Plateklassiker: Ducks Deluxe – «Ducks Deluxe» (1974)
Ducks Deluxe begynte å flakse med vingene allerede i 1972. Det var boogiekongen Sean Tyla på rytmegitar, tidligere Brinsley Schwarz-roadie Martin Belmont på gitar, Tim Roper på trommer og Nick Garvey på bass.
De hadde alle fartstid som assosierte medlemmer og som bærehjelp til velrenommerte grupper som Brinsley Schwarz, Help Yourself og Flamin’ Groovies.
De var en høylydt, energisk og hardtarbeidende gjeng som spilte flere kvelder i uken på den legendariske puben Tally Ho i Kentish Town, der de delte scene med band som Eggs Over Easy, Brinsley Schwarz og Bees Make Honey.
Ducks Deluxe var mer opptatt av musikken fra 1950- og 60-tallets USA enn hva som var gjeldende i Europa i 1974. De lagde sin egen blanding av Chuck Berry-rock ‘n’ roll og punkete rhythm and blues langt fra glam og progrockens stadionproduksjoner. Dette var usnobbete musikk som var bra å drikke og danse til.
I oktober 1973 drar de til Worthing, en liten havneby vest for Brighton, og spiller inn platen «Ducks Deluxe», som skal bli en klassiker for oss som liker rett frem ujålete rock’n’roll. Dette skulle også bli springbrettet til de mange punkbandene som oppstod et par år etter.
Åpningssporet «Coast to Coast», som også ble valgt som singel fra platen, er en drivende rakett av en låt, der bandet surfer fremover på en bølge av skummende øl, mens Sean Tyla snerrer frem teksten.
Neste låt er en punkversjon av Eddie Cochrans «Nervous Breakdown». De dropper tempoet flere hakk med «Daddy Put the Bomp», der Sean Tyla hyller musikklandet USA.
My Daddy was a preacher / He taught the gospel of soul / He taught me how to rock / Taught me how to roll / My mommy, Texas lady / She taught me how to jive / And all her rockin’ and rollin’
«I Got You» er soul, med blåsere og Martin Belmont på vokal. Mektig. «Please, Please, Please» kunne fått plass på Beatles‘ «A Hard Day’s Night», hadde det ikke vært for Nick Garveys røffe vokal. I «Fireball» aner vi hint av Velvet Undergrounds «Sweet Jane», like bra. En av Ducks beste låter.
«Don’t Mind Rockin’ Tonite» er Chuck Berry-rock av beste merke, her har de Brinsleys Bob Andrews med på piano. I countrylåten «West Texas Trucking Board» høres Sean Tyla ut som Dylan, fin-fin låt. «Too Hot to Handle» beveger seg i et funk-/soullandskap med et hint av NRBQ. De avslutter med Bobby Womack-låten «It’s All Over Now», som svinger så godt at du kan ikke unngå å sette på platen igjen.
En fantastisk plate jeg aldri blir lei.
Garvey skulle etter dette starte gruppen The Motors, og Martin Belmont følger etter hvert Graham Parker & the Rumour og Sean Tyla starter sitt eget band i 1975.
Debutplata til Ducks Deluxe, utgitt i 1974, finnes ikke på streaming eller YouTube (kun enkeltspor), men «Don’t Mind Rockin’ Tonite» er en samler med spor fra de to første platene pluss outtakes og B-sider, utgitt av RCA i ’78 midt under punkeksplosjonen. Plateselselskapet trodde bandet ville få mer oppmerksomhet siden de hadde kred i punk/new wave -miljøet. Vel, tanken var god, men slik gikk det ikke, som AllMusic skriver. Anbefaler også AllMusics ord om den doble liveplata «Last Night of a Pub Rock Band» spilt inn i Londons 100 Club i 1975 og utgitt i 1978. Hva som skjedde videre med Duck Deluxe kan du lese her.
Her er et fantastisk liveklipp fra BBC-pogrammet Old Grey Whistle Test i 1974. Duck Deluxe var, som dere kan se, ikke akkurat like «hipster» som punkerne, verken da dette ble spilt eller under selve punkbevegelsen, men de sparket like godt ifra seg, omså ikke mer, enn mange av punkerne som dukket opp, og de kunne virkelig traktere instrumentene sine.
Tekst: Olav Nilsen
Dette er en redigert versjon av saken som ble publisert på, Stavanger bibliotek og kulturhus
Les om The Pirates, Brinsley Schwarz og andre plater med røtter i den britiske pubrock-scenen under relaterte saker under.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
