Singelpremiere: Øyvind Holm – «Cartwheels As We Go»

Tekst: David Jønsson / Foto: Sigurd Eidem Holm

Øyvind Holm er en av landets mest produktive og anerkjente låtskrivere, med lang fartstid fra band som Dipsomaniacs, Deleted Waveform Gatherings, Ryanbanden, The Pink Moon og Sugarfoot. Godt over 20 år med låtskriving på jevnt, høyt nivå. Det er en bragd i seg selv. Det er rett før gullklokka kan overrekkes for lang og tro tjeneste innen rocken.

Nå er det straks klart for et nytt soloalbum. «After The Bees» slippes i januar på Crispin Glover Records. Det er faktisk det første albumet på 15 år som slippes under eget navn. Vi må tilbake til «The Vanishing Act» fra 2005 for å finne siste soloutgivelse. Første singel ut er «Cartwheels As We Go», som slippes fredag 8. november, men som vi kjører eksklusiv premiere på allerede i dag.

«Cartwheels As We Go» er en klassisk Holm-komposisjon, som uaffektert gjør nedslag i klassisk pop og rock-historie. Singelen har detaljrik produksjon med innslag av funky gitarer, sjelfulle strykere og lekne tangenter. Hør låten her og under kan du lese intervju med mannen selv om hvordan «After The Bees» ble til:

Det er 15 år siden sist soloalbum. Hvordan har skriveprosessen vært til denne platen? Er dette sanger som har blitt til over en lengre periode?
– Nei, egentlig ikke. Med unntak av et par låter som ikke helt fant formen under forrige Sugarfoot-runde, og som har blitt med over nå, så er alt alt skrevet over et par-tre måneder i forkant av innspillingene. Det er vanskelig å forklare akkurat hva som skjer, men jeg opplever ofte at bare det å etablere en mental idé om en plate setter i gang skriveprosessene. Hodet fungerer mye bedre opp mot en deadline. Så bare det å booke studio og sette noen datoer gjør at man blir mye mer fokusert og skjerpet inn imot låtskrivingen.

Når merker du i skriveprosessen at denne sangen passer best til solomateriale eller til andre prosjekt, som f.eks. Sugarfoot?
– Det er ikke alltid at man merker det før man har prøvd. Som nevnt over er et par av disse allerede prøvd med Sugarfoot. Det at det ikke fungerer der betyr ikke nødvendigvis at det er låten i seg selv det er noe galt med. Vi har alltid med oss mye mer materiale enn vi har plass til og da blir det de ideene som tydeligst utkrystalliserer seg til en helhet som blir med på albumet til slutt.

Med disse låtene var målet å komme mer i kontakt med popkomponisten i meg igjen. Den mer langstrakte, improviserte musiseringen får jeg utløp for i Sugarfoot. Med unntak av én låt som sklir ut noe, er de fleste låtene på skiva arrangert innenfor rammen av 3-4 minutter.

I selve komponeringa så er det viktig å ikke fokusere så mye på hvor låten skal ende til slutt. Da er det viktigeste å få ned ideene. Så kan disse bearbeides og spisses senere.

Det er en detaljrik produksjon på «Cartwheels As We Go». Kan du fortelle litt mer om hvem som bidrar på albumet og om selv innspillingsprosessen?
– Albumet er produsert i samarbeid med Alexander Pettersen og Pål Brekkås i Brygga studio. De er også med i det som er grunnstammen i det bandet som spiller plata. Pål på bass, keyboard og kor, Alex på utallige gitarer og litt keyboards. Utover dette består bandet av Thomas Henriksen (keyboards) og Arve Gulbrandsen (trommer, perkusjon). I tillegg deltar Ida Jenshus med vokal og gitar på noen låter. Vi har også skrevet noen av låtene sammen. Mari Persen har arrangert og spiller stryk og Bendik Brænne bidrar på saksofon.

Det aller meste av plata ble spilt inn i løpet av en ukes tid i slutten av april 2019. Noen pålegg er gjort videre utover våren og sommeren, men det var en rimelig konsentrert innspillingsperiode. Jeg liker det best slik. Da kan man liksom være i den kreative bobla så lenge det behøves. Det er ofte tyngre å finne tilbake dersom ting blir stykket opp og spredt utover. Noen liker sikkert det også, men dette funker best for meg.

All kompene er også spilt inn live i studio, så det er en forholdsvis effektiv innspillingsprosess. I etterkant har vi brukt noen dager på vokal, kor og musikalsk krydder.

Det er ikke så ofte vi får høre deg i så orkestrert utgave som på denne låten. Hva kan vi forvente av albumet ellers?
– Nei, det er nok sant. Vi brukte litt orkester på de siste Dipsomaniacs-skivene. Det ble også arrangert en del stryk på den plata Sugarfoot gjorde sammen med Hans Stenøien.

For min del så er det poeng at denne platen byr på noe som de andre prosjektene ikke har. Det er for eksempel ikke brukt noe pedal steel på denne plata, selv om det helt sikkert kunne ha kledd noen av sporene. Det er i stedet mer orkester, noe blås og flere gamle synther enn det jeg har brukt tidligere. I tillegg tilfører bruken av andre musikere i seg selv et annet musikalsk uttrykk. Selv om jeg i ulike sammenhenger har spilt med alle tidligere, har aldri akkurat denne besetningen av musikere spilt sammen som et band tidligere. Spesielt live så blir det slik at man spiller på og blir inspirert av det de rundt deg spiller. Hvert band har på en måte sin egen, unike energi.

Jeg valgte også bevisst å holde meg mest mulig borte under miksingen. Dette for at Pål Brekkås skulle få spillerom til å dra musikken til steder det kanskje ikke er innlysende at jeg oppsøker selv. Han gikk inn i miksen med mandat til å føkke med ting, bruke klanger og effekter som en del av instrumenteringen. Selv om det er pop så liker jeg at det er litt motstand og at det er litt vindskeivt i uttrykket.

Både Pål og Alex er befriende lite opptatt av regler. Det har helt klart satt sitt preg på lydbilde på deler av plata.

Blir det turnévirksomhet i etterkant av albumslippet?
– Noe spilling blir det nok. Hvor mye er usikkert ennå. Vi får se litt hvor stor interessen blir. Det må også passe med ting vi skal gjøre med Sugarfoot. Med så mange i bandet må vi nesten slå til når muligheten byr seg der, men det vil nok bli konserter med solomaterialet også.