Vivian Girls: Alltid et band å regne med
Tekst: Victor Josefsen / Foto: Chris Chang
Med forbilder som The Ramones, Babes In Toyland, Bikini Kill og The Shirelles var Brooklyn-trioen Vivian Girls alltid et band å regne med. Brooklyn-bandets signatur er sin heftige miks av garasje, thrash og smittende 60s pop hooks. Trioens pulserende blanding av gitarstøy og melodisk sødme gjorde Vivian Girls til et av USAs mest heftige unge band, og har bidratt til en aldri så liten bølge av lignende band som har fulgt i kjølvannet deres.
Stillbilde fra videoen «Take It As It Comes» (2014)
2. januar 2014 annonserte et slitent Vivian Girls på facebook at de legger inn årene, men jentene spilte etterpå de siste (utsolgte) konsertene i Los Angeles og Brooklyn.
«We started making music together and became what we know as Vivian Girls. It’s been a long and crazy journey in the seven years since, and we feel as though the time has finally come to let our band rest in peace. It’s been an experience that we’ll look back on and cherish and we’d like to thank you for sharing it with us. We have had such an amazing time being a band, touring the world, releasing records and meeting all of you.»
Vivian Girls’ facebook 22. januar 2014
«When we broke up, we broke up for real. We had been going hard for a long time, and we were exhausted. But we always knew we had something special, and even when we broke up, we knew there was a strong chance we would reunite some day.»
Katy Goodman i Vivian Girls til Rolling Stone juli 2019
Vivian Girls nest siste konsert før de la opp i for 7 år siden, Death by Audio, Brooklyn, New York 3/1/14
På Vivian Girls sitt tredje album «Share the Joy» (2011) fortsetter de med den tidligere nevnte heftige mixen av av garasje, thrash og smittende 60s pop hooks. Albumtittelen er for øvrig inspirert av Burt Bacharach, en av Cassie Ramones største inspirasjonskilder. Her følger anmeldelse:
Artist: Vivian Girls
Album: «Share the Joy» (2011)
Plateselskap: Polyvinyl Records
5
Fortsatt Heftig // Etter debuten i 2008 var disse uvørne utøverne snakkis på mørke rockebuler, så ble de omfavnet av hipsterne og styla opp og smørt ut over glansete magasiner. Bortsett fra den ytre staffasjen har musikken vært den samme. Åpningslåta på «Share the Joy» vaker et sted mellom 60s pop og indie med en punka twist der vokalen er godt gjemt i soundet, noe som er lurt da vokalen ikke er Vivian Girls’ trumfkort, mer eller mindre sjarmerende som den er. Da funker koringene atskillig bedre, og de übersjarmerende gitarsoloene er i en klasse for seg selv, men det er tross alt helheten det dreier seg om. Soundet er mer åpent i forhold til før, men likevel skurrer det som bare det av Brooklyn-bandet. Selv foretrekker jeg når de konser om melodiene, men jeg liker dem også når de gir gass og mister hemningene. Til tider tenderer det dog mot det heseblesende når de kjører på som verst. De vekker fortsatt assosiasjoner til støyfine shoegaze-relaterte Lush og feinsmecker rock-chicksene i Sleater-Kinney, og spiller fortsatt sin indiepop med flust av energi. Så får vi heller bære over med at noen låter trekker ned, de får likevel en femmer da helheten er overbevisende. Vivian Girls er en sjelden blomst av hipsterband som svermer i Brooklyn.
Jeg anbefaler også de to første Vivian Girls-albumene (særlig det første): «Vivian Girls» (2008) og «Everything Goes Wrong» (2009).
Vivian Girls gode og foreløpig siste album fra 2019 som lover godt for kommende utgivelser.
Vivian Girls på vinyjakt
Saken er oppdatert 15. april 2021, red.anm.
Kilde: Rolling Stone (Intervjuet anbefales på det varmeste)
Les mer om Bikini Kill i Riot grrrl-saken
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
