Ferske spor uke 45/2019

Av: David Jønsson, Geir Qviller, Stian Bjørnsson Hope, Victor Josefsen, Lars Junge og Ådne Evjen

David

Øyvind Holm – Cartwheels As We Go
Øyvind Holm er en av landets mest produktive og anerkjente låtskrivere, med lang fartstid fra band som Dipsomaniacs, Deleted Waveform Gatherings, Ryanbanden, The Pink Moon og Sugarfoot. Godt over 20 år med låtskriving på jevnt, høyt nivå. Det er en bragd i seg selv. Det er rett før gullklokka kan overrekkes for lang og tro tjeneste innen rocken. Nå er det straks klart for et nytt soloalbum. «After The Bees» slippes i januar på Crispin Glover Records. Det er faktisk det første albumet på 15 år som slippes under eget navn. Første singel ut er «Cartwheels As We Go» som er en klassisk Holm-komposisjon, som uaffektert gjør nedslag i klassisk pop og rock-historie. Singelen har detaljrik produksjon med innslag av funky gitarer, sjelfulle strykere og lekne tangenter. Les intervju med hovedpersonen om singelen og det kommende albumet.

Geir

Sunn 0))) – Frost
Frost er et skummelt, dypt og romlende gitarvesen som likevel er vakkert, meditativt og varmt (til tross for tidvis ulende vinder). Et sankthansbål av knitrende og skurrende feedback i en mørk og søvnløs natt. Dette er min type metall; massiv, statisk og endeløs. Landskapsmetall uten vokal og fri for de fleste vanlige metall-klisjéer. Fra skive nr. 2 i år «Pyroclasts», ute på Southern Lord. Sunn 0))) – Between Sleipnir’s breaths (Ferske spor uke 17/2019), Øya 2015 – Mørke midt på dagen.

Galaxian – Coming up for air
Filmatisk, massiv og variert tekno-låt med breakbeats, dype bass-lyder, ambient-partier og mye bling. Mørk og vakker tekno fra ytre rom. Fra EPen med samme navn, ute på Ilian Tape.

Loscil – Equivalent 3
Drømmende, luftig, varm og myk ambient. Kanadiske Loscil (Scott Morgan) har holdt på en stund med sine lydlandskaper og skuffer skjelden. Denne gangen skaper han en deilig dybde og dempet rytme med mettede piano/orgeltoner og strenger m.m. i et stort blekt landskap. Fra «Equivalents», som kom ut i august på Kranky.

Strangerous – Anti statement
Ambient og filmatisk elektronika/nymusikk sammensatt av ymse lydkutt, vokal og elektronikk. Man trer inn i en saktegående lydstrøm som følger sin egen logikk og fører deg videre med en nesten umerkelig rytme. Reisen går blant det fjerne og det nære; fra space whispers, atmosfæriske forstyrrelser og godt med romklang, til nære og håndgripelige lyder som stemmer, bjeller, ballonger m.m. Tidvis føles det kanskje litt arty ut, men helheten, reisen og rytmen overskygger det. Av norske Strangerous fra den selvutgitte skiva «Ascendant Abyss».

Pelada – A mí me juzgan por ser mujer
Dansbar tekno med latin- og syretouch og tydelig politisk budskap levert med rytmisk, streng og insisterende vokal. Pelada er kanadiske og ute med sin debutlangspiller «Movimiento para cambio» på alltid interessante PAN.

Stian

FLTY BRGR GRL – Be My Boy
Namra Saleem har forlatt Level & Tyson, funnet Sarah Calvert, og levert en fengende lo-fi 60- talls låt som tar deg helt frem til sommeren. Ja, det er lenge til vi kan ligge på stranden og lakse oss i solen, men sjekk ut «Be My Boy» og videoen, så kommer du kjapt i stemning. Richard Noir Lorentz Johansen, fra Level & Tyson, bidrar på trommer og har også vært produsent, men ellers er dette de facto en duo, hvor Namra synger og spiller bass, mens Sarah trakterer gitarene. I første omgang trodde jeg ikke at dette var min type musikk, hvor var de stygge post-punk gitarene lissom, men jeg begynte kjapt å nynne på låten, digge Saleems vokalduell med seg selv og glede meg sinnsykt til sommeren. Level & Tyson: Låt: «Lionaire» (Musikalske sidespor – uke 37/2017), Konsertanmeldelse: Level & Tyson på Parkteatret, Intervju med Level & Tyson.

Skarbø Skulekorps – Glipploss
Skolekorpsuniformer til salgs! Den er grei, det er alt jeg trenger til å starte et nytt band. Ok, litt forenklet, men det er ikke langt fra sannheten hvordan trommis Øyvind Skarbø, (ja, det er fristende å si trommet sammen) gjengen som utgjør skulekorpset. La det være sagt, det er ingen nubes Skarbø har fått med seg, danske Signe Emmerluth har jeg personlig sett opp til flere ganger traktere saksofonen skummelt bra, svenske Johan Lindström har spilt fletta av de fleste på gitar, blant annet i Tonbruket i et tiår, mens Eirik Hegdal, Anja Lauvdal, Chris Holm, Stian Omenås og Skarbø selv, utgjør ett av mange norske jazzgrunnfjell. Men er det jazz, som de pleier å si i Dagsavisen? Vett da da faen jeg, det svinger som et ville hekkan uansett! Skarbø Skulekorps – Pilabue (Ferske spor uke 40/2019).

Kim Gordon – Air BnB
What! Har det gått åtte år siden Sonic Youth tok kvelden? Ja, det har visst det, men Kim Gordon har ikke ligget på latsiden av den grunn. I 2015 ga hun ut den glimrende selvbiografien «Girl In a Band», og ellers har hun pumpet ut tre støyfulle album under navnet Body/Head med kompis Bill Nance siden 2013. Nå er hun endelig klar med sitt første soloalbum, «No Home Record», og heldigvis for det, dette er nemlig fete saker. Kim Gordon hadde angivelig tenkt å lage en «weird jazz record», men ante ikke hvordan hun skulle gjøre det. I stedet for har vi fått et album med store doser velkjent støy, dundrende rock i Stooges-land, trommemaskiner à la Suicide, heftig drapert med Gordons blanding av skrikende og hviskende vokal. Yves Tumor produsent, Justin Raisen, utfyller det hele med dronende og tunge beats.

Victor

Mandalai Lamas – Never Trust a Hippie
I Ferske spor uke 41/2019 tok jeg med «I Don’t Know What to Do with My Life», som var siste singel ut før slippet av Mandalai Lamas fra Halden sitt debutalbum utgitt 1. november. Låta er 60s garasjerock og viser at Mandalai Lamas er et nytt lovende tilskudd av norske retroband.  «I Don’t Know What to Do with My Life» er i utgangspunktet den mest rett-fram garasjerockeren på debutplata med tittelen «Here Come the Mandalai Lamas». Ellers spiller de ikke – i likhet med The Hiveminds fra Bergen og The Frantic Drive fra Hellas – den ubehøvla, rå versjonen av garasjerock. Mandalai Lamas holder også tilbake uten at det går på bekostning av grooven. De legger også til givende psych- og -østlig influerte effekter i uttrykket, et uttrykk der basisen ikke hele tiden er garasjerock, men generelt retro, slik som på «Never Trust a Hippie», med sine slepne Stones-vibber. Plata «Here Come the Mandalai Lamas» viser at Mandalai Lamas er et lovende band, og de har garantert mye mer å gå på.

Anorakk – Showing Off
Anorakk, trioen fra nord i Norge, er og forblir anonyme, men musikken er heldigvis ikke like anonym. På «Showing Off» får vi mer mild psykedelisk, svevende drømmepop fra Anorakk. Nå mindre rytmisk, men desto mer svevende på skakke lydvinger enn singelen «Burning Shoes», som fikk god mottakelse av oss for to år siden. Nok en gang presenterer de (ifølge dem selv: lyd-nerder), stemningsladet elektronisk drømmepop.
Anorakk byr også på severdige visuelle musikkvideoer og «Showing Off» er intet unntak.

A Million Pineapples – Safe Zone
Et annet lovende band er A Million Pineapples, et indiepop-band fra Tromsø, bestående av fire unge jenter. Høsten 2018 slapp jentene sin første singel, «Safe Zone», noe som ble etterfulgt av singelen «Moonstone» – og i februar 2019 kom debut-EP’en. I sommer har A Million Pineapples gjestet flere store festivaler, blant annet Buktafestivalen, Trænafestivalen og Alta Live. Denne gruppa har gått meg hus forbi helt til jeg så at A Million Pineapples er valgt ut av Trondehim Callings «Lyden av 2020: dette er vinterens demoartister!».  A Million Pineapples er tidvis musikalsk i noenlunde den samme indie/pop-leia som bysbarna Blood Forest Family (hva skjer med dem, forresten?). A Million Pineapples har en mer rendyrket upbeat framtoning, som på «Safe Zone» fra EP’en, og viser med EP’en at de kan lage smarte komposisjoner. I likhet med nevnte Blood Forest Family er de et ungt band med fremtiden foran seg.

Freedumb – Let It Rip
For noen dager slo vi til med videopremiere på Mossebandet Freedums «Let It Rip» fra deres nye plate «Post-Modern Dark», en låt som eksploderer av energi fra første sekund med en video der Freedumb gir dere Østfold sommeren for aller siste gang, en siste honnør til Østfold: «Hipp Hipp. For alltid vil vi være Østfoldinger. Takk og farvel». Freedumb – Inside the Box (Ferske spor uke 41/2019).

The Harvey Steel Show – Wake Up
Hvis du som meg (tidligere) har oppfattet The Harvey Steel Show som til dels vanskelig tilgjengelige, men befriende eksentriske, bør du slå den første tanken (les: setningsdelen) fra deg og ta en lytt på «Blues for Mother Earth‎»/«Freak Knowledge‎». Musikken er både tilgjengelig og eksentrisk, og omfavner deg med en gang. Hør f.eks. på «Wake Up», dette er nydelig pop som er en ganske mørk affære til tross for den lystbestonte melodien, for å omskrive en setning av min kollega Stians lille omtale av The Specials 1979-plate. Det du leste akkurat nå er hentet fra Plateanmeldelse: The Harvey Steel Show – «Blues for Mother Earth‎»/«Freak Knowledge‎». Vi har tidligere hatt singelpremiere på «Jesus Won’t Save You» og «Honey Voodoo», og nå er altså turen kommet til «Wake Up» i Ferske spor.

Lars

Sigurd Hole – Duggråper
«Duggråper» er altså Hole i fri dressur på egen kontrabass. Komposisjonen er tatt opp med en meget sensitiv mikrofon, og vi hører hvordan han puster mens han spiller. Låten er spilt inn i ett eneste opptak uten noe redigering i etterkant. Det er rytmisk og repeterende, aldeles ikke abstrakt og atonalt. Tvert i mot er det ganske så melodisk. Det er noen norske folketoner inne i improvisasjonen her et sted, men ikke påfallende mye. Han spiller mye på overtoner, ikke ulikt Jako Pastorius i popmodus, slik han eksempelvis spiller på Joni Mitchells nydelige plate «Hejira» fra 1976. Merkelig nok er det stimulerende nok å lytte til i all sin avanserte enkelhet. Det er noe eget ved å lytte til kompetente musikere i fri utfoldelse på akustiske instrumenter. Les resten av den gode anmeldelsen av «Duggdråper» på tidligere Deichman-kollega Lars Junge sin blogg Stemmegaffel (red.anm.). Videoepremiere: Sigurd Hole – «Duggdråper‎»,Sigurd Hole – Album: Elvesang (Musikalske sidespor – uke 5/2018).

Ådne

PK Keränen – Let Go
Vokalist og gitarist i det finske bandet 22-Pistepirkko, PK Keränen, er ute med sin debutsingel «Let Go». Låten er en sentral del av soundtracket til den norske tv-serien «Mellom oss» med bl.a. Nicolai Cleve Broch og Agnes Kittelsen i sentrale roller. Keränen planlegger for øvrig å gi ut en langspillplate tidlig i 2020. Mens vi venter på albumet, kan vi kose oss med denne fine låten som er enkelt, men virkningsfullt bygd opp. Gjennom fin synthlyd og forsiktig gitarspilling synger Keränen på sin karakteristiske måte, slik vi har blitt vant med fra 22-Pistepirkko. Låten er smakfullt produsert, og i videoen ser vi Keränen med gitar sammen med synthmannen foran et lerret der det vises scener fra tv-serien. Tidligere publisert i Musikknyheter.

The Aller Værste! – Disniland I De Tusen Hjem
«Disniland I De Tusen Hjem» er album nummer to fra The Aller Værste!, og deres siste ordinære album, den har ikke fått helt den samme klassikerstatusen som debuten «Materialtretthet». Nå er imidlertid «Disniland I De Tusen Hjem» ute i nyutgivelse på vinyl. Denne gangen får vi ikke bare én vinyl, men to. Den første vinylen er plata i sin helhet slik den ble gitt ut i 1981. På vinyl nr. to ligger singlene og ep-en TAV! ga ut. I tillegg er det et knippe uutgitte låter her. Det er liveinnspillingene av «Hjem igjen», «De Hemmelige Soners Triks», «Lett Bytte» og «Sikkerhetsservice». I tillegg har «Søster, Søster» ny tekst og kommer i et fint og originalt arrangement. Det er interessant å høre disse «nye» låtene, og de holder et høyt nivå. Verdt å nevne er det at det følger med et flott og innholdsrikt hefte med bilder fra øvinger, konserter og turnéer. Tittellåten «Disniland I De Tusen Hjem» (Myrvold) innledes med det legendariske farfisaorgelet. Det er en statusrapport over samfunnet anno 1981, men kunne like godt vært skrevet i 2019. Ordmesteren Lasse Myrvold greide å lage tekster som var både surrealistiske og sosialrealistiske på samme tid. Noen ganger i stikkordsform, andre ganger mer konkret. Utdrag fra anmeldelsen i Musikknyheter.

Queen Zee – Victim Age
Veldig synd at Queen Zee – et av Iggys favorittband – er oppløst. De rakk bare å gi ut ett album, men det var til gjengjeld veldig bra. Her er en av låtene på albumet. Jeg vet det er en klisjé, men «Victim Age» må spilles HØYT! Queen Zee – I Hate Your New Boyfriend (Ferske spor uke 8/2019), Queen Zee – Sissy Fists (Ferske spor uke 38/2019).

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor