Plateanmeldelse: The Dogs – «Crossmaker»
Artist: The Dogs
Album: «Crossmaker» (2019)
Plateselskap: Drabant Music
5
The Dogs har gitt ut åtte album på like mange år, åtte sterke album. Tradisjonen tro slipper de deres album i begynnelsen av hver januar, «Crossmaker» er årets albumtittel, og tradisjonen tro har de sluppet låter fra det kommende albumet på singler, denne gang ble faktisk alle sluppet som singler i forkant av albumutgivelsen.
Første låt ut var «The Moment of Truth» (den er med i en utgave av Ferske spor). The Dogs skifter ikke sjanger på denne låten heller (garasjerock, punk, rock), men smetter inn elementer fra andre musikkformer som de behersker like godt. «The Moment of Truth» har litt metal-vibber, og er en av de råeste låtene The Dogs har laget sammen med «Let’s Start a Riot» (2018) «Lie to Me» (2017) og «Oslo» (2016), og den er like bra som dette trekløveret.
Vokalen til Schau er også i rå-modus her, og på flere andre låter på den nye plata, det lyder nesten som desperat sang/skrik på dødsleiet. Hør bare vokalutblåsningen på åpninglåta «Waiting for the Future to Come». En perfekt låt og tittel for det nye året, særlig hvis du slet en del i 2019, den melodiøse gitaren i den ellers mørk-drivende rocker’n vitner om lysning i sikte.
Med «Crossmaker» holder The Dogs koken, imponerende, særlig siden det er det niende albumet deres på like mange år. På plata kjører de skikkelig på, som på den forrykende garasjepunkrocker’n «Try Harder», nevnte «Waiting for the Future to Come» (The Dogs’ deathpunk-grep) og allsangvennlige «The Moment of Truth.
I tillegg varierer de uttrykket med melodiøse og edgy drivende «Toy Guns in a Butchery», «I Never Wanted Us» (platas stadionrocker) og «Without a Warning» (platas powerpopper). Mer nedtonede «Loves Says Nothing» og «The Octopuss Embrace of Drugs» skaper pustehull i trøkket, men er ikke blant de sterkeste låtene på «Crossmaker», selv om sistnevnte har en ganske så medrivende og dyster atmosfære.
Bortsett fra disse to sporene, blir jeg slått overende av intensiteten på plata. Smerte, sorg, og aggressivitet blir skylt over deg. The Dogs har igjen laget en ny gromplate uten at man får den overveldende følelsen av å ha hørt alt før. En god produksjon med dynamikk gjør at detaljene kommer til sin fulle rett, samtidig som helheten, stemningen og nerven i The Dogs sitt uttrykk er bevart.
«Crossmaker» er muligens den beste plata The Dogs har gitt ut, men det skriver jeg jo nesten hver gang de kommer med ny plate. Uansett, The Dogs’ «Crossmaker» fortjener all den lovprisning den kommer til å få.
