Ferske spor uke 43/2019

Av: Geir Qviller, Eirik Otteraaen Ystad,David Jønsson, Stian Bjørnsson Hope, Victor Josefsen og  Ådne Evjen

Geir

Slikback – Zuhura
Nok en mørk og intens og dansbar låt av kenyanske Slikback. Med stammetromming og skurrende, borrende industrielle lyder. Låta ble opprinnelig gitt ut i februar på EPen «Tomo», på Hakuna Kulala, en underlabel til Ugandas Nyege Nyege Tapes. Nå har den kommet på LP sammen med fjorårets «Lasakaneku» på samme plateselskap. Anbefaler ellers alle å dra på Nyege Nyege takover på Blå 1/11 i anledning Oslo World. Der skal imidlertid ikke Slikback spille, men vi kan vente oss singeli og andre intrikate og dansbare rytmer. Slikback, Hyph11e – Ishu (Ferske spor uke 41/2019).

Tunes of Negation – Nowhere ending sky
Psykedelisk og narrativ låt i skjæringspunktet tekno/prog/gamelan. Shackleton er tilbake, denne gang med prosjektet Tunes of Negation. Og det er som vanlig rytmisk komplekst og en fin blanding av vokalklipp, myke slagverkslyder, analogsynt m.m. Dette er første smakebit fra den kommende skiva «Reach the endless sky» som kommer på Cosmo Rhytmatic. Shackleton – Furnace of Guts (Ferske spor uke 40/2018).

Moor Mother – After images
Mørk og intens elektronisk dansemusikk med sint, politisk og samfunnskritisk stemme og en touch av blues. En smakebit fra den kommende skiva «Analog Fluids of Sonic Black Holes» som høres ut som en spennende og mer storformat oppfølger til «Fetish Bones» fra 2016.

Minimal Violence – L.A.P.
Drivende og bankende tekno med høy partyføring. Med syrete synter og trance-touch. Fra «InDreams» som kom ut i vår på Technicolour.

Sea Change – Flown
Behagelig, myk og vibrerende poplåt uten skarpe kanter og med smak av trip hop/90-tallet. Rolige beats og sensuell, dempet, Sade-aktig vokal. Dette er andre singel ute fra den kommende skiva «Inside» til norske Sea Change. Sea Change – Wooden House (Øya 2019 – anbefalinger), Øya 2014: Sea Change – elektronisk balanse, Mer Sea Change.

Eirik

Deathprod – OCCULTATION 1
Helge Sten aka Deathprod fra Røros er ute med sin første plate på 15 år. Eksellent utført dyster, mørk ambient fra Deathprod med politisk brodd. Albumet har den beskrivende tittelen «Occulting Disc».

David

Darling West – Can’t Help It
Darling West er nettopp tilbake fra nok en USA-turné, det har blitt noen turer over dammen de siste årene. Det er godt mulig at det er derfor «Can’t Help It» har fått en slik uimotståelig vestkyst-klang. Lyden av havbris og solskinn blir aldri feil. Nydelig utført folk-pop med små drypp av gitartonene til Grateful Dead og likesinnende. «Can’t Help It» er spilt inn i Propeller Studios, som med resten av det kommende albumet. Med Kåre Vestrheim og Mike Hartung bak spakene, blir det vellyd-garanti.

Whyte Horses ft. John Grant – Hard Times
Dom Thomas fra britiske Whyte Horses er også en av grunnleggerne av det fabelaktige plateselskapet Finders Keepers. De utgjør viktig musikkarkeologisk arbeid ved å reutgi tapte klassikere, samt gi ut plater du ikke visste at du må ha. Det er derfor ikke så rart at Whyte Horses har en så eklektisk sound. Her gjør de en cover av Baby Hueys hardtslående soulklassiker «Hard Times», med John Grant som gjestevokalist. Resultatet er en ganske tro versjon av originalen, dog selvsagt noen hakk blekere, men det rykker allikevel i foten.

Matt Berninger & Phoebe Bridgers – Walking on a String
Blant de mange høydepunktene i den herlig helbakte «Between Two Ferns – The Movie», er låten «Walking on a String». The National-vokalist Matt Berninger og Phoebe Bridgers utgjør et barband som spiller opp til dans midt i ødemarken i en av filmens scener. Stemmene til Berninger og Bridgers passer hverandre som hånd i hanske. «Walking on a String» er noe av det mer interessante som har kommet fra Berningers kant på en god stund.

Sarah Klang – Call Me
«Hva spiller du nå?», spurte jeg litt vantro, sist jeg var på Big Dipper. Sarah Klangs helt ferske album «Creamy Blue» hadde kun spilt et par strofer, før stemmen hennes nærmest slo meg i bakken. Svenske Klang er skolert i klassisk singer/songwriter-landskap med en uimotståelig country-undertone, eller klang om du vil. Dette kan du fint anbefale til fans av Weyes Blood og First Aid Kit. Et slående album ute nå på Pangur Records.

Victor

The Dogs – The Momenth of Truth
The Dogs har gitt ut åtte album på like mange år, åtte sterke album. Tradisjonen tro slipper de deres neste album i januar, «Crossmaker» er tittelen, og tradisjonen tro slipper de låter fra det kommende albumet, første låt ut er  «The Moment of Truth». De har planer om å slippe hver låt på singel før plata kommer! Astroburger, en av de beste popgruppene i Norge, gjorde noe lignende i 2001, men de spredde ut singlene over hele året, de slapp en singel hver måned, men låtene endte ikke opp på et album, mulig det kom en samleboks. Okke som, det blir spennede å følge med The Dogs’ heftige singelløp framover. The Dogs skifter ikke sjanger på  denne låten heller (garasjerock, punk, rock) , men smetter inn elementer fra andre musikkformer som de behersker like godt- «The Moment of Truth» har litt metal-vibber og er en av av de råeste låtene The Dogs har laget sammen med «Let’s Start A Riot» (2018) «Lie to Me» (2017 og «Oslo» (2016), og den er like bra som disse. Vokalen til Schau også i rå-modus. Imponerende at The Dogs greier å lage så mange bra låter på løpende bånd. The Dogs – Who’s Gonna Pay (Ferske spor uke 7/2019) The Dogs – Punk Rock Coming Through (Ferske spor uke 15/2019), The Dogs – Let’s Start A Riot (Ferske spor uke 41/2018), The Dogs – Lie to Me (Ferske spor – uke 24/2018 og Ferske spor uke 49/2017), The Dogs – Hindsight (Ferske spor uke 48/2017), Plateanmeldelse: The Dogs – Swamp Gospel Promises, Låtanbefaling: The Dogs – Are You With Him Now, Låtanbefaling: The Dogs – «Armed and Fairly Well Equipped», Min platesamling: Kristopher Schau.

Bakrus – Duejakt & Bor I Container
Pønkrockerne Bakrus fra Røros har covret 7 låter av selveste Per Bergersen, fra Røros han også. Det er i utgangspunktet ikke lett å lage gode coverlåter, og særlig ikke å lage gode coverlåter signert en så særegen type som Bergersen, men Bakrus har greid brasene bra, dessuten, meget bra at de trekker frem Per Bergesen, selv sier de om plata: ‘«PER» er en hyllest, en takk, og et ønske om å gi tilbake. I vår oppvekst på Røros har vi sett spor etter Per Bergersen overalt. For oss har det blitt mye mer enn bare historiene og musikken. Denne mannen som gikk bort før noen av oss ble født har blitt en inspirasjonskilde og en helt. Hans musikk og tekster har for oss etablert standarden vi vil strebe etter. Musikk og tekst som ikke bare er bra, men også følelsesladd, ekte, og ærlig. Helt siden starten til Bakrus, har målet vårt vært å holde denne musikken i live, og vi kan ikke tenke oss noen bedre måte å gjøre dette på. «PER» inneholder syv Per Bergersen-låter, i våre egne tolkninger’. Bakrus har fått til å formidle det følelsesladde, ekte og ærlige i uttrykket til Per Bergersen, som på låta «Bo I Container», den er av Bakrus kledd opp i en mer poppunka drakt. Jeg tar også med «Duejakt», som jeg oppdaget gjennom en Flexi-disc via Gateavisa 1989. Hjerteskjærende bra låt med tagger. Ta en lytt på Per Bergersen sin versjon her. ‘Albumet ble trykket opp i 270 eksemplarer, og utsolgt dagen etter slipp! Vi har bestilt en re-pressing av albumet i 250 eksemplarer. Denne gang på svart vinyl. Noe vi tenkte skulle holde i massevis. Nå ser det ut til at nærmere 200 av disse har fått bein å gå på, før vi har fått det fra trykkeriet!’, skriver labelen Fucking North Pole Records på facebook. Helge Sten aka Deathprod, som er med på denne ukas Ferske spor, er også fra Røros, og har mikset Per Bergersen sin plate som Bakrus nå har covret. Bakrus – Kyssing (Musikalske julespor 2019)

FIGHTS – Five AM
Oslobaserte Fights la lista høyt med debutsingelen «Asbestos High», og de sparker like mye fra seg som på forgjenger-låta, de finner også rom til en gitarsolo et stykke ut i låta, apropos gitar, riffene hugger skikkelig tak og den hårete metal-infisert screamo-vokalen er inntakt. Ser frem til neste låt!

Husmo Hav – Light Pollution
I fjor da jeg befant meg nord for Polarsirkelen passet det instrumentale uttrykket på Karl Seglems «Polarnatt (Polar Night)» fra plata «Nunatak» til nattas stemninger akkompagnert av nordlys. I vinter tar jeg igjen turen til nord, og da vil «Light Pollution» med sine vibrerende rom-droner, flakkende strykere og grom lyd også passe perfekt som lydspor til en mørk glassklar natt med skimrende stjerner og nordlys fra verdensrommet. Dette høres sikkert jækla pompøst ut, men oppleves ikke pompøst når man selv er til stede, tro meg. Fra Husmo Hav sin varierte plate «Ripples». Du kan lese om to av de andre låtene på plata her og her.

Trupa Trupa – Of the Sun
Benjamin Finger har skutt musikkvideo for det polske bandet Trupa Trupa sin låt «Of the Sun». Benjamin Finger beskriver låta meget bra: ‘Sangen hadde en sterk innvirkning på meg, jeg ble dratt mot en spøkelsesaktig verden og en dyster melankoli som preget stemningen. Lydbildet var også interessant, passe mørkt og rufsete med en skeiv pianolinje som repeteres. Det skaper en følelse av isolasjon, fremmedgjøring og noe som er tapt. Jeg ble dratt mot noe ubehagelig (muligens et surt vindkast av synther) som ligger under overflaten’. Se den særegne videoen her. Mer Trupa Trupa.

The Frantic Five – I Need You Mine
The Frantic Five er fra Hellas og har holdt det gående siden 1994, men er mer aktiv enn noensinne for tiden. Deres nye 7» tommer «I Need You Mine/The Very First Day» er gitt ut av den bergenske kred-labelen Back to Beat Records, som bl.a. har gitt ut The Wednesday Knights’ første og eneste knallplate, Romskip, The Hiveminds m.m. The Frantic Five har varmet opp for Sonics, Fuzztones, The Mysterians, Sky Saxon and The Seeds, Fleshtones og Sick Rose. En erfarer gjeng dette, og det kan man høre på singelen. De spiller klassisk 60s garasjerock med farfisa og tidvis ganske så raspende gitarer og mikser det med pop-elementer, som jo også The Hiveminds gjør på singelen «No Fun No More» fra sin sin selvtitulerte debutplate som kom i år. The Frantic Drive spiller altså  ikke den ubehøvla, rå versjonen garasjerock, som flere av av inspirasjonskildene gjorde så vanvittig bra på 60-tallet. A-siden på singelen «I Need You Mine» sender ærbødige nikk til 13th Floor Elevators‘ «You’re Gonna Miss Me», men dette er ikke en kopi, The Frantic Drive gjør det på sin egen måte, de holder tilbake for å gi rom til det melodiske uten at det går på bekostning av grooven.

The Sideways – As I Drove Off
Vår anmelder skriver følgende i anmeldelsen av den selvtitulerte debutplata til Nordmøre-gjengen: «Noen av låtene er ganske så streite, men så stopper alt opp og de tar seg plutselig tid til å inkludere rolige, utflytende gitarpartier som ikke har noe særlig med resten å gjøre. Det er som om han litt sprø gitaristen i bandet har fått viljen sin, eller er veldig god til å argumentere». Jeg er enig i den beskrivelsen om den forrige plata, det store framskrittet nå er at alt henger i hop på deres nye plate «Can’t Wait to Arrive Somewhere‎». Et (lyd)bilde på det er gripende smått storslagne «As I Drove Off», her smettes inn et neddempet akustisk mellomspill og delikate post-rock/shoegaze-dragninger uten at det egentlige høres ut som standard-elementer av noen av sjangrene og uten at komposisjonen sklir ut, grunntonen holdes ved like helt tiden. Plateanmeldelse: The Sideways – «Can’t Wait to Arrive Somewhere‎», 5 plater som har inspirert The Sideways, The Sideways – I’ll Be Gone (Ferske spor uke 34/2019), The Sideways – Isle of You (Ferske spor uke 17/2018), Plateanmeldelse: The Sideways – «The Sideways».

Ådne

Big Thief – Not
Det er sannelig ikke mange artister som gir ut to plater i løpet av samme kalenderår slik som Big Thief har gjort nå. Bandet ga ut albumet «U.F.O.F.« i mai i år, og bare et halvår senere står «Two Hands» på trappa og vil inn. Jeg husker godt øyeblikket da Øya-konserten tok seg opp og bandet begynte å vise at de hadde mer dynamikk og guts innabords. Øyeblikket det snudde, var med låten «Not». Låten var ukjent for meg da, men her dukker den altså opp på det nye albumet. «Not» er etter min mening den virkelige topplåten på plata, og jeg vil gå så langt som til å si at det er en av de beste låtene så langt i 2019. En låt hvor bandet vrenger avgårde med røff gitarlyd, Adrianne Lenker synger med sin skjøre og lett desperate stemme og hvor man får en nesten tre minutter lang gitarsolo på slutten. En solo som er så tøff at Neil Young ville nikket fornøyd. Les anmeldelse i Musikknyheter.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor