskameraten Øystein Gjærder Bruvi. Mange av låtene høres nesten ut som Kings of Convenience – helt til beaten og trommene kommer inn. Lytt bare på «Houses for Birds». Den høres helt ut som en KoC-låt. Erik Glambek Bøe sine låter er utpreget melodiske, og det ligger en bunnløs melankoli i stemmen hans. En kvalitet som er umulig å bli lei. Akkurat som på Kings-platene. Alle tre er tidløse og fordømt gode. De står som bautaer i norsk musikkhistorie. Kommode er dog et fint tilskudd til denne katalogen. «Analog Dance Music» er en smakfull utgivelse. Glambek Bøes meldoditeft og akkordprogresjoner er så inn i granskauen melodiske at man kan bli blank i øynene av mindre. Alle låtene har en melodilinje ved seg som er satt sammen slik at man kan legge nærmest endeløst med nye melodilinjer oppå. (Det du nettopp leste er fra tidligere Deichmans musikkblogg skribent Lars Junge sin anmeldelse av Kommode sin plate «Analog Dance Music» fra 2017).

I Was A King – Tanker
‘Hva skal man gjøre når man har polert og perfeksjonert den gitarbaserte popmusikken til det ytterste? Jo, man lager mer musikk og polerer enda litt mer. Det kan alltid bli enda litt bedre’, skriver R.A. om låta «Bubble», som frontet Ferske spor uke 2/2019. Om «Clouds», som var med i en annen utgave av Ferske spor i år, skriver, skriver D.J.: ‘Deilig å høre at bandet har funnet tilbake go’foten fra «You Love It Here». Deres låtsnekkeri mangler motstykke her til lands!’ «Bubble» og «Clouds» er fra I Was A King-plata «Slow Century», produsert av selveste Norman Blake (Teenage Fanclub). I likhet med flere av Teenage Fanclubs utgivelser, som det selvsagt er naturlige å sammenligne dem med, er de i det lune pophjørnet med denne utgivelsen, men I Was A King skrur litt ekstra skurr på gitarene når de lyster, som i f.eks. «No Way Out», eller så toner de det helt ned i «Folksong». David har et poeng, nettopp I Was A Kings låtsnekkeri-evne er cluet på alle låtene. Om man nå velger å lage låter med storslåtte skurregitarer eller tone det helt ned, er man avhengig av gode låter, og på I Was A Kings «Slow Centrury» er det kun gode låter. Et av årets popalbum (mer om I Was A King her og her).

Erykah Badu – Back in the Day
Jeg opplevde Erykah Badu sin konsert på Moldejazz i 2001. Svett soul og r&b ble blandet med smektende grooves, et låtmaterialeuten like, og tonnevis med ja, soul. Badu rir på en tidevannsbølge som strekker seg fra Motown til The Roots og mye mer, og tilbake igjen. På scenen bindes fortid og nåtid sammen til soul med stor S. Erykah Badu står bredbent på en trone av historie. Hun leverer fortsatt på scenen. Må oppleves!

Golden Core – ᛒᛚᚢᚦ (Blóð)
Tunge trommer innleder låta,  så skjærende gitarhyl, hakk i hæl følger monotone messende gitarer før en mannevond (her guttevond) vokal utstøter et eller på islandsk, norrønt, gammelnorsk? Deretter urovekkende vokalhvesing.  Ungfolene i norske Golden Core er på ferde igjen, samspilte som bare det, og nå med ordentlig fet produksjon i «bagasjen». Golden Core er en sterk utfordrer til Heave Blood & Die om doom/stoner-tronen i Norge. «ᛒᛚᚢᚦ (Blóð)» er den ene av to låter på en EP med tittel ᛒᛅᛚᛏᚱᛋᚴᚢᛁᚦᛅ som kom i fjor.

Tame Impala – Feels Like We Only Go Backwards
Vår tidligere skribent Lars Junge var på konsert med Tame Impala på Sentrum Scene for tre år siden. Lars  avslutter anmeldelsen slik: Bandet drar i gang med «Feels Like We Only Go Backwards» til salens elleville beistring. Kun noen forknytte sjeler unlater å synge med på den gnistrende låten. Dette var en sånn konsert der alle går ut av lokalet med et smil om munnen – og i bedre humør enn de kom i. Sånn skal det gjøres. Pur popmagi.

Ricochets – Depressive Side Of Town
En iherdig turnévirksomhet ga Ricochets rykte som et av Norges heftigeste liveband. Nå spiller et av Norges mest profilerte (tidligere) på Øya!

The Needs – Summerbore
Her har du litt av en gjeng. Bendik Brænne, Mattias Brænne Wigestrand, Maciek Kofstad (Kvelertak), Nils Jørgen Nilsen (Honningbarna) og Knut-Oscar Nymo (Oslo Ess), har slått sine pjalter sammen og er The Needs. «Summerbore» er en fargerik powerpop/skatepunk-affære med doble gitarer og enorm spilleglede. The Needs er klare for Øyafestivalen og kan bli et naturlig soundtrack for sommeren (David tok ikke med The Needs blant sine anbefalinger, så jeg smetter den inn her).

Arthur Kay – Holiday Pay
Tangenttrollmann Arthur Kay (The Switch, Dr. Kay and his Interstellar Tone Scientists) med en synthfunkfest tilegnet det vi alle venter på, nemlig feriepenger. Skummelt smittende, med hint av både Marcos Valles «Estrelar»-periode og Thundercats 80-tallsflørt. La feriepengene regne! (David tok heller ikke med Arthur Kay blant sine anbefalinger, så jeg smetter den inn her). The Switch – Eyes Up (Ferske spor uke 16/2019) Mer The Switch (D.J.)

Misty Coast – Eleven Months
Misty Coast er en gjenganger her i musikkbloggen, og det med god grunn. Duoen som består av The Megaphonic Thrift-medlemmene Linn Frøkedal og Richard Myklebust ga ut et av fjorårets albumskatter. «Eleven Months», den første singelen de slapp før andrealbumet gir oss mer av vinneroppskriften fra det selvtitulerte debutalbumet. Her snakker vi duvende, psykedelisk elektropop i samme landskap som Beach House. Misty Coast maner  fram drømmende stemninger med deilige melodilinjer som navigerer i det shoegaze-psykedeliske soundet. I anmeldelsen min av debutplata skriver jeg at de har rendyrket og egenartet musikalsk identitet, noe duoen viser  til gangs med «Eleven Months», samt «Little Sister» og «Backseat Warriors». Misty Coast har skapt et gjennomført album av godt kaliber i Berlin, og en av bestanddelene som virkelig høyner kvaliteten på plata er den fantastiske vokalen til Linn Frøkedal. Hun har mange vokalstrenger å spille på, og måten vokalen er integrert i soundet er smakfullt (fra Plateanmeldelse: Misty Coast – «Melodaze», 2019).

Razika – D esje meg
Mer sløy enn forrige singel «En sjanse til», som var med i ferske spor uke 36/2018, men like bra. «D esje meg» er  en vakker-melanskolsk miks av sound og melodi. Video. Fra  Razika sitt fjerde album «Sånn kjennes verden ut». Mer Razika.

Deathcrush – State of the Union & Bedpost
Vidar i Deathcrush trakk frem labelen Amphetamine Reptile da vi intervjuet gruppa under Øyafestivalen i 2013. Og jada, Deathcrush er inspirert av Amphetamine Reptile Records-labelen, som var et viktig alternativ til 90-tallets grungebølge, sin støy/ metal / rock på den nye plata «Megazone». Deathcrush er et øreblødende viktig alternativ til alt som rører seg i musikk-Norge for tiden. De tråkker opp sine helt egne stier – i tillegg til AmRep-referanser er de konfronterende ‘a la No Wave-bevegelsens på 80-tallet. No Wave-scenen i New York var undergrunn med utspring fra mørke kjellere, og en reaksjon mot den konvensjonelle musikkindustrien, som jeg skriver i anmeldelsen av Deathcrushs by:Larm konsert i 2014. Deathcrush går som nevnt sine egne veier i likhet med utøvere som f.eks. Royal Trux, som det finnes spor av i låter som «Bedpost». I det hele tatt, Deathcrushs sammensmeltning av støy, pop og beats er fortreffelig. Låtpremiere: Deathcrush – «EGO» Konsert: Deathcrush på Rockefeller 24. april 2016 Video som viser hvor rå Deathcrush er på scenen Ny video fra Oslos støyrockere Izakaya Heartbeat / Deathcrush video Vi anbefaler: Deathcrush – Nytt magasin, flexi, download, posters m.m. Isdronningen – en fotoutstilling av Stian Schløsser Møller

Shikoswe – Tiger Eyes og Two Heads in a Room
Shikoswe har en musikalsk selvtillit som smitter over på lytteren. «Tiger Eyes» og «Two Heads in a Room» er muligens to av hennes mest tilgjengelige låtene så langt, og to av de beste. Låtene er stemingsladete, og Shikoswe egenartede stemme passer perfekt inn stemningen. Vokalen er som et instrument og regne, og er selve bærebjelken særlig i «Two Heads in a Room». Soundet er etter hvert blitt mer striglet, men Shikoswe beveger seg fortsatt i den moderne popindustriens sidegater, der tekster og melodier gjerne fremtrer herlig uforutsigbare. Mer Shikoawe

Beezewax – Two Diamonds
Det er ikke mange band i dette land som klarer å utgi album etter album med så solid håndverk, med så gode sanger. Vi er heldige som har Beezewax.  Det var først med albumet «Who To Salute» fra 2005 at jeg virkelig fikk øynene opp for mossingene. Med sin følsomme og melodiøse indiepop tuftet på band som The Posies, Hüsker Dü og Bob Mould-oppfølger Sugar, traff de meg virkelig. Det skadet heller ikke at albumet var delvis produsert av Bent Sæther fra Motorpsycho. Beezewax varmet også opp for nettopp The Posies på en legendarisk konsert på Blæst i Trondheim 2005, som er en av de beste konsertene jeg har sett. 2005 var et fint Beezewax-år. Albumet «Peace Jazz» (smukk tittel!), er bandets syvende album. Med sin spede start i 1995, har bandet 25-års jubileum neste år, tro det eller ei. «Peace Jazz» fortsetter den fine formen vist på den finfine forgjengeren «Tomorrow», som kom i 2014. Har det virkelig gått fem år allerede? «Peace Jazz» er nok et bevis på Beezewax sin unike meloditeft, albumet opprettholder bandets ustoppelige rekke av sterke plater, 22 år etter debuten «A Dozen Summits». Det er ikke mange band i dette land som klarer å utgi album etter album med så solid håndverk, med så gode sanger. Vi er heldige som har Beezewax (Fra Plateanmeldelse: Beezewax – «Peace Jazz»). Mer Beezewax

Orions Belte – Joe Frazier
Skikkelig groove og bluesfragmenter er  to av bestandelene på denne låta også, pluss psykedelia og mye annet. «Joe Frazier» er fra plata «Mint» fra 2018. Singelen «Atlantic Surfing» hadde vi med på vår spilleliste her. I pressemeldingen står det at «Joe Frazier» bl.a. er inspirert av at Joe Frazier slo Muhammad Ali i ‘Fight of the Century’ i 1971. Samme presseskriv spør: Klarer du å høre det for deg? Nei, egentlig ikke, men kul låt.

Leoparden – Boliglån
Funky. Svingende synther og med en tekst som planter seg i hjernebarken, gjør at det er lett å bli glad i «Boliglån». Dansbare saker, stor fare for lyskestrekk. Ute nå på en snasen 7-tommer på Lyskestrekk Records (fra Ferske spor uke 35/2018).

Prins Thomas – E
Prins Thomas har vært en profilert DJ siden slutten av 90-tallet, og har gradivis etablert seg som en grunnpilar i den norske klubbscenen. Han er stadig inspirert og blir bare bedre på det han holder på med. Utviklingen denne gang strekker seg mer mot mer ambiente lydlandskap. Det låter veldig utsvevende, men i motsetning til tidligere utgivelser, er det nå bassen som står for driven i låtene. Trommene er nesten helt vekke. Det ligger litt high hat her og der, av og til dukker det opp en basstromme, og kun på de fire siste kuttene finner han frem til skarptrommer og håndklapp. “Principe Del Norte” (2016) er hans første utgivelse på Smalltown Supersound (han har vanligvis gitt ut musikken på sin egen eminente label, Full Pupp). Men nå har altså Prins Thomas foretatt et aldri så lite slags hamskifte her. Soundet er mer eller mindre likt som det var, men trommene er borte. Overraskende nok blir det faktisk aldri kjedelig, men det fordrer at man har ro i ræva. Det låter stadig kosmisk, dog uten beats. Platen er en hyllest til blant andre KLFs ambient-mesterverk «Chill Out» fra 1990. Det er fint å høre superkompetente Prins Thomas’ tørke støv av denne sjangeren som ikke får så mye oppmerksomhet i disse dager. (fra Lars Junge sin Plateanmeldelse: Prins Thomas «Principe Del Norte» (2016), Prins Thomas har gitt ut en god del utgivelser etter denne).

Bjørn Torske – Natta
Bjørn Torske er en av de store inspirasjonskildene til nü-disco, space disco, Northern Disco og hva man nå kaller dette her, Gudfaren altså, som har fått mye mer gehør i det store utland enn her hjemme . «Byen» er hans første plate på 8 år, utgitt på labelen Smalltown Supersound i fjor, som feiret 25-årsjubileum i fjor. Låta «Natta», som avslutter plata, skiller seg en del ut ifra de andre sporene på «Byen» med sin minimalistiske nocturne-(by)stemning. Smakfull avrunding. Plateanmeldelse: Bjørn Torske – Kokning

Eivør – Salt -Live In Thorshavn
Eivør Pálsdóttir er fra søndre Gøte på Færøyene. En liten bygd med drøyt 400 innbyggere. Hun er blitt beskrevet som det færøyske svaret på Björk, og kompletterte uttrykket med sin karakteristiske stemme, en stemme som er som et instrument i seg selv, noe som til gangs høres på  den mørk-groovy og gripende elektro-pop-rockeren «Salt», den første singelen fra livealbumet «Live In Thorshavn» som ble sluppet 8. mars via Wardruna-frontmand Einar Selviks selskab Norse Music. Vi så henne på John Dee i 2016 da hun trollbandt publikum Les også Ivar Bjørnson og Einar Selvik – Singel: «Hugsjá»

Sea Change – Wooden House
Da jeg jobbet i Spirit i 2014 trakk jeg fram Sea Change i Musikkmix-spalta mi. Norske Sea Change slapp album i 2015 og jobber nå med sitt andre album i Berlin. Spennende! Øya 2014: Sea Change – elektronisk balanse

IDLES – Danny Nedelko
Idles er per nå et av landets heteste og mest roste punkrock-grupper. Den energien som er samlet her – frustrasjon og sinne, men også entusiasme og glede – overstiger alle emosjonsnivåene hos både motstandere og sympatisører av Brexit. De lyseste punktene er «Samaritans»– et oppgjør med det maskuline etos – og «Danny Nedelko» – en eksplosiv kommentar/hyllest til det flerkulturelle britiske samfunnet. Jeg kan lett forestille meg det britiske underhusets talsmann, John Bercow, rope ut “Ooooorder!” og annonsere for underhusets honourable members at noen av årets beste låter kommer nettopp fra deres fosterland og fra denne platen (fra Sebastian Jazdzewski sin sak Tilbake til 2018 – årets album, red.anm.)

Spurv – Og ny skog bæres frem
«Og ny skog bæres frem» er storslagen, stemningsfull og intens med base i post-rock, men her har Spurv utvidet horisonten i forhold til tidligere, det lyder mer kraftfult og markant, med en trombone av virkelige dimensjoner som et bærende element blant gitarene. Fra Spurvs sterke andre album «Myra» (2018). Gustav Jørgen Pedersen (Spurv) – 5 om bøker og musikk Spurv – liv, død og intethet Spurv -Mellom Broen Og Elven

Farao – The Ghost Ship
Farao på by:Larm-scenen i 2014 var nesten trollbindende – det ene elementet forsterker det andre, og på sitt aller, aller beste avløser altså den ene hypnotiserende låten den andre. I konserten som helhet strekker Farao seg mot noe hun ennå ikke klarer å gripe helt fatt i, men jeg er sikker på at hun vil slå ut sine mystiske kronblader ut i full blomst. Farao har stort potensial. Og jeg er sikker på at Farao vil slå ut sine kronblader i full blomst på Øya! I fjor kom albumet «Pure-O».

Beaten to Death – Bjørnstjerne Ibsen
Grindcore er ikke helt min greie, men Beaten to Death har «drysset» mange andre influenser i Grindcore-«hekse»gryta på deres nye plate «Agronomicon». Dessuten sender de hektende grunnriffene i «Bjørnstjerne Ibsen» tankene mine i retning Slayers «Diciple» – det samme gjorde Ondt Blod – Start Han Opp – en av mine all time favorittlåter. Og det å blande humor og seriøs grindcore med mere er morsomt og herlig bra. At denne gjengen har humor viste de (her Mika Martinussen) til døme når de delte intervjuet – et intervju der jeg muligens vinklet vel mye på at de da ikke fikk så mye oppmerksomhet her hjemme – jeg gjorde med dem i 2014 på fjesboka med denne introen: «Framstår som DEN sutrekuken i starten, jo. Men så henter jeg meg inn ved å være søt. Akkurat som ellers i livet, der altså.» Til slutt i denne lille «omtalen» overlater jeg ordet til noen som har atskillig mer peil på Beaten to Death enn meg selv, her fra Metal Injections anmeldelse: «Agronomicon is the band at its most grindcore, you could say. Still, they sound like nothing else out there». Sjekk også andre anmeldelser plata har mottatt, sjelden jeg leser om et album og et band som får så mange godord. Mer Beaten To Death

De fleste av utøverne har vært med i våre ukentlige Ferske spor spilleliste

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Klubbdagen Øya 2019 – anbefalinger (inkludert spilleliste)