Plateanmeldelse: The Sideways – «Can’t Wait to Arrive Somewhere»
Artist: The Sideways
Album: «Can’t Wait to Arrive Somewhere» (2019)
Plateselskap: Wonderful & Strange Records / Brygga Records
5
The Sideways fra Nordmøre og har hentet inspirasjon fra foreldre og storesøskens platesamlinger. Platesamlingene inneholder garantert en god del twee, indie og 60s pop.
Nordmøre-gjengen mikser stilartene på akkurat riktig måte, som på singelen «I’ll Be Gone», låt nummer to (på streaming, vinylversjon har en annen rekkefølge og noen andre overganger) fra The Sideways’ andre plate «Can’t Wait To Arrive Somewhere». Dette er bittersøt jangly 90s indie dyppet i 60s pop med en tekst om bl.a. en apatisk holdning til arbeidslivet. Tekstrofene «I always wished for a life in peace, but reality is cruel» slår an tonen, en perfekt låt å sette på mandag morgen før atter en nye arbeidsuke. Etter å ha lytte på den passer neste låt (digitalutgaven) «Something New» like perfekt, en både melankolsk og oppløftende drømmepopper om lengselen etter noe nytt.
Det har strømmer på med gode norske låter i løpet av de siste årene. En av disse gode låtene er The Sideways’ «Isle of You», som først ble sluppet på singel i fjor, og som nå er med på plata. I anmeldelsen av den selvtitulerte debutplata som kom i 2016 skriver vår anmelder at The Sideways byr på nordmørsk indiepop av internasjonalt format. Det gjør de i enda større grad på oppfølgerplata «Can’t Wait to Arrive Somewhere», som på gromlåta «Isle of You» og f.eks. den mer lettbente «Solan».
Vår anmelder skriver videre i anmeldelsen av debutplata: «Noen av låtene er ganske så streite, men så stopper alt opp og de tar seg plutselig tid til å inkludere rolige, utflytende gitarpartier som ikke har noe særlig med resten å gjøre. Det er som om han litt sprø gitaristen i bandet har fått viljen sin, eller er veldig god til å argumentere». Jeg er enig i den beskrivelsen om den forrige plata, det store framskrittet nå er at alt henger i hop. Et (lyd)bilde på det er gripende smått storslagne «As I Drove Off», her smettes inn et neddempet akustisk mellomspill og delikate post-rock/shoegaze-dragninger uten at det egentlige høres ut som standard-elementer av noen av sjangrene og uten at komposisjonen sklir ut, grunntonen holdes ved like helt tiden.
Gruppa var med i vår spalte 5 plater som har inspirert i september og en av platene de valgte var The Smashing Pumpkins’ «Mellon Collie and the Infinite Sadness» som de beskriver slik: «Det var en stor oppvåkning å ta innover seg at ei plate kunne både være sinnsykt vakker og nedpå, og i neste sekund så brutal at blomstene rundt deg visna». Grunnen til at jeg nevner dette er for å igjen understreke hva som gjør den nye plata til The Sideways så bra; den smakfulle måten de smelter sammen indie/twee med melodiøs klassisk pop og melankolske elementer. De lyder ikke som et på dusinet retroband eller etter «typisk» indieband eller et striglet rett fram popband. De forener det naive, søkende og «mørke» på en fortreffelige måte.
«I’ll Be Gone», som jeg skriver om innledningsvis, er til å begynne med en ren twee låt, men mer mollstemt tuning på gitar-twee-linjene, og ellers de andre moll & dur-stemte ingrediensene, gjør at den lyder som en finstemt, smakfull smeltedigel av pop-komposisjon. Samme oppskrift som gjorde twee-lengende The Pastels og BMX Bandits til nettopp legender, men ikke misforstå, låta «I’ll Be Gone» er bare et eksempel på kompisjonssmessige grep, for i det store og hele har den nye plata til The Sideways ikke twee som grunnfundamentet.
Plata trenger en del gjennomhøringer før det faller på plass, og når det først skjer vil den kanskje bli et av dine favorittalbum i år, iallfall hvis du liker god pop. For her er det mange fine låter, ingen dårlige, og detaljer, man blir aldri blir lei etter å ha spilt av plata fra begynnelse til slutt flerfoldige ganger.
Siden det er sjelden «indie»-vokalister får særlig med skryt, må jeg også fremheve vokalisten (hekter på koristene), som har akkurat de riktige og inderlige fraseringene der de skal være, og som resten av bandet har han stor pop-gefühl. Jeg må også skryte av platecoveret laget av Elin Strømmer. Kanskje ble hun inspirert av coveret på superb The Pooh Sticks’ plate «The Great White Wonder» (1991), mon tro?
«I know this now, this is the end», synger The Sideways i avslutningslåta «The End»., en tekst som nær sagt heldigvis ikke handler om at The Sideways skal oppløses. Vi har nok mye mer godt i vente fra nordmøringene.
Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog
