Ferske spor uke 48/2019
Av: David Jønsson, Stian Bjørnsson Hope og Geir Qviller
David
Mats Wawa – Sparkly Eyes
Et singelslipp fra Mats Wawa er en begivenhet. Det er alltid stas å høre hvilke påfunn bandet har kommet opp med. På «Sparkly Eyes» tar de med seg de sjelfulle elementene fra «Scuzz»-EPen, men tar også et solid skritt frem i alle retninger. «Sparkly Eyes» har elementer av klassiske låtskrivere som Laura Nyro og Carole King, men også fra barokk, orkestrert pop fra 60-tallet som The Left Banke. Mer Mats Wawa.
Drive-By Truckers – Armageddon’s Back In Town
Drive-By Truckers er et band som jeg alltid kommer til å ha et godt forhold til, selv om det er flere år siden de har truffet blink for min del. «Armageddon’s Back In Town» er tuftet på klassisk DBT, med Patterson Hood og resten av band i full galopp. Det friskeste bandet har gjort på flere år.
Emmeluth’s Amoeba – Chimaera
«Chimaera» er tittelkuttet på Emmeluth’s Amoebas andre album. Bandet består av Signe Emmeluth (saksofon), Karl Bjorå (gitar), Ole Mofjell (trommer) og Christian Balvig (piano). Med andre ord flere særdeles sentrale aktører i landets pulserende jazzscene. «Chimaera» fremstår som et hjemsøkt pustehull på den ellers aktive platen. På denne låten får jeg sterke assosiasjoner til Svein Finnerud Trio. Se opp for slippkonsert på Hærverk søndag 8. desember.
Hällas – Tears of aTraitor
Ah, endelig ny musikk fra svenskene i Hällas! «Tears Of A Traitor» er første smakebit fra det kommende albumet og det er en godbit. Stilistisk går det fortsatt NWOBHM, kombinert med synther og middelalder-tematikk, her må du nesten se videoen for full audiovisuelt inntrykk. Hällas kommer tilbake til Kulturkirken Jakob i februar med Tusmørke som oppvarming. Det blir en helaften i ridderrockens tegn. Hällas – Star Rider (Ferske spor uke 48/2017).
Soft Ride – Lisbon Lights
Arne Håkon Tjelle og Øystein Braut er tilbake med et nytt album under Soft Ride-fanen. «Lisbon Lights» er åpningslåten fra albumet med samme navn og er et drivende kosmische/psych-pop nummer som utvider sinnet. Innbydende steelgitar og lovnader om lysere tider er særdeles kjærkomment for øyeblikket. Imponerende start på et imponerende album. Mer Soft Ride.
Amason – Reach Out More
Amanda Bergman og resten av gjengen i Amason er tydeligvis i det produktive hjørnet for tiden. Det er ikke mange månedene siden albumet «Galaxy I» så dagens lys og nå foreligger altså en flunka ny singel. «Reach Out More» er et vocodertungt høydepunkt som overgår det meste på «Galaxy I». De leverte også en overbevisende, men kort konsert på Big Dipper tidligere i uken, i kledelig trioformat. De kommer heldigvis tilbake til Oslo i februar. Mer Amason.
Stian
Krokofant – Q – Part 1
Kraftjazztrioen er ute med sitt fjerde album på nesten like mange år, men denne gang har de utvidet formatet til en kvintett. Gutta fra Kongsberg har fått med seg mer enn habil drahjelp fra veteraner som Ingebrigt Håker Flaten (The Thing, Atomic) og Ståle Storløkken (Elephant9, Supersilent) og det er ingen tvil om at det funker flatt ut. De beveger seg fremdeles i grenselandet mellom frijazz og progrock, men med Flatens tunge bass og Storløkkens tryllekunstner på keyboards er det naturligvis mer gass enn noen gang. Ryktene vil ha det til at dette ga mersmak og at de er sugne på å lage enda et album. Ja takk, mer enn gjerne!
Frank Hammersland – Atlantis
På første halvdel av 90-tallet var The September When de største popheltene i Stavanger, mens Pogo Pops regjerte i Bergen. I 1994 var riktignok The September When de største i hele Norge. Men ok, før selvgodhet og hjemlengsel tar helt over, dette skal handle om Bergens store popsmed, Frank Hammersland. Pogo Pops er fortsatt aktive, de slapp det fine albumet «Love Is the Greatest Compass» i 2017, hans norske alibi, Evig Din For Alltid lever også så vidt jeg vet. «Atlantis» er imidlertid første soloalbum på 12 år. Det er noe med vokalen til Hammersland jeg alltid har digget, følsom og luftig med en popsensibiliteten verdig Ray Davies. Det har tatt lang tid, men det er ytterst gledelig å ha han tilbake som soloartist igjen.
The Strokes – You Only Live Once
Neida, det er ikke snakk om noe rundt jubileum, hverken for første, andre eller tredje album til The Strokes, men det er allikevel den gruppa jeg har hørt mest på i det siste. «Is This It» (2001) er jo gruppas ubestridte mesterverk, og for å være helt ærlig trodde jeg at det stoppet der. Men hver dag denne uka har jeg hørt vekselvis på «Room on Fire» (2003) og «First Impressions of Earth» (2006). Når de kom ut avskrev jeg dem som samme ulla bare dårligere, og på en måte er det fremdeles sant, men et viktig stikkord her er valøren av ordet «dårlig», for dette er ikke dårlig i det hele tatt! Ja, de spant rundt i den samme formelen, men det var tross alt en formel de mestret jævlig godt! Ellers ryktes det at et nytt album er ferdig, men ingen slippdato er lansert enda.
Geir
Andy Stott – Collapse
Mørk, mystisk og spennende rytmisk låt med tempovariasjoner, fra sakte dubstep til mer hektiske rytmer. Fra den nye utgivelsen «It should be us» ute på Modern Love.
Air Max 97, TSVI – Paroxysm
Luftig, drivende og perkussiv tekno med deilig bass og skarpe syntetiske blinger. Fra EP’en «Falling not walking» som kom ut i sommer på Decisions.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
Sjekk også:
Tidligere utgaver av Ferske spor