Ferske spor uke 36/2019

Av: David Jønsson, Geir Qviller, Victor Josefsen, Stian Bjørnsson Hope og Ådne Evjen 

Kanaan – Harmonia
Helgens konserthøydepunkt var Kanaan på Blå. Den fabelaktige trioen består av Ask Vatn Strøm på gitar, Ingvald André Vassbø på trommer og Eskild Myrvoll på bass. På debuten «Windborne» tvinner de sammen elementer fra jazz, post-rock, psykedelia og 70-talls hardrock til et monster av et album. «Harmonia» er en drivende, kosmische hilsen til Harmonia-guttene Rother, Roedelius og Moebius. «Windborne» er ute på El Paraiso Records. Oslo Psych Fest 2015: Michael Rother plays Neu!, Harmoni + Solo Works og Destruction Unit (D.J.)

Maria Somerville – All my people
Ambient drømmepop. Det starter med en enkel og seig industriell trommemaskin-rytme og strenger. En anemisk og hviskende vokal med mye romklang følger. Men så skjer det noe, det sklir inn diverse greier; gitar, bass, synt m.m. og resten blir en deilig flytende og uoversiktlig blanding. Spennende låt fra debutplata til irske Maria Somerville. «All my people» (sjølutgitt). (G.Q.)

The Holy Mountain – Night Striker
Den norske akkordeon, synthesizer og tromme duoen The Holy Mountain var med i spalten Musikalske sidespor for to år siden med filmusikk  til filmen «Finite», som  blir beskrevet som en post-apokalyptisk thriller. ‘Musikken til The Holy Mountain (jeg antar at navnet er hentet fra Alejandro Jodorowskys film ved samme navn, som kan lånes hos Deichman) passer i så måte godt til beskrivelsen’, skriver vår skribent Bent Inge Hvitstein. Beskrivelsen passer like godt til deres nye singel «Night Striker», at de fortsatt er inspirert av filmestetikk viser de på ny.  Dystopisk elektronika  kaller de det selv. Forførende vokalføring og monoton robotvokal fases inn The Holy Mountains cinematiske univers. (V.J.)

Fieh – Samurai/When The Summer Is Through
Nytt påfyll av Fiehs delikate hybrid av funk/r&b/soul og jazzpop. Det svinger noe voldsomt av oktetten på «Samurai/When The Summer Is Through». Stram, men fløyelsmyk produksjon, med en sommerbris av en fløytesolo. Fieh – Flower (Ferske spor uke 18/2019) (D.J.)

Leif – Yarrow
Den bygger seg kattemykt opp fra fuglekvitter og brokker av samtale til en varm bris av en låt. Med dempede, slentrende beats, myk perkusjon, strenger og hvisking. Den glir etterhvert sømløst over til neste spor. Et perfekt spor til en sommermorgen. Åpningslåta fra den nye skiva «Loom dream» til amerikanske Leif Knowles, ute på Whities. (G.Q.)

Boblebad – Tristesse (mellomspill)
Boblebad består musiker og produsent Ulf Moen Denneche fra Oslo. Han har fartstid som trombonist i storband og er bassist i Oslo-bandet Rudolfs Kontainer. Han er også kunstner og har hatt maleriutstillinger. Som Boblebad har han utgitt musikk via labler som MarsMelons, EUFORISK og Paper Recordings. «Tristesse (mellomspill)» er fra plata «Crazy Japan» utgitt på kredlabelen Metronomicon Audio og er fengslende, innbydende electronica med varme (og noe tristesse) i programmeringen der trombonen etter hvert svever stemningsfullt inn lydbildet. For øvrig er WHALESHARKATTACKS gjest på en av låtene. (V.J.)

Omega – Gyöngyhajú lány
Over til ukens oppdagelse for min del. «Gyöngyhajú lány» er langt et fersk spor, ungarske Omega gav den ut i 1969. Sangen blir brukt i en sentral scene i Jonah Hills glimrende film «Mid90s», og jeg måtte med en gang finne ut av hva dette kunne være for noe. Storslagen prog med trommelyd skapt for sampling (Kanye West har gjort det på «New Slaves»). Et fint tilbakeblikk til da jeg oppdaget ny musikk via skatevideoer i min egen ungdom. (D.J.)

Pusha T Ft. Kash Doll – Sociopath
Apropos Kanye West-produksjon, «Sociopath» er fra overskuddslageret til «Daytona»-albumet til Pusha T. Men dette er noe helt annet enn tørre smuler og rester. West legger ned en minimalistisk og mørk beat, som Pusha T. kaster seg over med stor iver og briljerer. (D.J.)

Kali Malone – Spectacle of ritual
Minimalistisk og meditativ ambient som kun består av analoge og varmt pustende toner fra et pipeorgel. Det er mindre sakralt og høystemt enn i en kirke, det er lavere under taket, intimt og følsomt. Fra «The Sacrificial code», ute på iDEAL Recordings. (G.Q.)

Jon Reve – Root
Jon Reve var tidligere med i duoen Beatpop, som naturlig nok framfører en blanding av beat og pop, og de gjør electropop/new romantic-sakene med 80s Bryan Ferry-vokal og det hele på smektende og fengende vis. Jon Reve tar opp tråden med «Root». Smektende Beatpop! Beatpop: Lindstrøm remix Beatpop musikkvideo / Intervju Øya 2014: Bryan Ferry – Vellydende og elegant (V.J.)

beabadoobee – She Plays Bass
Bak det kryptiske bandnavnet beabadoobee, finner vi britiske Bea Kristi. Smart og velprodusert indie med et killer-refreng. Dette kan trygt spilles for fans av girl in red, Snail Mail eller Clairo. Sistnevnte har tatt med seg beabadoobee som oppvarming på høstens USA-turné. (D.J.)

Bill Converse – Harbour air
Mørk, varm og dyp dubtekno-låt à la Porter Ricks. Insisterende beats, spennende teksturer og mye motstand i et stort og uoversiktlig lydbilde. Fra skiva «Hallways», ute på Dark Entries. (G.Q.)

C a t h r i n – The Fall
Det er befriende å lese pressekriv med selvironi og humor. Presseskrivet innledes slik: «Hva skjer når en tungvekter i kjærlighetsforhold skriver låter? Jo, dette..». «The Fall» er debutsingelen til 48 år gamle C a t h r i n aka Cathrin Gram, produsert av Nils Martin Larsen (Nils Bech, Marit Larsen, Jaga Jazzist). Produksjonen er lekker, koringene er lekre og vokalen til C a t h r i n veksler mellom å være myk og full av pondus. Den melodiøse elektroakustiske låten (perk, strykere, pumpeorgel og elektronisk) «The Fall» er både sårbar, lengtende og kraftfull, alt på en gang. (V.J.)

Lussuria – Neo-savage (suspicions of destiny)
Mørk, lukket og ugjestmild, men også fascinerende stykke musikk med industrielle beats, skurr og dyp mumling. En av flere filmatiske, men også spennende og hermetiske stykker i skjæringspunktet dark ambient/tekno på skiva «Scarlet locust of these columns», ute på Hospital Productions, (reutgivelse, utgitt på kassett i 2015). (G.Q.)

Ride – Future Love
Jeg har ikke lyttet nok på den nye plata «This Is Not a Safe Place» til at jeg kan uttale meg om hele plata, men det er ihvertfall 4 knallåter her. «Future Love» er muligens den aller beste, og kunne sogar vært med på de tidligere klassiske Ride-platene. 60s basert strålende pop med like strålende harmonier og skingrende, hektende gitarer innhyllet i et dus shoegaze-slør. «Future Love» var et av sommerens soundtrack for undertegnede, og har vært med i Ferske spor tidligere. Takk for at dere er tilbake! Ride overbeviser med sin første låt på godt og vel 20 år! Øya 2015 – Hvordan låter så Ride i 2015? Ride lever! (V.J.)

Meitei – Chouchin
Deilige, organiske og mettede plingelyder med japansk touch i denne lille perlen av et musikkstykke. Fra skiva «Komachi», ute på Métron Records. (G.Q.)

Knifven – Drömmen
Svensk Punk i sin beste form. Knifven har tidigere sluppet to plater og en håndfull EP’er. Nå er de tilbake med minialbumet «Trött, Dött, Kött». «Drömmen» er energisk punka pop, eller poppunk om du vil, med lekker post-punk bunnklang, eller lekker The Sisters of Mercy bunnklang om du vil. På «Drömmen» har trioen gitt plass til melodier og popfeeling i en låt med tekstlinjer som «Ingen som vet vad dom gör». Full av stemning, energi og attitude. (V.J.)

The Modern Times – Everything is Going to Be Fine
The Modern Times er ute med sitt andre album.  Det nye albumet inneholder mer av det samme som på debutplata «This is the Modern Times» (2017), men er klarere produsert og har bredere sjanger-input. «Et album full av humor og galskap», står det i presseskrivet, og det har de rett i, dog, en av topplåtene på plata, «Everything is Going to Be Fine»» er knakende god fordi den innehar den edgy spissen fra debutplata. Dessuten har jeg sans for den melankolske, duvende psykedelia-«snutten» som avrunder låta. «Algorhythmic Dance Music», som den nye plata er titulert, er en bra plate, men alt i alt blir det for mye «humor og galskap», selv om det er aldri så selvironisk og forsøksvis treffende. Det er for lite skarpe kanter å spore i flere av låtene i forhold til debuten, men bra plate, som sagt. Mer The Modern Times. (V.J.)

Vivian Girls – Something to Do
Brooklyn-trioen Vivian Girls la opp i 2014 etter å ha blitt utsatt for hatbølge på nettet ingen band, ihvertfall indieband, har blitt utsatt for før eller senere. Nå er Vivian Girls tilbake med de to nye låtene «Sick» og «Something To Do» som lover godt for den kommende plata. Brooklyn-jentenes signatur er fortsatt heftige miks av garasje, thrash og smittende 60s pop hooks. Vivian Girls er tilbake – fortsatt heftig! (V.J)

Follow That Dream – Someone Else’s Girlfriend
Nå er bandets to utgivelser, EP’en «Fishing For Success» (1987) og albumet «Follow That Dream» (1988), ute på dobbel vinyl, og de er også tilgjengelige digitalt for aller første gang. Jeg kjøpte begge utgivelsene på vinyl da de kom ut, og har alltid hatt sans for en god del av låtene deres. Den lettbente, postpunk-pop-aktige, «Someone Else’s Girlfriend» er en favoritt, rolige, «Remains to Be Seen» er en annen. Husker for øvrig at jeg spilte postpunk-pulserende «In a Moment» mye fra EP’en da den kom, fascinerende vokalføring. Jeg anbefaler alle som er nysgjerrig på hva som rørte seg i post-punk og undergrunnsmiljøet på 80-tallet å sjekke Follow That Dream pluss andre enda mer ukjente aktører som Til Alle Barnas «Oppstilling», Bols’ «Alle Tider Har Sin Slutt» og post-punk-gotherne Garden Of Delights «22 Faces». Jeg kunne nevnt mange andre ukjente utøvere, pluss de mer kjente, selvsagt, men vi får komme tilbake til dem senere. Men jeg hekter på en anbefaling, til, «Maskindans : Norsk Synth 1980–1988». Follow That Dream består av vokalist og gitarist Harald Henmo, som senere ledet husbandet Gass i Bård og Haralds «Åpen Post». Bassist Aslak Dørum har siden 1993 spilt og skrevet låter i DumDum Boys. Gitarist Ronny Myhrvold har spilt i bandet Kvikk Lynsj, og jobber i dag for Tyrilistiftelsen. Trommeslager Espen Omdahl jobber i NRK, hvor han siden 2014 har laget radioprogrammet «Transmission – lyden av åttitallet» på NRK P13, et program jeg lytter fast på. Når Follow That Dream står på scenen på John Dee fredag 6. september, blir det den første anledningen til å oppleve dem  på scenen siden 1989. (V.J.)

Blest – 3 stykk i bilen
Bli med Blest, som består av tidligere medlemmer av Vamp (Torbjørn Økland, Paul Hansen og Carl Øyvind Apeland), på sommerens bilferie, eller den virkelig lange kjøreturen som er selve livet, med bandets nye singel «3 stykk i bilen». Så len deg tilbake i bilsetet, og flyt inn i endeløse landskap som suser forbi. Blest besitter talent når det kommer til utførelsen av bevegende popmusikk. Tekstene evner å fokusere på små, enkle episoder som alltid speiler ut på noe større. Vi kjørte ekslusiv videopremiere for noen dager siden. (V.J.)

Swervedriver – The Lonely Crowd Fades in the Air
Siden jeg har tatt med Ride i Ferske spor denne gangen, tar jeg med en til låt fra Swervedriver sin plate «Future Ruins», som kom tidligere i år. Swervedriver debuterte på Creation Records på 90-tallet, og ble derfor noe feilaktig plassert i shoegazebåsen. Jeg har tidligere beskrevet dem som en høypotent blanding at Hüsker Dü og My Bloody Valentine. De har mange killerlåter på samvittigheten, som «Son of Mustang Ford», «Kill The Superheroes», «Sandblasted», «Rave Down», «Duel», for å nevne noen. Forrige gang de gjestet spillelisten var med «Drone Lover» & «Mary Winter», to av de mer gitarøsete låtene på plata. I dag velger jeg superfine «The Lonely Crowd Fades in the Air». En sterk låt fra et sterkt album. Swervedriver fortsetter å utvikle uttrykket sitt etter comebacket, samtidig som de har beholdt sin gjenkjennelige signatur. Takk for at dere er tilbake! (V.J.)

Follow That Dream – Betty
For meg har dette bandet alltid vært noe mytologisk, de nådde aldri Stavanger, men jeg har hørt snakk om dem de siste 20 åra. Det var her Aslak Dørum trakterte bassen før han blei med i DumDum Boys, det var her Harald Henmo sang og spilte gitar før husbandet Gass i «Åpen Post» og det var her radiomann Espen Omdahl spilte trommer lenge før han lagde «Transmission» på P13. Nå er det endelig mulig å høre Follow That Dream i all sin pryd igjen, både digitalt og på gromforgylt vinyl, og du bør få med deg konserten deres på John Dee fredag 6. september. (Stian måtte bare ha med Follow That Dream på ukas spilelliste han også, red.anm.) (S.B.H.)

Bill Ryder-Jones – No One’s Trying to Kill You
I november i fjor kom albumet «Yawn» med Bill Ryder-Jones. Drøye halvåret etter, kommer «Yawny Yawn». Ideen til tittelen har Ryder-Jones fått fra Beach Boys, som har to album som heter «Smile» og «Smiley Smile». Likhetene stopper der, for det Ryder-Jones har gjort, er å spille inn pianoversjoner av albumet som kom i november. Bortsett fra litt synth hist og pist, er det bare stemmen til Bill over piano. Det er følgelig et enklere lydbilde på «Yawny Yawn» enn på «Yawn». Det er også blitt enda mer inderlig og nært. Det er et meget vakkert album, men det er også et album som bør nytes i ikke altfor store doser, nettopp fordi det er så nært og intenst. Bill Ryder-Jones er en svært oversett artist her til lands, og nå er det på tide at flere får øynene opp for denne lavmælte og dyktige artisten. Sjekk ut «Yawny Yawn», og sjekk ut «moderalbumet» «Yawn». Begge er så absolutt verdt det. Bill Ryder-Jones – Don’t Be Scared I Love You (Ferske spor uke 23/2019) Plateanmeldelse: Bill Ryder-Jones – «Yawn» Bill Ryder-Jones – Mither (Ferske spor uke 49/2018) Bill Ryder-Jones – Recover (Ferske spor uke 44/2018) (Å.E.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor