1979 – FØRTIÅRINGER MED STIL OG SUBSTANS

Etter å ha laget tre saker som utelukkende handler om 80-tallet (1982, 1986, 1988), snur jeg heller nesa rundt og tar en kikk på 70-tallet, nærmere bestemt 1979. Dette er et interessant år på mange måter, for en del av artistene som hadde vært dominerende hele dette tiåret, eller i noen tilfeller 60-tallet også, er karrieren på hell, eller på sviktende kunstnerisk grunnlag om du vil. The Kinks, Jethro Tull, Roxy Music og Led Zeppelin har uomtvistelig en plass høyt oppe på rocktronen, men i 1979 leverer de alle under pari. Urettferdig og generaliserende kanskje, men sannheten svir noen ganger. Noen vil sikkert også ta med Bob Dylan i dette dragsuget, men om du liker hans såkalte kristne periode eller ei, er i alle fall «Slow Train Coming» hans beste i det minste. Det mest interessante aspektet ved 1979 er dog alle de gruppene som står på springbrettet til å bli sentrale og viktige grupper utover 80-tallet, spesielt innen for punk, post-punk og new wave. Og det er her hele gleden ved å skrive denne saken ligger, for herre jemini så mange banebrytende utgivelser det kom dette året! Tipper jeg har 80% av albumene under her i min egen samling, og hadde jeg hatt mer plass hjemme kunne det glatt blitt full pott!

The Clash – London Calling. Jeg sparker i gang med en av de aller beste utgivelsene dette året. The Clash var sammen med The Sex Pistols de viktigste innenfor punken i oppstarten, men med «London Calling» tok de et kvantesprang i musikalsk utvikling og blandet punk med reggae, rockabilly, ska, R&B, pop, lounge jazz, og hardrock. Det er ikke ofte jeg hører på «Never Mind the Bollocks», men «London Calling» snurrer jeg jevnlig og blir aldri lei av.

David Bowie – Lodger. David Bowie lagde nærmest bare plater med klassikerstatus på 70-tallet, og en hel skokk av banda her har på et eller annet tidspunkt blitt inspirert av ham. «Lodger» var siste album i den såkalte Berlin-trilogien og er på mange måter det mest tilgjengelige. Kanskje også det minst interessante av de tre med tanke på nyskapning, men akk så vanvittig bra allikevel.

Wire – 154. Tredje og siste i rekken av de klassiske Wire-platene som kom ut på 70-tallet, litt mer krevende og ikke fullt så mange hits, men likevel et av de beste albumene de har gitt ut. Wire er en av de største gruppene i post-punk-sammenheng, de holder heldigvis på fremdeles og har gitt ut flere solide plater de siste årene.

Pere Ubu – New Picnic Time. På den andre siden av Atlanteren raljerte Pere Ubu, en av de ledende gruppene på den amerikanske undergrunnsscenen, med en herlig blanding av avant-garde, art-punk og eksperimentell rock. «New Picnic Time» er også tredje plate på rad med klassikerstatus, deretter gikk Pere Ubu på et par smeller før de reiste kjerringa igjen for alvor med «Ray Gun Suitcase» (1995). I 2017 havnet de på topp på årsoppsummeringen min med «20 Years In a Montana Missile Silo», og årets «The Long Goodbye» er absolutt verdt en lytt. De leverte en knall konsert på Blå nå i oktober!

The Fall – Live At The Witch Trails/Dragnet. The Fall står høyt opp på favorittlisten, jeg bare digger Mark E. Smiths nasale og monotone vokal, de taggete og brutale gitarene og de ofte kryptiskE geniale tekstene. Det er lett å miste oversikten over The Fall-katalogen, de slapp vel rundt regna 30 studioalbum, pluss en haug med ep’er, liveopptak og samlinger. Begge albumene fra 1979 er dog et greit sted å begynne, det er rått, brutalt og det var her de la grunnlaget for det de senere perfeksjonerte på f.eks. «Hex Enduction Hour» (1982), «Perverted By Language» (1983) og «The Wonderful & Frightening World of The Fall» (1984).

XTC – Drums & Wires. XTC fomlet litt på de første platene, til tross for noen gode låter hadde de ikke helt funnet formen enda, men på det tredje albumet klaffet det meste. Barry Andrews hadde forlatt skuta, men inn kom Dave Gregory på gitar og komplementerte lydbildet. Andy Partridge fikk også en utfordrer i Colin Moulding, som fikk sin første hit med «Making Plans for Nigel». Det er nesten ingen en dårlige låter her, dessuten er «Complicated Game» med, som er blant de fem beste i hele katalogen.

Gang of Four – Entertainment!. Funk, dub og reggae var en like stor inspirasjonskilde som punk for Gang of Four, og de kalte seg selv et «fast R&B band» uten noen form for ironi. Men først og fremst låt det aggressivt, kantete med huggende gitarlyd, godt parret med kaskader av støy, med en djevelsk politisk attitude. Gang of Four lekte ikke butikk, og hele «Entertainment!» er gjennomsyret av politisk marxistisk tankegods. Blodig alvorlig, men blodig bra!

The Cure – Three Imaginary Boys. Før The Cure ble poster boys for gothsjangeren og fikk en hel generasjon å til å henge med deppehuet, var de nærmest et popband i forhold, ikke akkurat som ABBA, mer som en eksentrisk fetter. Har snakket med mange The Cure-fans som ikke en gang har giddet å høre denne plata, de regner omtrent ikke med den i katalogen en gang, men der går de glipp av noe gitt. «Three Imaginary Boys» er ikke på høyden med «Pornography» (1982) og «The Head on the Door» (1985), men har udødelige klassikere som «10:15 Saturday Night», «Fire In Cairo» og «Grinding Halt».

Joy Division – Unknown Pleasures. Jeg har alltid rangert Joy Division et godt stykke nede på lista i post-punk-kanonen, liker mange av banda her på lista mye bedre. Bevares, de er jo jækla bra, men det blir litt i overkant mørkt og sutrete i lengden. «Shadowplay» kan ingen imidlertid ta fra dem, den er et mesterverk.

This Heat – This Heat. This Heat følte seg aldri hjemme i post-punk-sjangeren, likevel er det ikke feil å si at de slekter på andre fremtredende grupper fra samme periode; Wire anno «154», Swell Maps og ikke minst Tuxedomoon, spesielt når det gjelder lydeksperimentering og låtstrukturer. Samtidig la This Heat grunnlaget for det som senere skulle bli døpt post-rock på 90-tallet, men på debuten legger de seg tett opp til Neu! og Cans elektronikaunivers. Mesterverket er dog «Deceit» fra 1981, hvor de tar for seg Reagan, atomkappløp, frykt, angst og generell 80-talls paranoia. Herlig!

Swell Maps – A Trip To Marineville. Et annet band som dro veksel på Can er Swell Maps. Deler av låtmaterialet ble påbegynt under punkens høysommer i 1977, preget av tregreps estetikk og DIY, men enkelte låter er mer skisseaktige og uferdige og varer i 7-8 minutter. Tror ikke gutta var så glad i å øve, en kan nesten lure på om de bare satte på båndet og jammet avgårde uten mål og mening. Men det funker som bare det. Nikki Sudden og Epic Soundtracks dannet småningom rockegruppa Jacobites, og sjekk for all del ut albumet «Robespierre’s Velvet Basement» fra 1985, en sann perle!

Public Image Ltd. – Metal Box. Etter Sex Pistols var John Lydon tydeligvis dritlei hele punken og omfavnet dub og krautrock i steden, og gjennom PiL satte han for alvor fyr på post-punk-bølgen i England. «Metal Box» er et kompromissløst album og sikkert ikke er for alle, men er et must i enhver platesamling, ingenting er som å høre bassen til Jah Wobble runge høyt på anlegget en lørdagskveld.

The Pop Group – Y. Hakket mer funka enn The Gang of Four, og hakket mer utilgjengelig, men The Pop Group var likevel en sentral del av post-punk-scenen og det er verdt tiden det tar å komme inn i materialet. Hadde bare singelen «We Are All Prostitutes», som kom ut like etter blitt tatt med, hadde albumet vært enda bedre.

Buzzcocks – A Different Kind of Tension/Singles Going Steady. Buzzcocks slapp to album dette året, studioalbumet «A Different Kind of Tension» og singelsamlingen «Singles Going Steady», og det er definitivt sistnevnte som glir rett inn i pop-punk-historien.

Magazine – Secondhand Daylight. Howard Devoto forlot som kjent Buzzcocks like etter ep’en «Spiral Scratch» (1977), punken ble angivelig en alt for klam tvangstrøye. På en måte like greit, så fikk vi to gode band i stedet for. Magazine slo ned post-punk-dørene året før med debutalbumet «Real Life» og fikk en hit med låta «Shot by Both Sides». «Secondhand Daylight» er ikke like umiddelbart fengende som debuten, men desto mer belønnende når du har den under huden. Låten «Permafrost» byr dessuten på strofen: «As the day stops dead/ At the place where we’re lost/I will drug you and fuck you/On the permafrost«. Kunne jaggu få sagt det han der Devoto.

The Slits – Cut. Et band bestående av kun kvinner var ikke særlig vanlig kost i post-punkens England dessverre, men The Slits trengte seg frem gjennom testosteronjungelen med en amatørmessig frisk glød (de kunne ikke spille noe særlig i det hele tatt ifølge dem selv) og blandet reggae med punk og new wave. De fikk riktignok hjelp av Budgie (Siouxsie an the Banshees) på trommer, men komponerte all musikken selv. «Cut» scorer ofte høyt på post-punk best-of lister og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor, ja det er enkelt og primitivt, men det er nettopp det som gjør det så fascinerende.

The Raincoats – The Raincoats. Bare få måneder etter «Cut» debuterte The Raincoats, det andre store jentebandet fra denne perioden. De hadde fått med seg Palmolive fra The Slits, og til tross for at kun fiolinist Vicky Aspinall kunne traktere et instrument (hun var utdannet fra Royal College of Music), var de sterkt preget av punkens DIY-holdning om at alle kunne spille. «When you don’t know what you’re doing, you have to be inventive», som bassist Gina Birch skal ha uttalt. «The Raincoats» er virkelig et originalt album, og en sterk markør for hvor langt man kan komme på ren vilje hvis man har et viktig budskap å komme med. The Raincoats var det første kvinnelige punkebandet som kalte seg selv feminister og man kan trygt si at Riot Grrrl-bevegelsen startet her.

The Damned – Machine Gun Etiquette. The Damned ble aldri like store som The Sex Pistols eller The Clash, men var først ute med plate, singelen «New Rose» slo «Anarchy in the U.K.» med en drøy måned og debutalbumet «Damned Damned Damned» kom ut et halvt år før «Never Mind the Bollocks». Egentlig ikke så jæla viktig, men John Lydon irriterer seg sikkert enda. The Damned spilte hele «Machine Gun Etiquette» på turné i USA nylig. Det er alltid gøy å feire 40-åringer.

The Jam – Setting Sons. Fire album på litt over to år er en bragd i seg selv, spesielt med tanke på at Paul Weller bare var 21, men fire så gode album på så kort tid er imponerende! The Jam var en frisk hybrid mellom punk og new wave ispedd en god dose mod, inspirert av The Who og amerikansk R&B. Erkebritisk til fingerspissene og ikoner for så vel Blur som Oasis mange år senere. Hadde en samling med greatest hits som jeg spilte i filler på midten av 90-tallet, og mener vel fremdeles at de gjør seg aller best som et singelband.

The Adverts – Cast of Thousands. The Adverts var en del av den første punkbølgen og slapp singelen «One Chord Wonders» i 1977, tittelen sier alt, de kunne knapt spille, men fikk såpass med oppmerksomhet at de åpnet live for The Damned. Debuten «Crossing the Red Sea with the Adverts» (1978) fulgte opp med flere godlåter, bl.a. «Gary Gilmore’s Eyes» og «Bored Teenagers», men på plate nummer to, «Cast of Thousands», hadde de tydeligvis mistet gløden og ble oppløst like etterpå. I dag er det derimot ikke noe problem å forholde seg til albumet, det er ikke på høyden med debuten, men svinger nok til å kjenne det krible i dansefoten.

The Undertones – The Undertones. Jeg har kun hørt dette albumet én gang, for ca. 25 år siden, og ble ærlig talt ikke særlig imponert. «Teenage Kicks» er en udiskutabel godbit, men er det ellers noe å rope hurra for her? Ja! skriker kollega Tor meg høyt i øret, og han har helt sikkert rett, så jeg lover å gjøre noe med det.

Ebba Grön – We’re Only in it for the Drugs!. Sveriges beste punkband? Godt mulig det, Sverige hadde i alle fall et godt punkband i 1977, i motsetning til Norge, og Ebba Grön beskrives med rette som Nordens svar på The Clash. På de neste platene beveget de seg vekk fra punken, og selv om de står seg bedre i dag, er det fremdeles digg å høre på Thåströms aggressive ungdommelighet.

The Boys Next Door – Door, Door. Før bråkebøttene The Birthday Party, var Nick Cave en «vanlig» rocker som lagde rimelig straight punk med The Boys Next Door. Det er på en måte forståelig at han kjapt gikk nye veier, The Boys Next Door hever seg ikke noe særlig i dette segmentet, men samtidig har de sin sjarm, og alle må jo begynne en plass.

The Soft Boys – A Can of Bees. Før Robyn Hitchcock ga ut fjøksen soloalbum, ble Norgesvenn og hadde jamsessions med I Was A King på Mono, ledet han et skarpt rocke/psykedelia-band som slapp to klassikere. Oppfølgeren «Undewater Moonlight» (1980) er den beste, men debuten er rasende god den også.

The Police – Regatta de Blanc. Hvit reggae anyone? Sting trakterer bassen med gromme grooves som kunne glidd rett inn på Jamaica på 70-tallet, så hvorfor ikke. Men de har ikke forlatt punken helt heller, noe som demonstreres ypperlig på «Message in a Bottle», mye takket være Andy Summers fete gitarriff. «Synchronicity» (1983) er kanskje deres beste album, men råheten de hadde på de to første albumene fikk de aldri tilbake.

Elvis Costello & The Attractions – Armed Forces. Det skal mye til å toppe mesterverket «This Year’s Model» (1978), men «Armed Forces» kommer farlig nær. Albumet er ikke like helstøpt og mangler noe av trøkket til forgjengeren, men det er likevel flust med fete låter her; «Accidents Will Happen», «Oliver’s Army», «Goon Squad» for å nevne noen, pluss «(What’s So Funny ‘Bout) Peace, Love and Understanding?», som kun var på den amerikanske utgaven.

Joe Jackson – Look Sharp!. Før Joe Jackson ble en mer mellow jazzaktig dude på albumet «Night and Day» (1982), var han ganske tøff i trynet som 25-åring. Han var ikke like hissig som Elvis Costello, men debuten «Look Sharp!» har mye av det samme smarte new wave-uttrykket som «This Year’s Model» (1978), ispedd en god dose punk. Sett på «Is She Really Going Out with Him?» og mariner deg i Jacksons misère.

Madness – One Step Beyond. I 1984 hadde Tracey Ullman en hit med «My Guy» som jeg simpelhen elsket, for ikke å snakke om «They Don’t Know» (1983), begge coverlåter av henholdsvis Madness og Kirsty MacColl, men hva visste vel jeg som tolvåring. Uansett, «My Girl», som den egentlig heter, er en sørgelig fengende perle med pianoakkorder inspirert av Costellos «Watching the Detectives» og kanskje den fineste låten av Madness jeg vet om. Ellers er jo også tittellåten en hit, som jo er hvordan Madness egentlig alltid låter.

The Specials – The Specials. Sammen med Madness frontet The Specials bølge nummer to av skamusikken, og i en periode var de et av de mest sosialkritiske banda i England. De nådde en peak med «Ghost Town» i 1981, eller med «Free Nelson Mandela» (1984), men da var de et annet Specials. Debuten, produsert av Elvis Costello, er en ganske mørk affære til tross for livsbejaende blåsere og happy beats rappa rett fra Jamaica. Favoritt: «Too Much Too Young».

The Boomtown Rats – The Fine Art of Surfacing. For oss som vokste opp på 80-tallet er Bob Geldof uløselig forbundet med Band Aid og Live Aid, ikke minst hans råe og følelsesladde opptreden på sistnevnte med «I Don’t Like Mondays». Så gikk det brått sport i gjøre narr av fyren, og musikalsk sett ble han lite relevant de neste 30 årene. Det kan så være, men platene han lagde med The Boomtown Rats er absolutt verdt å sjekke ut, spesielt «The Fine Art of Surfacing», den strutter av vital new wave og fengende låter tvers i gjennom, inkludert klassikeren «I Don’t Like Mondays», naturligvis.

Squeeze – Cool for Cats. Jeg har en samleplate med Squeeze, og det er påtakelig hvordan kvaliteten synker proposjonalt med hvor «nyere» musikken blir, allerede i 1981 var de blitt ganske klisne, med låten «Tempted» som et godt eksempel. På «Cool for Cats» skinner «Up the Junction» og tittelsporet fremdeles lysende derimot.

Japan – Quiet Life. Japan var glamrockerne som skiftet stil og ble en av spydspissene innen new romantics, bare spør Nick Rhodes fra Duran Duran hvor han fikk looken fra. Den kunstneriske leflingen begynte for alvor på «Quiet Life», men jeg liker dem faktisk bedre når de blir enda mer arty farty på oppfølgeren «Gentlemen Take Polaroids» (1980).

Tubeway Army – Replicas/Gary Numan – The Pleasure Principle. Tubeway Gary, som jeg liker å kalle ham, var sentral innenfor synthpopen, men nådde aldri opp til anklene til Duran Duran og Depeche Mode hva popularitet angikk. Var han for dyster og gloomy? Mulig det, noen ganger er det imidlertid akkurat det verden trenger, og i fjor var han i Oslo to ganger for å bevise det.

Iggy Pop – New Values. Iggy Pop er udødeliggjort gjennom The Stooges, og ikke minst soloalbumene «The Idiot» (1977) og «Lust for Life» (1977), men jeg holder også en knapp på «New Values», en underkjent klassiker som viser en annen side av Iggy. Er dette hans new wave album? Tja, det er i alle fall det nærmeste han kommer, og selv om den er ujevn er det plenty med godstoff, jeg mener: «I’m the chairman of bored», blir ikke bedre enn det.

Tom Verlaine – Tom Verlaine. Jeg har tre utgaver av Televisions «Marquee Moon» (1977), to på vinyl og én på cd, en udiskutabel bauta i musikkhistorien, men frontmann Verlaine lagde jammen fine ting på egen hånd også. På debuten har han naturlig nok dratt med seg noe av sounden fra gamlebandet, bassist Fred Smith er dessuten med på laget. Selv om han kun tangerer «Marquee Moon» til lårene er det mye gull her, med «Souvenir From a Dream» som et av høydepunktene.

Patti Smith Group – Wave. Så du Patti Smith på Øya fjor, så du hvordan hun konstant spyttet på scenen mens hun smilte og tydeligvis koste seg glugg i hjel?
En jækla tøff 72 åring spør du meg, som fremdeles har punkgenet godt inntakt. Hennes fjerde album «Wave», er mer strømlinjeformet enn debuten «Horses» (1975), men hun sparker likevel godt fra seg på The Byrds-coveren «So You Want to Be (A Rock ‘N’ Roll Star)», mens «Dancing Barefoot» og «Frederick» vil for alltid være store favoritter i min bok.

Blondie – Eat to the Beat. Denne ble flittig spilt i naborommet, søsteren min hørte heldigvis ikke bare på David Essex og Andy Gibb, husker jeg ble godt revet med når «Dreaming» og «Atomic» kom på. I dag er jo dette en at de beste platene til Blondie, i tillegg til «Parallell Lines» (1978), naturligvis.

Talking Heads – Fear of Music. Jeg er veldig glad i Talking Heads, spesielt «Talking Heads: 77» (1977) og «More Songs About Buildings and Food» (1978), men av en eller annen grunn hadde jeg fått det for meg at jeg ikke likte «Fear of Music», trodde den var i samme gate som «Remain In Light» (1980) som er litt for mye på afrikansk trommerytmekjøret. Men vet du hva, jeg hadde jo ikke en gang hørt plata! Kjøpte den tidligere i år og ble helt paddeflat over hvor bra den er!

Roxy Music – Manifesto. Roxy Music hadde hatt pause i fire år mens Bryan Ferry traff gull med noen lekre soloalbum, men i 1979 trommet han gutta sammen igjen for et comeback album. Det skulle han ikke ha gjort ifølge mange kritikere, «Manifesto» fikk en god del tyn i pressen og betraktes som en ganske lei affære i forhold til tidligere bedrifter. Men så holdt også de fem første albumene latterlig høy standard så det skulle noe til å toppe laget nok en gang. Når det er sagt, har «Manifesto» sine øyeblikk og er faktisk langt bedre enn sitt rykte. I 1982 slo Roxy dessuten grusomt tilbake med frodige og silkemyke «Avalon», som lå på 1. plass i England i tre uker.

Pink Floyd – The Wall. På slutten av ungdomsskolen gikk det mye i Pink Floyd, spesielt «The Wall». Setter ikke albumet like høyt i dag, liker bedre «Wish You Were Here» (1975) og «Animals» (1977), men har mange gode minner fra denne perioden. Det var hyppige visninger av Alan Parkers film på VHS med gutta boys i kjellerstua, og en dyp fascinasjon for Roger Waters traumeunivers fra barndommen, uansett hvor pompøst det var.

Dire Straits – Communiqué. I 1985 ble «Money for Nothing» spilt så ofte på MTV at jeg fikk et intenst hat til Dire Straits, som varte i flere år. Men i godt voksen alder har jeg oppdaget at de har laget noen riktig så gode album, alle til og med «Brothers In Arms», faktisk. Men «Walk of Life» tilgir jeg dem aldri for, den er bare sykt irriterende.

Marianne Faithfull – Broken English. I 1990 kjøpte jeg liveplata «Blazing Away» og ble ganske skamfull når jeg oppdaget at «Working Class Hero» var en John Lennon-låt. Okke som, Faithfulls versjon er enda bedre på denne plata, og «Broken English» var et mektig comback album etter lang tids heroinbruk, strupekatarr og anoreksia.

Supertramp – Breakfast In America. Fire gutter på atten år sitter på en restaurant, plutselig spiller de «Breakfast in America», den sanger liker jeg veldig godt sier en av gutta, nei fy faen sier de andre, den er skikkelig døll! Den er veldig bra, fortsetter jeg å si, tjue år senere.

Fleetwood Mac – Tusk. Hva skal man finne på når man har puttet dop for milloner av kroner opp i nesa, krangla så bustene fyker, gått fra hverandre, blitt uvenner, men likevel greid å klemme ut «Rumours» (1977), det mest selgende albumet i karrieren? Jo, man legger selvfølgelig et lokk på hele driten, tar mer dop og lager enda et mesterverk, et dobbeltalbum med 20 låter, som på mange måter er enda bedre en forgjengeren. Det er riktignok ingen «Go Your Own Way» eller «Dreams» her, men Camper Van Beethoven spilte inn hele albumet på nytt, så bra syntes de det var.

Frank Zappa – Joe’s Garage Act I. Frank Zappa kom ut med hele fem album dette året, men foruten låtene «Joe’s Garage» og «Bobby Brown Goes Down» har jeg ennå til gode å knekke Zappakoden.

Neil Young & Crazy Horse – Rust Never Sleeps. Gamlefar hadde nesten ikke gitt ut et eneste dårlig album siden debuten «Neil Young» i 1969, elleve album på ti år med så høy kvalitet, er spinnvilt å tenke på. Pluss alt gullet som har kommet fra de uttømmelige arkivene hans i etterkant fra samme perioden, da er det lett å tenke at Uncle Neil er fra en annen verden, eller genial som enkelte vil hevde. Med tanke på dette blir det kanskje enklere å tilgi ham for middelmådighetene han kjørnet ut på begynnelsen av åttitallet også.

Led Zeppelin – In Through the Out Door. Siste krampetrekninger fra Led Zeppelin, som omtrent hadde vært regjerende innen tungrocken siden de debuterte ti år tidligere. I min bok sluttet de å være relevante etter «Physical Grafitti» (1975), men herregud så jækla bra de var frem til det! Det er noen helt streite låter her, blant annet «All My Love», men man merker godt at Jimmy Page og John Bonham er litt fraværende. De var visstnok mer opptatt av rusmidler enn å lage musikk, så John Paul Jones og Robert Plant står for det meste av låtskrivingen. Led Zeppelin gulpet også opp «Coda» (1982) etter John Bonhams død, en samling av bootlegs og b-sider, men så var rockedinosauren død.

Kiss – Dynasty. «Dynasty» er langt fra Kiss’ beste album, men den har tross alt monsterhitten «I Was Made for Lovin’ You», som til og med de mest surmaga Kisshaterne kan like. Dessuten kom Kiss til å bety absolutt alt for meg noen få år etter og er dermed selvskrevne basert på ren nostalgi rus.

AC/DC – Highway to Hell. I forlengelsen av Kiss oppdaget jeg for alvor heavy rock, og AC/DC er en av de gruppene jeg fremdeles kan høre på, spesielt perioden med  Bon Scott. «Highway to Hell» ble Scotts siste før han han angivelig tok kvelden i sitt eget spy, og verden mistet en av rockens store bad boys.

Motörhead – Overkill/Bomber. «Ace of Spades» er Motörheads aller største hit, men du finner flere låter av god kaliber på begge albumene som kom ut året før også, «Overkill» er en av dem og er omtrent like fet. Lemmy, «Fast» Eddie Clarke og Phil «Philthy Animal» Taylor var virkelig en powerhouse trio, som holdt koken frem til albumet «Iron Fist» (1982). Alle bør ha minst ett album fra denne perioden i heimen.

Judas Priest – Unleashed In The East. Judas Priest var dem jeg hørte minst på i min heavy rock fase tidlig på 80-tallet, hadde bare et par låter på en opptakskassett, men Rob Halford kjørte tross alt motorsykkel inn på scenen, det var jo litt kult da.

Geir Børresen – Sommer i Smurfeland. Siden jeg bare var syv år i 1979 var dette den eneste plata jeg faktisk hørte på det året den kom ut. Året før tok Geir Børresen de fleste barn med storm med «I Smurfeland», og alle sang med av høy vellyst på «Smurfeøl» og «Det fin’s en smurf i oss alle». Oppfølgeren hadde ikke like mange slagere, men begge disse to snurret heftig på kassettspilleren min. Ved siden av Knutsen & Ludvigsen var Geir Børresen en av de store innenfor barnemusikk på 70-tallet.