Konsertanmeldelse: Pixies på Sentrum Scene

Av: Jan-Olav Glette

Liveopptredenen til den amerikanske kvartetten Pixies på Sentrum Scene i Oslo søndag 29. september ble aldri mer enn en trivelig affære. Vi koste oss da vi fikk høre tidløse klassiske låter fra tenårene spilt med en god del råskap og engasjement, mens vi kjedet oss noe med de nyere låtene som ikke engasjerer i samme grad. Det kan også virke som bandet, som hadde sin opprinnelse i Boston, Massachusetts, hadde en slapp dag på jobben.

Innledningsvis var ikke lyden alltid helt på topp og noen av fremføringene virket uengasjerte. Derfor klarte jeg bare delvis å glede meg over for eksempel «Monkey Gone to Heaven». Bandets signaturlåt fremfor noen.

The creature in the sky
Got sucked in a hole
Now there’s a hole in the sky
And the ground’s not cold
And if the ground’s not cold
Everything is gonna burn
We’ll all take turns
I’ll get mine, too

This monkey’s gone to Heaven
This monkey’s gone to Heaven
This monkey’s gone to Heaven
This monkey’s gone to Heaven

Rock me Joe!

If man is 5
If man is 5
If man is 5

Then the devil is 6
Then the devil is 6
Then the devil is 6
Then the devil is 6
Then the devil is 6

Then God is 7
Then God is 7
Then God is 7

This monkey’s gone to Heaven

Fokuset ligger på det nye albumet, men gamle klassikere er aldri langt unna. Alt i alt nesten to timer med livemusikk og nesten 40 låter. Dessverre fortoner noen av de nye låtene seg mest som transportetapper og oppfordrer ikke til samme engasjement.

Heldigvis er det ikke så mye fra «Indy Cindy» eller «Head Carrier». Den bærende kraften i indierockerne Pixies’ opptreden er de klassiske låtene fra de tre første albumene «Surfer Rosa» (1988), «Doolittle»(1989) og «Bossanova» (1990) – vi kunne gjerne ønsket oss mer fra underkjente «Trompe Le Monde» (1991). Epen «Come on Pilgrim» (1987), som jeg oppdaget bandet med etter et tips fra Lars Erling Næss på Hot Music i Markedet i Haugesund, bør heller ikke glemmes. Tross av at de fremføres med stort engasjement fortoner mange av låtene fra de tre comebackalbumene «Indy Cindy» (2014), «Head Carrier»(2016) og «Beneath the Eyrie»(2019) som nevnt mest som transportetapper mot de virkelige høydepunktene. Det kan vel også diskuteres hvorvidt det er et bra valg å prioritere The Jesus & Mary Chains’ «Head On» og Neil Youngs «Winterlong» foran egne låter, selv om de begge tilhører bandets katalog og de gjør en ok versjon av sistnevnte.

Pixies forbindes med den alternative rocken fra sent 1980-tall og tidlig 1990-tall, som dannet grunnlaget for det store gjennombruddet til Nirvana. Lydbildet er en amalgamasjon mellom surfmusikk og punkrock, enkelt sagt, men den innbefatter mye mer. Larry Norman, Hüsker Dü, Black Flag, The Beach Boys er åpenbare referanser sammen med Peter Paul & Mary og The Monkees.

Pixies var innflytelsesrike og nærmest genredefinerende med sin dynamiske stille-høylytt, start -stopp variasjoner og låtoppbygginger. Egentlig er uttrykket ganske enkelt; enten støyende og høylytt eller rolig og hviskende. Det er drømmende og rockende om hverandre. Bak de jamrende og skrikende støyinfernoene skjuler det seg utsøkte, vakre harmonier, men også kryptiske, surrealistiske tekster om alt fra incest, bibelsk misbruk, utenomjordiske skapninger, svart magi, surfekultur, college-apati eller science fiction.
.
Hva så med denne søndagskvelden i Oslo og bandet av i dag?
Det er ikke det heseblesende tempoet vi har vært vant med, men de hopper direkte fra låt til låt uten mellomsnakk. De ser, med unntak av fargerike Paz Lenchantin, mest ut som en gjeng gamle businessmenn på reisefot. Santiago er stiligst iført cap og skjorte.

Endel av trøkket og vrengen er bevart, men jeg savner nok likevel mer råskap og nerve. Det er tydelig at mennene er i ferd med å eldes, men det blir på ingen måte sedat eller veldig tilbakelent. Noe mer avslappet er det dog.

Vokalen til frontfiguren Charles Thompson IVs låter mange ganger mer Frank Black enn Black Francis i dag. Den er mindre energisk og aksentuert hysterisk. Det er oftere behersket og melodisk. Likefullt kan vi  tidvis høre ham vrenge stemmen for å få frem de voldsomme brølene eller skrikene som var signaturen deres i glanstiden. Ja, også sørger han for rytmegitaren.

Også flere av de nyere låtene har mer slektskap med solokarrieren hans, og henter en del fra countryrocken. Det er mer tilbakelent og fortoner seg iblant som slappere versjoner av de gamle gode låtene. Det låter likevel friskt og vitalt, og det er vanskelig å argumentere mot den udødelige kraften i melodilinjene og låtenes sjel. Så får det heller våge seg at de har blødd ut litt og blitt mer avslappa med årene.

Det senkede tempoet og den noe energiløse fremføringen gjør at det ikke alltid er favorittlåtene som står sterkest ut og gir mest gjenklang denne kvelden. De mindre energiske, ikke så tempodrevne låtene får ekstra pondus og stikker seg ut i positiv forstand. Særlig gjelder dette «Gouge Away», som er et åpenbart høydepunkt, men også for eksempel «Wave of Mutilation».

Gouge away
You can gouge away
Stay all day
If you want to
Missy aggravation
Some sacred questions
You stroke my locks
Some marijuana
If you got some
Gouge away
You can gouge away
Stay all day
If you want to
Sleeping on your bed
You break my arms
You spoon my eyes
Been rubbing a bad charm
With holy fingers

Å skrive en omtale om Pixies uten å nevne fraværet av Mrs. John Murphy, eller Kim Deal som hun er døpt og som hun etter hvert  tok som artistnavn, vil være en fornærmelse. Hun var en såpass vesentlig og sentral del av bandets identitet og var den som skrev og sang blant andre «Gigantic».

Den nye bassisten Paz Lenchantin, som overtok etter Kim Shattuck (The Muffs, The Pandoras og nå The Coolies. Hun døde 2. oktober, RIP, journ.anm.) glir fint inn og låter tidvis lik nettopp Kim Deal. Kvinnen, som nå har vært med i fem år, fra A Perfect Circle, Zwan og The Entrance Band, gjør veldig fin backing vokal og bass hele veien, og gjør på ingen måte skam på seg de gangene hun overtar hovedvokalen uavhengig av om at «Los Surfers Muertos» ikke er bandets beste låt. Hviskende harmonier og bitende basslinjer, slik vi har lært å assosiere med dette bandet.

Joey Santiagos følsomme sårbare gitar er sentral og David Lovering sørger for vedvarende stødig, intens flyt bak trommesettet. Dessverre får vi ikke høre sistnevntes lead vokals og «La La Love You» denne gangen heller (men det hadde vi da heller ikke forespeilet oss).

I stedet får vi en låtparade av de helt sjeldne. Nærmere førti låter alt i alt! De fleste korte og konsise. Jeg tror vi får alle de tolv låtene fra aktuelle «Beneath the Eyrie», som vel ikke riktig fanger denne lytteren, og skal vi bruke publikumsresponsen som en lakmustest gjelder nok også dette flertallet av de tilstedeværende. Det er uangripelige og åpenbare klassikere som «Debaser», «Here Comes Your Man», «Where Is My Mind», «Hey», «Caribou», «Monkey Gone to Heaven», «Nimrod’s Son», «Vamos», «Break My Body» og så videre det handler om. At kvartetten anstrenger seg ekstra på de nyere sangene klarer ikke å endre det. Bare «Catfish Kate» står ordentlig frem av disse, med sin fine sammenføyning av folk og grunge og en tekst om en kvinne i en intens dødskamp med en fisk.

Call me devil, call me friend, but call me Black Jack Hooligan
I came all the way from Aberdeen
To live among the go-betweens
Let me tell you tell you about Catfish Kate
In the time before when she’s just Kate
Here in the mountains all alone
Before the time we called this home
Where is my angel fallen
Down at the river bottom
And will she get away?
Where is my Blackfoot blossom
Is she just playing possum
Who lives another day?
Here in the valley that we all know
A river bend that’s deep and slow
Where every creature drinks their fill
And other creatures take their kill
Now Kate had went to catch a fish
To put inside her favorite dish
A catfish grabbed her by the head
And took her to his house instead

«Cactus» avslutter grunnsettet før lyset går på og de bukker høflig av. Lenchantin får bestemme ekstranummeret. De tar makabre «Bone Machine», til denne anmelderens glede.

This is a song for Carol
You’re into Japanese fast food
And I drop you off with your Japanese lover
And you’re going to the beach all day
You’re so pretty when you’re unfaithful to me
You so pretty when you’re unfaithful to me
You’re looking like
You’ve got some sun
Your blistered lips
Have got a kiss
They taste a bit like everyone
Uh-oh, uh-oh, uh-oh, uh-oh
Your bones got a little machine
You’re the bone machine
I was talking to preachy-preach about kissy-kiss
He bought me a soda
He bought me a soda
He bought me a soda and he tried to molest me in the parking lot
Yep, yep yep yep

Dessverre ble det aldri mer enn trivelig. Jeg får ikke tenåra i revers for å si det sånn.

Diskusjonen hvorvidt Pixies anno 2019 er et vitalt band det er verdt å bruke mye tid og energi på er vanskelig og ikke nødvendigvis det samme for alle lyttere. Singlene som kom som forsmak på albumet «Beneath the Eyrie» pirret min nysgjerrighet såpass at jeg var på nippet til å kjøpe plata og valgte å gå å se de live igjen denne høstkvelden. De to timene i de aldrende rockernes selskap var ikke noe klart eller tydelig argument for å gå til anskaffelse av skiva, som jeg foreløpig har valgt bort på grunn av manglende engasjement for helheten.

Man får et inntrykk av at de ikke har sin beste dag på jobben. Samtidig var det som tidligere nevnt nok råskap og energi til at jeg velger å ikke avskrive dem heller. Og katalogen er sterk nok til at selv med et så omfattende sett var det mange låter jeg, om ikke savner, ihvertfall svært gjerne hadde hørt.

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

Pixies på Øyafestivalen 2017 (Foto: Helge Brekke)

Sjekk flere relaterte saker under