Brukte Bibelen som basstromme – nå gir han ut poplåt basert på en trapp

Av: Victor Josefsen / Foto: Trond Gausdal

Han fikk sparken fra guttekoret, spilte inn musikk med 79-kroners mikrofon fra Clas Ohlson, spilte landet rundt og forsvant. Nå er han tilbake med flere opptak av en 100 år gammel trapp satt sammen til poplåter. Morten Samdals musikkarriere begynte da han som 7-åring ble vervet inn i Nidarosdomens aspirantkor, og måtte ta bussen fra drabantbyen Tiller til Trondheim sentrum to ganger i uken i et halvt år for å synge skalaer. Da ble han omsider sendt hjem med en konvolutt og påskriften «Til Mortens foresatte». Den lille guttens forhold til musikk skulle endre seg for alltid da den første setningen lød som følger:

«Vi ser helst at deres sønn finner seg en annen hobby».

Derfor ble det langrenn i trang kondomdress i åtte år, det ble badminton, det ble toppscorer på håndballaget med hele 3 mål i en sesong (der det forferdelige laget fra Tiller tapte 42-0 mot et lag som hadde en spiller med kun én arm), det ble mye fotball i over 20 år, veldig mye data og TV-spill – og Samdal ble ikke minst en av Tillers største grossister av klinkekuler og ihuga forbruker av osteloff og Cola fra Bunnpris i langfri, og tørre ramen nudler til middag. Det ble også flere år som avisbud med opptak av Bob Dylan, Neil Young, Bad Religion og Descendents på en gul Sony Sports Walkman.

Trommer på bønnerommet

Drømmen om å bli fotballspiller førte Samdal til KVT videregående skole og fotball-linja. Men i bønnerommet stod det noe som fristet enda mer. Et slagverk. Samdals kompiser skulle starte punkband og han skulle spille trommer. Han måtte bare lære det først. Talentet var det så som så med, men med terping på 4/4-delstakta i et godt halvår med bedende kristenungdom på gangen, så var det nok til å kunne spille litt kjapp punkrock. Etter noen år ble det mer og mer punk, hardcore og over til indie og emo. Og da turen gikk til Bodø i 2003 startet Samdal postrockbandet Youth Pictures of Florence Henderson, som har tre utgivelser og flere Europa og USA-turneer bak seg. Bandet er så smått aktive på live-fronten i dag og har en stor skare følgere. Her startet også Samdal How is Annie Records, som skulle bli en av de mer toneangivende undergrunnsselskapene i Norge fra midten av 2000-tallet og noen år fremover.

Men kanskje enda viktigere: Det var under studietiden ved journalistikklinja i Bodø at enmannsprosjektet Morfar for første gang så lys. Med en mikrofon til 79 kroner på Clas Ohlson, et MIDI-keyboard fra el-søpla, en gammel stasjonær PC, et ødelagt klokkespill og et Casiokeyboard fra Ebay ble EPen «Skywriter» – Fenetré Records var med på å gi ut den – laget på en liten hybel. Basstromma var en sample av lufttrykket fra en tjukk bibel slått sammen, skarpen var bestikk og cymbalene var tomme ølflasker. Det hele var gjennomført med en lo-fi estetikk som slo godt an i 2006.

Laget sent på kveld

EPen på eget selskap fikk gode anmeldelser og Morfar ble kåret til Ukas Urørt. Det ble konserter over hele landet der Morfar tok med seg alle sine venner og andre til scenen for å spille låtene sammen med ham. I dag kan vi se tilbake på at folk involvert i artister som Highasakite, Valkyrien Allstars, Hanne Kolstø, Therese Aune, The Little Hands of Asphalt, Monzano, Avind, Gåte, Islandsgate, Anti-Lam Front og Moon Relay har stått på scenen sammen med Morfar.

Men så tok rocken over. Kjærester kom og gikk. Det ble jobb som journalist, det ble øl og det ble etter hvert samboer og barn i et 100 år gammelt hus utenfor Trondheim. Morfar var glemt. Dette huset hadde et ekstra rom – også kalt for «Kontoret». I den hellige tid mellom legging av kidsa og legging av seg selv har Samdal tilrøvet seg litt tid på kveldene det siste året. Med et par nye produksjonstriks opp i ermet og en liten oppgradering av utstyr ligger nå seks nye låter klare – 13 år siden forrige gang. Gamle trapper og gulvplanker er blitt samplet, aviser har blitt knadd og knitret – og lyd har blitt skrudd og lekt med. Alt mikset med to små PC-speakers av ukjent merke (kjøpt en gang tidlig på 2000-tallet, sies det).

Nakent og komplekst

Ifølge Morfar er produksjonen mye tettere og profesjonell sammenlignet med før, samtidig som det er etterlatt et lite snev av den gamle lofi-estetikken. Med noen 80-talls synther, litt sur trompet, stryk, piano, klokkespill, rockebass og gitarer er Morfar anno 2019 mer helstøpt enn noen gang, sier han videre. Og han har tatt med seg litt lærdom fra guttekorets fordømmelse i 1987, og har derfor overlatt en god del av vokaljobben til gjestevokalister som Toril Hjorthol (Akerselva Kvinnekor), Tonje Tafjord (Avind) og Johanne Rimul (Cora Sandel).

Morfars seks nye låter er i skjæringspunktet indietronica, lofi og kunstpop – i et landskap vi ikke finner mange andre artister her til lands, om noen. Morfar forteller:  «Musikalteknisk sett er det aller meste av musikken «spilt for hånd», selv om det i stor grad er et elektronisk lydbilde. Dette betyr at eventuelle små feilslag av ikke alt for stor betydning blir bevart og ikke låst til «grids», som man jo kunne gjort med et enkelt tastetrykk. Dette for å bevare et organisk og genuint uttrykk – en tanke om å lage noe som høres menneskelig ut, selv om det er skapt på data».

«Det er ganske nakent samtidig som det er komplekst og fylt med flere lag. Det kan ta mange gjennomlyttinger før det åpenbarer seg noen nye lydptepper nederst i den ene høytaleren. Men dette er også en mye mer tilgjengelig og lettfattelig versjon av Morfar enn vi har hørt tidligere. Nesten så det kunne vært på radio, si!», avslutter Morfar.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog