Av: Musikkavdelingen Anmeldelser 7. oktober 2019

Plateanmeldelse: Elvis Costello & the Imposters ‎- «Look Now»

Artist: Elvis Costello & the Imposters

Album: «Look Now» (2019)

Plateselskap: Concord Records

5,4

Elvis Costello var tilbake med ny plate i fjor etter fem års pause. På den forrige plata eksperimenterte Costello med både lyd og rytmer sammen med hip hop-gjengen i The Roots. Denne gangen er han tilbake på mer kjente musikalske åkrer sammen med folk han kjenner godt, nemlig The Imposters. Dette innebærer bl.a. at hans gamle kompis fra new wave-dagene, Steve Nieve, er tilbake som samarbeidspartner. Viktigere: Elvis er tilbake etter kreftsykdom. Om han er friskmeldt sånn rent fysisk, er han også til de grader frisk musikalsk sett. På «Look Now» forlanger Elvis at vi følger årvåkent med, og det er det god grunn til.

Costellos evner som låtskriver visste vi om, og her kommer låtene ut av et overflødighetshorn fra en syvende far i musikkhuset. Noen artister ville gitt høyrehanda for å kunne lage låter og melodier som det Elvis Costello gjør. Kanskje har den relativt lange pausen vært med på å gjøre denne plata så kvalitetsmessig solid. Elvis har i hvert fall brukt tiden godt. En anmelder dro en parallell til albumet «Imperial Bedroom» som kom ut i 1982. Det kan han nok ha mye rett i, og det er heller ikke så veldig rart når man vet at Costello inkluderte mange av låtene fra «Imperial Bedroom» på konserter i fjor sommer. Som på sistnevnte plate: Noen av balladene her er bokstavelig talt til å gråte av. I positiv forstand. «Photographs Can Lie», «Don’t Look Now» og «Stripping Paper» er fine eksempler på akkurat det. I «Stripping Paper» stopper Costello opp og ser seg tilbake. Kanskje var det sykdommen som fikk han til å gjøre det: «I got time on my hands, I’m just stripping paper/It’s amazin’ what you will find stripping paper/When you get down to the past».

Costello har før samarbeidet med Burt Bacharach, og samarbeidet gjenopptas på noen av låtene på «Look Now». Bacharach står også for noe av det fine pianospillet på plata. Det er i det hele tatt mange vakre arrangementer på albumet. På åpningslåten «Under Lime» f.eks, kommer det inn et morsomt og fint blåsearrangement. Litt George Martin/Beatles-aktig. Litt lenger ut i låten leker Costello seg med bapa-ba-koring. Et annet eksempel på fint blåsearrangement finner man i «I Let The Sun Go Down», som handler om det britiske imperiets fall. Lekent, lekkert og morsomt, rett og slett! Costellos stemme crooner, vibrerer og smekter seg elegant rundt, i og over de fine arrangementene. Det er rett og slett en fryd å høre på.