Øya 2019 – Stereolab
Tekst: Victor Josefsen / Foto: Anna Lerheim Ask
French disco sto på Sirkus-menyen til Stereolab lørdag kveld, ble det opplyst fra Laetitia Sadier i Stereolab i starten av settet, men det var ikke noe særlig disco stemning å spore til å begynne med. Stereolab hadde ingen backdrop og ikke prangende lyseffekter. Under slike forhold stilles det ekstra krav til hvilken som helst utøver. Alt står og faller på hva utøverne selv presterer på scenen uten drahjelp av diverse fiksfakserier som eventuelt kan høyne opplevelsen.
Stereolab klarte ikke brasene i åpningen av konserten, settet åpnet ganske tamt, lyden var for lav, grooven fraværende, det så rett og slett ikke bra ut for Stereolabs tilbakekomst på livescenen i Norge. Mine bange anelser så ut til å slå til, jeg var spent på hvordan et såpass tidstypisk band ville fungere live i 2019. Vel, musikken deres er tidløs, men de som har fulgt Stereolab fra starten assosierer sounden deres først og fremst med det de gitt ut på 90-tallet og frem til begynnelsen av 2000-tallet, selv om de også senere har gitt ut sterke utgivelser. Etter de første låtene var unnagjort får jeg følgende sms fra en Deichman-kollega: «Jeg gikk etter to låter, toget har nok gått der min venn». Så utrolig feil min kjære kollega tok! Man bør aldri trekke konklusjoner før kampen er spilt ferdig. Stereolab dro det hele i land, og vel så det.
Ikke vet jeg hva som førte til hamskiftet på scenen fra den tredje låten og utover, mulig gruppa var scenerusten og trengte noe tid til å spille seg inn i riktig konkurranse modus? Uansett, kort fortalt, resten av konserten satt som et skudd. Vedkommende som styrte lyden hadde tydeligvis funnet lydformen, lyden ble justert helt riktig i forhold til det Stereolab fremførte. Og Stereolab selv var som med et trylleslag i toppform.
På Sirkus-scenen forsyner Stereolab seg grovt fra flere musikalske retter, og tørker støvet av fransk sekstitallspop, elektronika, spacerock, kraut, 60/70-talls film-soundtracks med mere, akkurat som på platene. Det lyder fett. At det funker kan man se på bandet, selv om de ikke gjør så mye ut av seg på scenen, det er ingen som hopper, hoier eller slår kollbøtte på scenen, men vi ser på hver fiber i kroppen til medlemmene at de jobber hardt for å tilfredsstille oss (og seg selv), og det funker mye bedre enn all verdens publikumsfrieri.
På platene deres flyter fransk sekstitallspop som en underliggende malstrøm. På Øya-konserten er fundamentet det uimotståelige groovet, og når de roer det ned med indisk psykedeliske mediative vibber eller melodiøs vintage pop-elementer, blir det hele avløst av heftig rytmikk. Stereolab skaper syntese av nytt og gammelt, kjølig distanse og varmt nærvær, det tilbakelente og lett løsslupne. Eller som de selv sier det i «Baby Lulu» fra platea «Sound-Dust» (2001): «Utopia and Reality hand in hand». Merk, kjølig distanse finnes på platene, på Sirkus-scenen er det kun varmt organisk nærvær som er mantraet.
Stereolab inkorperer som sagt mange bestanddeler i uttrykket, på Øya får vi fyldige poppa vokalharmonier, sugende kraut og alt annet nevnt ovenfor. I en hektende kraut-låt på tampen av konserten, står keyboardisten for lange utforskende, syrete spacerock-utskeielser, fett, så slår de over til kraut-kraften igjen, for så øke intensiteten (og lyden) til en glødende rytmisk kakafofoni. At Stereolab kan traktere instrumentene, er det ingen tvil om, individuelle ferdigheter kombinert med ypperlig samspill setter prikken over i’en på Sirkus-scenen.
Medlemmene i Stereolab ser svært så fornøyde og glade (og kanskje lettet) ut etter konserten når de takket publikum, «Merci «og «Nice to See You». Jeg var også glad og storfornøyd (og lettet) etter konserten, og det var garantert alle publikummere som var til stede på Sirkus-scenen på Øyafestivalen lørdag kveld 10. august.
Vi ses mer enn gjerne igjen Stereolab!
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
